Karen Blixens Afrika

Jeg røyker ikke, men nå skulle jeg gjerne hatt en sigarett.

Kvernsteinbenken jeg sitter på er ruglete. Morgendisen har gjort det irrgrønne gresset fuktig, fuglene har våknet. Lufta er kjølig her i høyden under ekvator. Etter varme måneder er den lange regntiden på vei til Nairobi.

I baronessens hage strutter palmer og sypresser. Dyprosa bougevilla vokser vilt og villig på vertstreets bekostning.

En times ridetur mot vest ligger Ngong Hills. En kjempe kom stabbende hit fra Kilimanjaro, med hodet i skyene. Kjempen falt og fjellene er avtrykk av knokene hans, ifølge en myte spunnet av masaiene. Sikkert er det at Denys har ligget der fra 1931.

Rett på den andre siden av åskammen stuper skrenten ned til Rift Valley. Forsenkningen stekker seg 6000 kilometer fra Syria til Mosambik og danner bunnen både i Genesaretsjøen, Dødehavet og Victoriasjøen.

Den afrikanske farmen

«Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong».

Slik starter Karen Blixen erindringsboka Den afrikanske farmen. Hun pleide å sitte her på denne steinbenken ved husveggen, i ettermiddagssola, med en sigarett i hånden, mens hun skuet mot graven og det vakre fjellandskapet.

«Når plantene blomstret i begynnelsen av den lange regntiden, var den et blendene syn, som en sky av kritt i tåken og det fine regnet over mine to tusen fire hundre mål», skrev Blixen i boka.

Langs fjellryggen er det i dag hvite, høye vindmøller. Alt er ikke som det en gang var, i Karen Blixen's Kenya.

Ankomsten

Mens Europa gikk inn i første verdenskrig, kom 29 år gamle Karen Blixen til Britiske Øst-Afrika. I havnen i Mombasa ventet hennes svenske forlovede og tremenning, baron Bror von Blixen Fincke.

En sjarmør og en god venn, men også en notorisk utro mann som rakk å gi henne syfilis, før de skilte lag seks år senere.

Fra Mombasa tok de toget til Nairobi, en reise på 13 timer, med hvite duker og fornemt bestikk. Toget og bestikket er det samme i dag, men nå er kineserne i gang med å fornye strekningen og reisetiden skal reduseres med ni timer.

Baronen ble overbevist om at Kenyas gull var laget av brune, tørkede og brente bønner. Kaffefarmen la de her, ved foten av Ngong Hills, med Bogani-huset, skoghuset som det naturlige midtpunkt.

Mozart og dansk porselen

I dag er huset et museum, der turister kan beundre det danske porselenet i spisestuen, corona skrivemaskinen og gjøkuret, eller grammofonen som elskeren hennes Denys Finch Hatton lånte med seg på safari.

Mozartsymfonien fra His master's voice ligger fremdeles under stålstiften på spilleren.

Da ekteskapet med baronen havarerte, tok Blixen over driften av farmen, mens Finch Hatton overtok baronens seng. Selv styrte hun farmen alene, med rundt 200 familier på lønningslisten.

Benken

Steinbenken var Karen Blixens favorittsted på farmen.

Det var her hun røykte sin sigarett, og det var her hun pleide å ta imot arbeiderne, når de trengte råd, når konflikter skulle løses eller det var behov for medisiner.

Blixen hadde tatt et kurs i førstehjelp og oppbevarte bandasjer og tabletter i mahogni-skatollet med utallige små rom som står i stuen i huset bak meg.

Denne morgenen er vinduene til stuen åpne, men blondegardinene er trukket for. Det er som om de florlette gardinene forgjeves prøver å beskytte Blixens verden, en verden som for så mange har blitt til forestillingene, drømmene og mytene om Afrika.

