Hva slags redningspakke forhandler EU-landene om på fredag og lørdag?
Det er store tall vi snakker om: EU-kommisjonen har foreslått en krisepakke på 750 milliarder euro for å hjelpe EU-landene som er hardest rammet av koronakrisens økonomiske konsekvenser.
Etter voldsom kritikk for manglende handlekraft og vilje til å hjelpe i begynnelsen av korona-krisen, er dette svaret som skal vise at «europeisk samarbeid» er mer enn et tomt begrep i taler på godværsdager.
Det høres flott ut. Da er det vel en enkel sak å bli enige på møtet?
På ingen måte. EU-landene er uenige om hvor mye penger som skal tildeles i form av lån, og hvor mye som skal være direkte støtte som ikke skal betales tilbake. Det har også vært store sprik i oppfatningene av hvilke betingelser som skal gjelde både for kriselån og koronastipend.
I forkant av møtet har presidenten for Det europeiske råd, belgieren Charles Michel, drevet hesblesende lobbyvirksomhet for å få stats- og regjeringssjefene til å bli enige.
- Les også: EU slår til med grønne koronatiltak
Hvor går konfliktlinjene mellom EU-landene?
Som under tidligere EU-kriser går en viktig skillelinje langs grensen mellom nord og sør på kontinentet.
Fem land har utpekt seg med skepsis til at krisepakken skal bli for generøs: Nederland, Østerrike, Finland, Danmark og Sverige. Det er særlig nederlenderne som har ledet an.
Når det likevel ser ut til at en massiv redningspakke kan bli vedtatt i løpet av juli, skyldes det i stor grad at samarbeidet mellom Berlin og Paris er tettere enn på lenge.
Tysk-fransk initiativ
Da Angela Merkel og Emmanuel Macron lanserte sin felles plan for en krisepakke i slutten av mai, snakket enkelte om at dette var en slags revolusjon. Et avgjørende steg videre i et tettere europeisk samarbeid.
Over separate videolinker annonserte de to politiske lederne et kraftfullt svar på de dramatiske økonomiske konsekvensene av pandemiens herjinger i Europa. EU-kommisjonen skulle låne 500 milliarder euro i markedene for å finansiere en europeisk gjenfødsel.
- Les også: Angela Merkels siste redningsaksjon
Mens Emmanuel Macron ikke har vært fremmed for slike tanker tidligere, har alle former for solidarisk gjeldshåndtering over landegrensene blitt sett på med langt større skepsis i Angela Merkels hjemland.
Koronakrisen ble hendelsen som endret den tyske linjen.
Hvorfor førte en pandemi til at Tyskland endret sitt syn på EU-økonomien?
Kanskje fordi konsekvensene av et splittet Europa med ett så enda mer dramatiske ut enn tidligere. Hverken Tyskland eller andre velstående medlemsland hadde råd til å lukke øynene og la land som Italia og Spania takle den dramatiske økonomiske situasjonen på egenhånd, var tanken.
Smitteeffekten fra misfornøyde populister som vokser i krisesituasjoner er skremmende for mer tradisjonelle politikere i alle europeiske land. Et tettere sammenknyttet, mer solidarisk EU framstår i større grad som svaret på økte ulikheter og sosial uro for politikere som Merkel.
Den franske finansministeren Bruno Le Maire kalte forslaget «et historisk steg for hele den europeiske unionen».
Ikke alle var like fornøyde.
Vi snakker om nederlenderne igjen?
Ja, skeptikerne i nord varslet allerede den gang at de ikke uten videre ville godta krisemidler i form av gavepakker. Pengene må betales tilbake, lød budskapet. Og de må betales tilbake av landene som låner penger, ikke av EU i fellesskap, gjorde Nederlands statsminister Mark Rutte det klart.
Kommisjonens rekordforslag
Da EU-kommisjonens president Ursula Von der Leyen uken etter la fram en enda mer ambisiøs redningspakke-plan, var summen oppe i 750 milliarder euro, i en kombinasjon av stipend og lån. I tillegg var hennes forslag til 7-års budsjett for EU på 1100 milliarder euro, et rekordstort EU-budsjett som i følge kommisjonen skulle reflektere at koronakrisen har ført til en ny og krevende situasjon som krever drastiske fellestiltak.
Motstanden i landene som er blitt kalt «de nøysomme» (og i noen tilfeller «de gjerrige»), ligger der fortsatt, nå når møtet nærmer seg. Nederlands statsminister Mark Rutte argumenterer for at redningspakken må følges av strenge krav til økonomiske reformer i landene som skal få støtte.
