John Glenn

John Glenn om bord i «Friendship 7» under den historiske romferden 20. februar 1962

Foto: Ap

Svarte «OK», overlevde og ble hyllet av fire millioner

John Glenn led sitt bitreste nederlag i 1961, men under et år senere ble han likevel den store helten.

I folks øyne var han en soldat som alene gikk inn på slagmarken og risikerte livet slik at de ikke måtte risikere sitt eget liv.

Modellen finnes det mange kopier av i mytologien, og ikke så spesielt mye av i den ekte delen av historien.

Likevel er det noe som er kjent. To hærer står oppmarsjert, klare til å banke møkka ut av hverandre. Fra rekkene kommer det to overmodige muskelbunter. Deres kamp skal avgjøre hele slaget.

Den seirende muskelbunten blir selvfølgelig en helt. Seierherren i denne situasjonen er selve definisjonen på en helt. Den som med livet og helsen som innsats stiller seg mellom det farlige og det som skal beskyttes.

John Glenn meldte seg mer enn frivillig til å spenne seg fast på toppen av en rakett som hadde det med å eksplodere.

En historisk, kulturell og teknologisk tilfeldighet hadde gjort det mulig å faktisk gjennomføre noe som lignet på en kamp mellom to mennesker slik at ikke alle i begge hærer måtte risikere livet.

Utfordringen for Glenn var at raketten han fikk, ikke var den han ville ha.

En ny proxy-krig

John Glenn

John Glenn fotografert i februar 1962 i romdrakten han brukte under den historiske romturen.

Foto: HO / AFP

Det var kald krig på det blåeste. Sovjetunionen og USA sto mot hverandre. En ekte krig ville ha vært katastrofalt. Krigen ble derfor ført på avstand, gjennom andre instrumenter.

De to supermaktene lot fattige, undertrykte bønder og forleste studenter i land det var vanskelig å stave navnene på føre krigen. Proxy var et begrep som ble godt kjent.

Så kom det en ny arena. En arena lederne ikke hadde hatt i sin horisont, men som befolkningene øyeblikkelig ble fanget inn i.

Romfart. Den sjokkerende nyheten om at de kål-elskende, uvitende og teknologisk underutviklede sovjeterne hadde skutt opp den første satellitten, Sputnik.

Det var en selvfølge for amerikanerne at de burde være først når det gjaldt teknologi.

– Var det ikke akkurat oss som fant opp den atombombeegreia og alt det andre, og så slår de oss i hodet med en rakett?

Undringen var stor i amerikansk media, og kravet om at neste kamp måtte ende med hjemmeseier var selvfølgelig.

Reaksjonen i Sovjetunionen var litt annerledes, men konklusjonen var den samme.

– Wow, vi slo amerikanerne. Det var skikkelig kult. Det må vi fortsette med.

Alt var med dette lagt til rette for Glenn, Shepard, Titov og Gagarin.

Gutten som ville tjene

John Herschel Glenn Jr. ble født 18. juli 1921 i delstaten Ohio.

Han hadde en litt annerledes bakgrunn enn de fleste andre astronauter. De andre hadde det med å komme fra bondegårder, men Glenn Sr. var rørlegger i en mellomstor småby og, kanskje enda viktigere for sønnens framtid: Hornspiller.

Når nasjonaldagen ble feiret i hjembyen, sto pappaen til den kommende soldaten og astronauten på podiet foran alle menneskene med sin bugle. Flaggene blafret i vinden, tonene dro frem de nasjonalistiske følelsene.

Å gjøre noe for fellesskapet. Å gjøre sin plikt, ble sentralt for den unge gutten.

Fra før hadde en sterk kristen barnetro, og foreldrene skolert ham i moral og hva det faktisk innebærer å være tro mot deg selv og dine verdier.

Kjærestelivet var godt forankret omtrent fra det tidspunktet han kunne gå. Glenns framtidige ektefelle, Annie, har alltid vært der. Gift ble de i 1943, og det skal ikke ha vært noen andre kvinner.

Glenn drar i krigen

John Glenn fullførte ikke sin college-utdannelse. Den beslutningen skulle komme tilbake og bite ham i baken.

Glenn sa farvel til skolebenken da Pearl Harbor ble angrepet. Han meldte seg til tjeneste i den amerikanske hærens flykorps.

Pilotsertifikat hadde han allerede. Det tok han som en del av et fysikk-kurs på college. Sertifikatet kom lett til Glenn. Han tok til flyging slik fisken tar til svømming.

Flykorpset hadde altfor mange tjenestevillige unge menn på sine lister, og de brydde seg ikke noe om Glenn.

Han hørte i hvert fall ikke noe fra hæren, og da tålmodigheten tok slutt, meldte han seg til marinens flystyrker.

Strid så Glenn først i juli 1944. Da han angrep japanske luftforsvarsstillinger utsatte han seg for betydelig risiko. Da han slapp napalm over japanske soldater, var det ikke så veldig farlig, for ham.

Men det var noe som manglet for Glenn. Det å vinne. Det å skyte ned et annet fly, helst et jagerfly.

Glenn drar i krigen, igjen

Muligheten kom med krigen i Korea.

Glenn fløy først jagerflyet F9F, men oppdragene han fikk var i områder der de amerikanske luftstyrkene møtte få andre fly. Dag etter dag satt han i flysetet sitt, men det gikk ikke hans vei. Første omgang i Korea endte med ingen nedskytninger.

Glenn ga ikke opp. Ved å trekke i noen tråder og snakke med noen mennesker, greide han å få en ny tur til krigen. Denne gangen som utvekslingspilot i flyvåpenet.