Mitt Afrika

Jeg titter inn på soverommet. Der ligger løveskinnet på gulvet med gapende munn, mens kofferten til Blixen fra det franske motehuset Louis Vuitton står inntil veggen. Den er høy nok til at klærne kunne henge i kofferten uten å bli krøllete.

Kofferten er tom, men i et skap henger de kakifargede skjortene og ridebuksene som Meryl Streep og Robert Redford brukte i filmen Mitt Afrika. Filmen som fikk sju Oscar i 1985, har gjort at mange ser for seg ansiktet til Meryl Streep når de hører navnet Karen Blixen.

Bydelen Karen er oppkalt etter den verdensberømte dansken. Farmen hennes er ikke lenger omgitt av kaffetrær, maismarker, bananplanter og landsbyer med hus av strå. Arbeiderne som bodde her lenge før farmen ble etablert, ble tvunget til å flytte da farmen ble solgt.

Tomten huser nå golfklubben Karens Country Club og villaer med friserte hager og høye murer.

Området har lenge vært dominert av mzungus, hvite mennesker, men flere og flere hus overtas av fargede kenyanere. De er også i flertall på medlemslisten til golfklubben og det er lenge siden klubben hadde en hvit president.

Å leve blant løver

Mange av de hvite kenyanere har foreldre eller besteforeldre som kom fra Europa under kolonitiden.

Flere lengter tilbake til det som en gang var. En fortalte at hagen deres var en del av den store savannen, og at moren hennes pleide å gå med gepard i bånd.

I dag gresser ikke bøfler og neshorn lenger i Karen, men nasjonalparken grenser fortsatt mot bydelen og vortesvinene må jages fra skolegårder og parkeringsplasser.

For tre uker siden rømte flere løver fra parken og folk i området ble bedt om å holde barna innendørs. Væpnede vakter lette etter løvene, helikoptre søkte fra luften, men denne gangen fant dyrenes konge veien tilbake helt på egenhånd.

Som Karen Blixen skrev: «Du vet at du virkelig lever når du bor blant løver».

Selv ivret hun for at dyrene skulle få leve i fred, men hun sa ikke nei takk til å være med på løvejakt. Hun har kalt skuddet som felte løven, for en kjærlighetserklæring.

• Les også: Mankeløse menneskeetere vender tilbake

Frykt

De hvite kenyanerne har rett i at tidene har forandret seg. Hagene er fortsatt store, men ikke så store som de en gang var. Noen har plass til både svømmebasseng og stall, men det er ikke lenger flystriper på annen hver eiendom.

En beboer vi traff klaget på trafikken i det fjerne, mens en annen viste stolt fram de skuddsikre vinduene i familiens nye hus, tegnet som en italiensk vingård.

Hun fortalte at de skulle plante høye trær i hagen som skulle dekke utsikten mot den fattigere forstaden, slik at det kun var én utsikt igjen fra husets stuevinduer: Utsikten mot Ngong Hills.

De frykter både kriminalitet og terrorangrep, og for dem representerer Karen Blixens Kenya en tilstand, en lengsel tilbake til barndommens rike.

Noen insisterer fortsatt på at deres ansatte; gartneren, sjåføren og husholdersken, skal kalle dem for mamsaf og bwana, koloniale uttrykk for herr og fru, eller rett og slett for sjef.

Blixen rasist?

Karen Blixen var en del av sin tid der slike betegnelser var selvsagte for en aristokrat. Da Meryl Streep gikk av toget i Nairobi i filmen Mitt Afrika, ble hun fraktet videre i en vogn, ikke av hester, men av en sort afrikaner.

Det var ingen tvil om hvem som var herrefolket, og hvem som var de andre, de underlegne.

Her i Øst-Afrika satte også britene folkegrupper opp mot hverandre for å ha kontroll. Noen fikk privilegier, mens andre ble ydmyket.

Men Karen Blixen hadde et tettere forhold til sine ansatte enn det som var vanlig. De tilhørte ulike etniske grupper; masai, kikuyu og somaliere.

