Ida Titlestad Dahlback er NRKs Afrika-korrespondent. Her er hennes minneord over venninnen Karoline Aadland (28), som var blant passasjerene på flyet fra Ethiopian Airlines styrtet mellom Addis Abeba og Kenyas hovedstad Nairobi.
«Hei, Ida! Håper du har det bra? Jeg lander i Kenya nå på søndag og blir til søndag 24. mars. Hadde vært veldig kjekt å få tid til å være sammen.»
Jeg smilte da jeg fikk meldingen på torsdag i forrige uke. Det skulle bli så hyggelig å få besøk av deg i Nairobi. De første ukene som korrespondent hadde vært spesielle, ettersom jeg havnet midt oppe i et terrorangrep. Jeg gledet meg til å møtes og gi deg en klem.
«Skal jeg ta med noe fra Norge? Vi ses snart!» skrev du før vi avsluttet samtalen med store smilefjes.
Vennskap i utlandet
Det oppstår ofte nære bånd når man møtes utenfor komfortsonen i utlandet. Vi møttes i Cape Town der du hadde praksis, mens jeg skrev masteroppgave.
Jeg hadde bare vært der i et halvt år, og slet med akademisk engelsk, referanselister og dagligdagse utfordringer i et nytt land. Når vi møttes på kafé, hadde du alltid kloke ord å komme med til meg som var student for første gang på mange år, og du var alltid positiv og strålende.
Sammen med kjæresten din John fra Kenya nøt du dagene og opplevelsene Cape Town hadde å by på. Vi surfet sammen på strendene utenfor byen og drakk øl på bar.
Da dere skulle gifte dere, ble jeg bedt i strandbryllup i Kenya. Jeg hadde ikke anledning til å reise, men det varmet å se hvor lykkelige dere var på bryllupsbildene. Du i hvit kjole og oppsatt hår, John i blå og oransje dress – begge med et stort smil om munnen.
MINNET: Også kollegene i Røde Kors har minnet Aadland.
Foto: Julie Vissgren– Vi ses i Nairobi
I sommer møttes vi på kafe i Oslo. Da hadde du fått jobb i økonomiavdelingen i Røde Kors, og jeg var imponert over alt du hadde fått til. I en alder av 28 år hadde du jobbet for Unicef, Røde Kors og startet din egen stiftelse. Det var så inspirerende å høre om alt du brant for, og at du nådde målene du satte deg.
Vi snakket om hvordan det var å komme hjem etter et utenlandsopphold, og hvor forskjellige Oslo og Cape Town var. Det var fint å møte deg som kjente til livet i Sør-Afrika, og som kunne dele mine tanker om noen ganger å føle fremmed i eget land. Slike vennskap gjør at en blir litt mer «hel» i hjemlandet, fordi de to verdenene da lettere smelter sammen.
Du ga meg tips om Nairobi der du selv hadde bodd med mannen din tidligere.
– Jeg kommer helt sikkert til Nairobi på oppdrag for jobben, sa du.
Vi planla hva vi kunne gjøre når du skulle komme på besøk, og for få dager siden fikk jeg endelig beskjeden om at du snart var på vei.
Flystyrten
Søndag formiddag kom jeg ruslende inn på soverommet med vått hår etter en svømmetur. Jeg gløttet ned på mobilen som lå til lading og så at vaktsjefen i Dagsnytt hadde ringt. På displayet stod det:
«Beklager å måtte mase på deg en søndag morgen, men har du mulighet til å rapportere om flystyrten? Et fly med 150 mennesker om bord har styrtet mellom Addis Abeba og Nairobi.»
Hjertet sank i brystet, og en stor klump spredte seg i magen. Den ruta fløy jeg selv for bare to uker siden etter at jeg hadde vært i Etiopia for å dekke møtet i den Afrikanske Union. Plutselig var nyhetene litt for nært på, men jeg visste ikke da at de skulle komme enda nærmere.
Å rapportere om deg
En hel dag rapporterte jeg om flyet som hadde styrtet, uten å vite at det var du som var «nordmannen» om bord.
Jeg var med på radio, TV og i nettsendinger utover søndagen. Da jeg satt og forberedte meg til en live-sending i Dagsrevyen, fikk jeg beskjed om at den norske personen som var savnet, jobbet i Røde Kors. Nairobi er et sentrum for mange hjelpeorganisasjoner i Afrika, så jeg tenkte ikke på at det kunne være noen jeg kjente.
Kanskje jeg skal spørre om Karoline vet hvem det er, tenkte jeg. Jeg søkte opp den siste samtalen vår på WhatsApp, men ombestemte meg da jeg så på klokka. Det var bedre å spørre når jeg var ferdig med live på Dagsrevyen.
Da sendinga var over, kom sjokket på SMS: «Forferdelig trist, Ida. Forstod du kjente Karoline.» Beina sviktet under meg, og jeg satte meg ned på senga. Plutselig forstod jeg hva som hadde skjedd. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på dette før? Jeg visste jo at Karoline skulle komme denne dagen. Tanken hadde ikke slått meg, det var for grusomt til å være sant.
Takk, Karoline
For to uker skrev jeg i korrespondentbrevet mitt at avstanden mellom liv og død kan være så kort at man kjenner den på kroppen. Du delte innlegget på Facebook. At døden skulle inntreffe så fort for deg, er ikke til å forstå.
Det er så ufattelig trist at du ikke finnes mer. Du forsvant så altfor tidlig, før du hadde fått utrettet alle de tingene du ønsket. Du var en så vakker, ressurssterk, varm og inspirerende person. Du ga meg alltid nye perspektiver og imponerte meg med en positiv innstilling til livet. Nå som du er borte, lever den inspirasjonen videre i menneskene du møtte på din vei. Og den lever videre i meg her i Nairobi. Takk for at jeg fikk lære å kjenne deg, kjære Karoline.
