Jordskjelvet som brakte frem det beste – og verste – i folk

Det er ikke synet av ruinhaugene jeg kommer til å huske best fra jordskjelvet i Nepal for to uker siden, men alle restene av hverdag: Det levde livet som plutselig og brutalt stoppet opp i løpet av sekundene skjelvet varte.

Den halvveis utskrevne lekseboken, en rosa kosebamse, en barnesko, en bokhylle.

• Les: – Tårene kommer nok når jeg setter meg i sofaen med minstemann på fanget

Minner om de som bodde og levde sine liv der det nå bare er en haug av tegl og støv, mennesker som kanskje aldri kom seg ut i live.

Jeg så hele leiligheter skåret i to av jordskjelvets krefter, med perfekte, rene snitt.

Jeg så stuer der TV-en fortsatt stod i hjørnet, bildene hang på veggen, mens rommet gapte mot omgivelsene gjennom en vegg som manglet, og hvor regnet nå blåste rett inn i det som nettopp hadde vært noens hjem.

Og så var det denne uroen, frykten, som jeg selv også fikk kjenne på. Den gjorde ingen forskjell på folk, den var rettferdig sånn.

Å gå inn i et hus eller en bygning i en by et døgn etter et stort jordskjelv, gjør at du kjenner på frykten. Instinktivt gjør du så godt du kan for å holde deg bare noen skritt unna utgangsdøren. Og aller helst vil du gjerne ikke være inne, i det hele tatt. Du vil helst stå ute på en åpen plass og være trygg, men det går jo ikke for noen i lengden.

Det var denne redselen som, i hvert fall de første dagene, var mange av de overlevendes største fiende.

Katmandu var langt fra noen plankehaug slik TV-bildene kanskje ga inntrykk av.

Kameraene filmer alltid bare det sammenraste, og det verste.

Store deler av de moderne husene i sentrum så like fine ut, kjøpesentre, hus og butikker stod, selv om mange gamle og dårlig bygde murhus lå i ruiner.

Men ingen kunne jo vite om bygningenes bærende strukturer stod like fjellstøtt som før eller om de var et vindpust fra å ramle sammen. Når du ikke kan stole på en eneste bygningskonstruksjon, lammes folk, og det ledet dem ut i det provisoriske og kummerlige campinglivet langs veien, i rundkjøringer, og i byens parker.

• Les: Frykter kolera i Katmandu

150.000 mennesker hadde flyttet ut i telt og under presenninger den søndagen vi kom, mange på en plass som i roligere tider var byens cricket-stadion, der sanitærforholdene ganske raskt ble stinkende forferdelige og der tilgangen til noe så nødvendig som rent vann var nærmest ikke-eksisterende.

• Les: Brenner de døde

En av de jeg snakket med der på plassen, var fortsatt skrekkslagen:

Han fortalte hvordan sekundene jordskjelvet rammet fortsatt snurret for hans indre øye i sakte film, hvordan leiligheten han befant seg i hadde dundret frem og tilbake mens gjenstander regnet i hodet på ham, og hvordan han hadde vært sikker på at taket skulle rase sammen og begrave ham. Med en times mellomrom kjente vi etterskjelvene, riktignok svake de fleste av dem, men nok til å sette en støkk, minne oss på at bakken fortsatt hadde ting som var ugjort.

• Les: – Hele landsbyer er borte

Kaos på flyplassen

Det kraftigste etterskjelvet kom søndag ettermiddag, bare noen minutter etter at vi hadde landet på Tribhuvan International – Katmandus lille og svært enkle flyplass som etter hvert også ble en kraftig flaskehals for hjelpeinnsatsen.

Flyet vårt fra Silk Air stod fortsatt på rullebanen da hele flykroppen begynte å gynge kraftig fra side til side, og ut av flyvinduet kunne jeg se hvordan grønnkledde soldater der ute ved hangarene la seg ned på bakken mens naturkreftene herjet med bygninger, fly og militærhelikoptre. Alt svaiet. Det varte i kanskje 15–20 sekunder, så var det over.

Et jordskjelv rister egentlig ikke. Det er en sidelengs bevegelse.

Det er som en voldsom ustoppelig hånd som plutselig tar tak, og du kjenner hvordan bakken under deg ubønnhørlig rykker frem, tilbake, frem, tilbake, mens hus og mennesker blir som små legoklosser som ikke har noe å stille opp med.

Dette første skjelvet vi opplevde mens vi satt der i flyet målte 6.7 på richter skala – en kraft mer enn stor nok til å legge hus i ruiner helt på egen hånd.

Noe også flygelederne i tårnet visste utmerket godt.

De hadde latt flytrafikk være flytrafikk, og løpt for livet.

Flyet vårt ble stående i flere timer på det som nå i praksis var en stengt og forlatt flyplass, mens tårn og terminalbygg var tømt for folk, og ingen svarte på kapteinens radioanrop.

Flyvertinnene gjorde så godt de kunne, og gikk rundt med vannglass og peanøtter, men da en til slutt spurte om noen av oss hadde et telefonnummer til flyplassen forstod vi at dette kunne ta en stund.