Hun drev business, skapte arbeidsplasser og hadde en dyp fasinasjon for landskapet, dyrene og menneskene hun møtte. For henne var Afrika ikke et problemsted, men et kontinentet med muligheter.

Samtidig har hun blitt beskyldt av en av Kenyas mest berømte forfattere, Ngugi Wa Thiong'o, for å være rasist. Han mener at hun beskrev afrikanerne på en nedlatende måte ved å sammenligne dem med barn og ville dyr.

Hennes mest berømte bok har påstander som at «negrene ikke vet hva takknemlighet er». Dyresammenligningene er mange, og kan være vanskelige å fordøye.

Men Blixen skriver også:

«Mitt møte med de mørke menneskene var en opplevelse for meg slik oppdagelsen av Amerika var det for Columbus, og på samme måte en utvidelse av hele min verden».

Flystyrten

Jeg skulle visst hatt med kikkert. Fra steinbenken der jeg sitter er det ikke mulig å få øye på graven til Denys Finch Hatton, Blixens venn og kanskje store kjærlighet.

Da småflyet hans styrtet en maidag i 1931, sørget hun for at han ble gravlagt der på nedsiden av Ngong Hills. Hun festet et hvitt laken ved gravstedet, slik at hun kunne se det fra benken.

For Blixen hadde flyturene med Denys over Rift Valley vært magiske opplevelser. Hun hadde også spurt om å få bli med denne skjebnesvangre dagen, men hadde fått nei.

Graven

Jeg får med en guide og drar på leting etter graven. Det hadde ikke vært mulig å finne den på egenhånd. Den er ikke lenger på en åpen fjellhylle, men bortgjemt i et frodig kulturlandskap.

Kvinnen i åkeren skal ha 40 kroner, pengene går til å holde plantene pene rundt obelisken med Finch Hattons navn. Obelisken ble reist av hans bror etter at Blixen selv hadde forlatt Kenya. Hun vendte aldri tilbake.

I det fjerne ser jeg skyskraperne i Nairobis pulserende sentrum, men høye trær dekker for utsikten mot Karen og Blixens afrikanske farm.

Etterkommerne

Guiden John Ngure, sier det nok var skjebnebestemt at Karen Blixen ikke skulle være med Finch Hatton den dagen propellen brakk. Han sier at hun måtte dra tilbake til Danmark som en knust kvinne, for at hun skulle kunne lage stor litteratur.

Selv har han vært opptatt av hennes forhold til arbeiderne på plantasjen. Han er imponert over hvordan Blixen gikk til guvernøren for å be om nytt land til dem, da farmen ble solgt av kaffeselskapet til en britisk eiendomsmekler.

John har også besøkt etterkommere av hennes nærmeste medarbeidere, som den dag i dag bor på området de ble tildelt.

Han forteller at flere av dem lever i dyp fattigdom, men at de likevel snakker varmt om Karen Blixen.

En av dem var sønnen til kokken Mamante, som sa at faren så på Blixen som en mor, og at han en gang hadde reist helt til Danmark for å besøke graven hennes.

Knuste drømmer

Karen Blixen måtte gi opp drømmen om Den afrikanske farmen. Dårlig jordsmonn, tørke, heftig regn, brann og insekter gjorde det til slutt umulig å drive lønnsomt.

Kort tid etter at Finch Hatton døde, dro hun tilbake til Danmark.

I den vonde avskjedstiden beskriver hun hvordan kikuyene satt på terrassen sammen med henne:

«Helt til det siste følte vi en særegen trøst og lettelse i hverandres selskap. Forståelsen mellom oss var dypere enn all fornuft».

Ikonet

Selv skulle hun dra hjem til Danmark og bli en litterær verdenstjerne.

På et svart-hvitt bilde fra 1958 poserer hun slik vi husker henne: Mager som en modell, med intense øyne, skarp profil.

På hodet har hun en turban av fløyel, over skuldrene en leopard stola og i hånden, en sigarett.