Hvorfor er det så kontroversielt å snakke om økonomiske reformer?
I Hellas minner dette på smertefullt vis om de kravene som ble innført etter finanskrisen.
Den gangen skulle den såkalte troikaen - EU-kommisjonen, Det internasjonale pengefondet (IMF) og den europeiske sentralbanken - overse at Hellas fulgte strenge spilleregler.
I et intervju med Financial Times 5. juli gjorde den greske statsministeren Kyriakos Mitsotakis det klart at Hellas ikke nok en gang vil akseptere å bli fortalt hva slags reformer de skal gjennomføre. «Vi vil lage våre egne reformer», sa Mitsotakis, og la til at det vil være «politisk uakseptabelt» for alle EUs medlemsland i sør hvis de møtes med et reformkrav som forutsetning for å få koronastøtte.
Italienske dilemmaer
Hvilke land vil tjene mest på denne krisepakken?
Italia og Spania er blant landene som har vært hardest korona-rammet. De er også blant landene der de økonomiske konsekvensene av pandemien ventes å bli mest alvorlige. Dermed er det også Italia og Spania som har mest å vinne på at 750-milliarderspakken blir vedtatt.
– Vi har ikke råd til å utsette dette, sa Italias statsminister Giuseppe Conte etter et møte med den spanske statsministeren Pedro Sánchez i Madrid onsdag i forrige uke. Italias økonomi ligger an til å krympe med 10 prosent som en direkte følge av koronaen, samtidig som arbeidsløsheten, særlig blant unge, stiger.
Likevel er ikke spørsmålet om økonomisk krisehjelp ukomplisert innad i Italia. En lånepakke gjort tilgjengelig gjennom den europeiske stabilitetsmekanismen (ESM) er gjenstand for hissig politisk debatt.
«Jeg stoler på italienere. Med all respekt stoler jeg ikke på det europeiske byråkratiet. ESM? Det er penger som må betales tilbake med renter, på betingelser andre bestemmer», skrev lederen for ytre høyre-partiet Lega, Matteo Salvini, på twitter tirsdag i forrige uke.
Finnes det andre saker eller politikere som kan forhindre at koronapakken blir vedtatt?
Absolutt. Da snakker vi i første rekke om Viktor Orban, Ungarns sterke mann og statsminister. Orban er en mester i å spille poker med de andre EU-lederne for å få fred til å forme Ungarn i sitt bilde.
Mens andre EU-land har uttrykt bekymring for hvordan rettsstaten uthules i Ungarn og Polen, har Orban gjort det klart at han ikke vil ha den diskusjonen innblandet i korona-krisepakken. I så fall kan Ungarn komme til å legge ned veto. Krisepakken må vedtas enstemmig.
Rutte tar det rolig
Det ligger med andre ord an til harde meningsutvekslinger i Brussel i helgen. Og hvis man ikke blir enige på møtet 16. og 17. juli, er ikke det noen tragedie, sa den nederlandske statsministeren på en pressekonferanse 3. juli. «Jeg tror ikke vi trenger å skynde oss på denne sprø måten», som Rutte formulerte det.
Blir Rutte den virkelige jokeren på møtet?
Mark Ruttes posisjon har gjort ham til den viktigste mannen å treffe i forkant av møtet denne helgen. Mens både Charles Michel og Emmanuel Macron har vært i Haag, tok Angela Merkel imot Rutte i Berlin torsdag i forrige uke.
Ruttes harde linje kan være forhandlingstaktikk i forkant av det første møtet under koronakrisen der EU-lederne møtes ansikt til ansikt. Men det er ingen tvil om at skepsisen mot krisepakken er ektefølt.
– Vi hater den, rett og slett, sa en anonym nederlandsk diplomat til Financial Times i forrige uke.
Så når alt kommer til alt, hvor store er sjansene for at krisepakken blir vedtatt?
Det er slett ikke sikkert EU-landene blir enige om noe allerede denne helgen. Det snakkes allerede om et nytt toppmøte før utgangen av måneden. Likevel: Det er Tyskland som har formannsskapet i EU dette halvåret, og det ligger mye prestisje i å få på plass en overbevisende løsning.
Angela Merkel har nylig kalt den økonomiske gjenoppbyggingen etter koronaepidemien EUs største utfordring noensinne. De siste krisene i EU har vist at Merkels ord veier tungt, særlig når hun bruker de virkelig dramatiske formuleringene. Møtet fredag og lørdag vil også gi noen hint om hvorvidt Merkels posisjon i Europa fortsatt er så sterk som den har vært tidligere.