Det skulle komme mange flere etterskjelv. Og mange av dem førte til at flyplassen ble stengt, og at flyene med nødhjelp i timevis ble hindret fra å lande.

Krevde toll for nødhjelp

Men det gikk ikke spesielt bra med den nødhjelpen som kom ned på bakken, heller.

Store deler av hjelpesendingene ble de første avgjørende dagene rett og slett stående der på asfalten på flyplassen.

En eller annen i det Nepalske tollvesenet hadde kommet på at teppene og presenningene og vannflaskene og medisinene, alt dette så livsnødvendige, det måtte tolldeklareres, en omstendelig og skjematung prosess som det tydeligvis ikke var mulig å finne noen unntak fra.

Det var en skjebnesvanger beslutning tatt av noen, et sted, mens deres landsmenn sov under åpen himmel rett ved rullebanen og manglet det mest livsnødvendige.

Lite nødhjelp utenfor Katmandu

Bare noen få mil utenfor Katmandu tre dager etter skjelvet, kom vi over en hel landsby som lå i ruiner. Hit hadde ingen hjelp kommet, og innbyggerne hadde heller ikke særlig forhåpninger om at den ville komme.

– Myndighetene ville nok hjulpet oss om de kunne, men jeg forstår deres begrensning, sa juristen Rakesh Sirestha rolig mens han viste meg mursteinshaugen som en gang var hjemmet hans i landsbyen Sikaritar.

Han hadde mistet alt han eide, flere familiemedlemmer var døde, og mens vårt kamera filmet plukket han ut et par bøker fra ruinene han tenkte å spare på.

Men han var ikke sint, han felte ingen tårer.

– Vi må klare oss gjennom dette, sa han rolig.

• Les: - Vi er helt alene

De andre landsbyboerne hadde satt opp en gul presenning på et jorde og der fikk nå både geiter og kuer og folk litt ly for det verste regnet.

De tok katastrofen som hadde rammet med en ro som var nesten vanskelig å fatte, og de stilte opp for hverandre så godt de kunne mens lite annen hjelp var i sikte.

Andre var langt fra så rolige, noe resepsjonistene på Katmandus bedre hoteller fikk merke.

– Jeg vil gjerne ha et rom, sa mannen ved siden av meg da jeg kom til resepsjonen på Yak & Yeti-hotellet i sentrum av Katmandu.

Han hadde små, dype skrubbsår på hendene og i hele ansiktet, leppene var tynne og hvite av solbrenthet og utmattelse, men han virket likevel å være i uforskammet god form til sin alder – et stykke opp i 60-årene.

– Jeg ble reddet ned fra Basecamp med helikopter i morges. Jeg har ikke pass, ikke kredittkort og ingen penger. Jeg har de klærne jeg står og går i her. Det er alt. Min kone kan ordne med betalingen. Jeg har ikke sovet eller spist på to dager. Vil du nå gi meg et rom eller skal jeg kanskje stille meg utenfor hotell Yak & Yeti og tigge? spurte fjellklatreren fra Australia.

I bedre dager var hotell Yak & Yeti i sentrum av Katmandu en luftavkjølt oase i den Nepalske hovedstaden.

På baksiden av hotellet lå en sval hage med en stor og velklippet grønn plen der høye glass med appelsinjuice og små espressokopper i tynt porselen, vanligvis, ble båret ut på små sølvbrett.

Men ikke nå.

Lobbyens elegante skinnsofaer og store lampeskjermer gjorde bare kontrasten enda større til soveposer, bagasje og putevar på kryss og tvers. Over hundre mennesker hadde sovet på gulvet her i natt, for i likhet med alle andre hoteller var rommene – inntil videre – stengt.

Midt i dette kaoset strenet hotelldirektøren rundt, med nystrøket rosa skjorte.

Han var opptatt av å holde en viss stil.

– Du kan ikke ha kofferten stående der! bjeffet han. Det ser ikke ut! Vi har et hotell å drive. Jeg gir deg en halvtime!

En time senere hadde han åpnet hotellet igjen, nå til 311 dollar natten, nøyaktig det dobbelte av den vanlige prisen. Samtidig tydeligvis ikke mer enn han mente man kunne forlange. Det var jo en unntakstilstand.

Mens Katmandu gikk tom for mel, var baren full på Yak & Yeti. Grupper av hjelpearbeidere i refleksdekkede uniformer ramlet inn og satte seg ved langbord, og det var ikke bare et pent syn å se hvordan folk som hadde kommet for å hjelpe brukte sine første timer i Katmandu på å bestille hamburgere og drikke øl på et av byens bedre hoteller.

De kan selvfølgelig ha hatt sine grunner, og for ordens skyld, jeg så ingen norske.

Jeg forstod i hvert fall kritikken fra dem som klaget over små bistandsorganisasjoner som bega seg ubedt inn til jordskjelvet, uten særlig mål og mening, og jeg tok meg i å spørre hvor mye lengre enn TV-kameraene mange av disse hadde tenkt å bli værende.

Jordskjelvet la ikke bare hus i ruiner, men skrubbet også bort mye menneskelig fasade. Noen ble mest opptatt av å hjelpe, andre å tjene en ekstra slant.

Slik er det, når katastrofen rister vårt sanne ansikt frem i lyset.