Hamid Karzais vanskelige løsrivelse

Anledningen var utdeling av vitnemål og medaljer etter fire års utdanning.

Og de var der alle sammen, forsvarsministeren, forsvarssjefen, representanter for det minimalistiske flyvåpenet, representanter for de internasjonale ISAF-styrkene, flere hundre offisersstudenter, og dagens hovedpersoner – de nettopp uteksaminerte offiserene.

Nasjonaltraumet

Etter to timers venting i den gedigne hangaren kom endelig sjefen, president Hamid Karzai.

– Vi bør vite grunnen til at vårt land stadig blir tråkket på av fremmede. Hvorfor angrep Russland vårt land? Hvorfor startet vårt folk å kjempe mot hverandre etter Russlands invasjon og nederlag?

– Hvorfor klarte våre naboer å blande seg inn? Hvorfor er Afghanistan i det hele tatt avhengig av utlendinger i dag?

• Les også: Karzai eksklusivt til NRK: Sikkerheten forverret med internasjonale styrker

Spør landets president, der han står høyt hevet over studentene, rett under et gedigent portrett av seg selv.

Svaret gir han selv.

– Vi er for dårlig utdannet, vi tar ikke vare på talentene, vi mangler den nødvendige teknologien. Men utdanning er nøkkelen, og dere er vår framtid.

Sier presidenten, men han er ikke ferdig med historien ennå.

– Vårt land har en stolt historie. Ingen av dem som har forsøkt å måle styrke med oss har unngått nederlag. Ingen av verdens stormakter har slått oss…

• Les også: Taliban vil snakke fred - men først må Guantanamo-fanger ut

Nasjonalfølelsen

Presidenten har rett. Mang en utenlandsk soldatstøvel har tråkket langs støvete stier og veier, mange fly har sluppet sine dødelige laster, men ingen har klart å tvinge landet i kne gjennom okkupasjon.

Dette er nok kjernen i den afghanske nasjonalfølelsen, i den grad afghanerne føler lojalitet til staten og ikke til klanen eller folkegruppen.

Karzai fortsatte i samme ånd, med en undertone av et innbitt ønske om en gang å kunne bestemme helt og fullt i eget land.

Det kan han ikke nå.

Han nevnte selv i talen til offiserene at NATO vil bidra med 4,1 milliarder dollar i året for at Afghanistans styrker skal klare oppgaven med å forsvare landet når de fleste utlendingene drar i 2014. Pengene skal gå til alt fra lønninger til radarer og luftforsvar.

• Les: Lover 24 milliarder kroner årlig til afghanske styrker

Den brysomme avhengigheten

Så sier han noe som får meg til å spisse ørene.

Foran flere hundre unge offisersspirer går han rett inn i storpolitikken og sin høyst personlige balansegang mellom avhengighet og ønske om løsrivelse fra sine velgjørere i NATO.

– Hvis NATO og Amerika ikke gir oss fly, vil bidraget på 4,1 milliarder da hindre oss i å kjøpe fra andre land? Hvis vi for eksempel kjøper fly fra India, Russland, Iran eller Pakistan eller Ukraina, vil pengene til soldatlønninger fortsette å komme fra NATO?

Den afghanske presidenten står altså der og antyder frykt for at NATO vil straffe Afghanistan om ikke landet kjøper fly fra USA eller Europa.

Kanskje har han sine grunner.

Men på kort sikt kan han ingenting gjøre med den brysomme avhengigheten.

Afghanistans sønner

Før utdelingen av plaketter og sverd til studentene, avslutter Karzai med en formaning.

– Dere vil være Afghanistans sønner i hæren. Bare Afghanistans.

– Dere representerer ikke en provins eller stamme, ikke en språkgruppe eller et parti, dere vil være Afghanistans sønner. Det er mye bedre enn provins, språk og stamme.

– Jeg vil tjene Afghanistan islamske republikk, sier den nybakte offiseren med sverdet løftet foran seg.

Så reiser alle seg til soldatenes sang om å ofre livet for det vakreste fedrelandet i verden.

Utenfor militærakademiet venter krigen.