Det Glenn var ute etter, var en F86 Sabre, og plass i en av skvadronene som patruljerte opp mot grensen til Kina. Det var der de etterlengtede MIG-15 vandret mellom skyene.

Det gikk nesten ikke bra for Glenn. Samtalene om fred ble mer og mer truende, og det var bare dager igjen av krigen da han fikk sin første nedskytning. Da fredsklokkene ringte, hadde han tre røde stjerner malt på flyskroget.

John Glenn

John Glenn klatrer ut av sin F8UI Crusader 16. juli 1957 etter som førstemann å ha fløyet en nonstop supersonisk flight fra Los Angeles til New York.

Foto: ANTHONY CAMERANO / Ap

Glenn blir kjendis

Tilbake i USA som krigshelt, gjør Glenn alt det riktige som til slutt skal ende opp med ham på toppen av en rakett som har det med å eksplodere.

Ikke det at Glenn hadde akkurat den jobben på sin radar på det tidspunktet.

Han blir testpilot. Det ble regnet som toppen av pyramiden for militære piloter på den tiden.

Han greier å komme i posisjon for å gjennomføre noe spektakulært. Han får grundig trening i det nye supersoniske flyet F8U-3P Crusader. Han foreslår at «noen» burde bruke flyet til den første supersoniske turen fra kyst til kyst i USA.

Denne «noen» måtte nesten bli Glenn, han var en av de få som hadde den nødvendige bakgrunnen.

Ferden, Prosjekt Kule, blir en suksess, og bildet av Glenn er på forsidene.

Avisforsidene er grunnlaget redaktørene i TV-programmet «Gjett Melodien» har når de inviterer Glenn til å være med.

Det enormt populære programmet gir Glenn anledning til å sjarmere det amerikanske TV-publikummet. Han går rett gjennom ruta, som det sies på TV-språket.

Programmet sendes 4. oktober 1957. Samme dag som Sputnik også blir kjendis.

Glenn blir astronaut

Romkappløpet og romfeberen er et faktum. John Glenn blir gjennom jobben i marinens kontor for aeronautikk klar over at neste mål er å sende opp et menneske og at det snart skal velges ut en gruppe astronautkandidater.

Det som sto helt klart, var at en av disse kandidatene ville bli det første mennesket i rommet, og med det gå inn i historien. For alle visste at nå var det amerikanernes tur til å være først.

Da oppfordringen til de militære pilotene kommer om å melde seg, har allerede Glenn gjort mye i skyggene.

Han tilfredsstiller alle kravene, bort sett fra noe veldig viktig: Han har ikke en fullført college-utdannelse. Au da, Glenn!

Men ved å trekke i tråder og snakke med de riktige menneskene i forkant, får Glenn likevel lov til å være på søkelistene. Han er jo både krigshelt og kjendis, så noe slingringsmonn burde han få.

Glenn går glatt gjennom de ekstremt harde opptaksprøvene, og blir presentert for publikum som en av gruppen Mercury 7: De amerikanske gladiatorene. De første astronautene. Heltene.

Den merkelig fisken Glenn

På den legendariske pressekonferansen i 1959 var det én mann som var annerledes enn de andre.

Kulturen blant testpilotene den gang var at det ikke skulle sies et eneste bitte lille ord som var unødvendig. Spørsmålene fra journalistene, som absolutt ikke var interessert i selve kjernen i de sju mennene på podiet, flygeferdighetene, dreide seg om hvordan de var som mennesker.

Meget ubehagelige spørsmål for mannemennene som ble forvandlet til rumpedreiende, keitete tenåringer på et blunk.

Bortsett fra John Herschel Glenn Jr. som i det lange og det brede la ut om plikt, fedreland, familie, kjærlighet og en solid tro på Gud.

De seks andre kastet forbausede og litt kyniske blikk til hverandre.

To ting var helt klart for de seks: Bare én mann kunne bli den første på toppen av raketten som hadde det med å eksplodere, og mannen det var viktig å slå for å ha en mulighet var John Glenn.

Problemet med alle jentene

En av de seks var kvinne- og pengejegeren Alan Shepard. Mannen med et ego kanskje større enn rakettene som skulle gi ham så mye berømmelse, jenter og penger.

Det Alan Shepard også hadde var ekstreme flygeferdigheter og et meget godt oljet maskineri mellom ørene.

Det er spesielt det med det motsatte kjønn som ble konfliktlinjen mellom Glenn og Shepard.

Glenn sa, og det er litt usikkert om han egentlig mente det, at jentekjøret til de gifte mennene kunne ødelegge for hele opplegget. At dersom publikum fikk greie på hva som foregikk, så måtte politikerne trå til og finne en ny gruppe astronauter.

Så det med usikkerheten om han egentlig mente det. Glenn var i gang med å legge grunnen for at han skulle bli valgt ut til det historiske oppdraget: Første menneske i rommet.

Alle visste at Glenn var helt ren. "The Clean Marine" ble han kalt, noe Glenn likte.

Tankegangen hans var at dersom de ble mye internt bråk om jentene, så ville de høye makter, det vil si ledelsen i Nasa, gå for det trygge.

De ville velge Glenn, for enhver annen kunne på et senere tidspunkt bokstavelig talt bli tatt med buksene nede.

Det store nederlaget

Alt virket å gå Glenns vei.

Grafikk om romferd

Nyhetsbyrået Associated Press lagde denne grafikken for å illustrere Glenns romferd i 1962.

Foto: Ap

Journalistene som var klar over det med jentene, men som ikke skrev om det, gikk så langt at de bare spurte om når Glenn kom til å bli skutt opp, ikke om det kom til å bli Glenn.

Det ble derfor mildt sagt en stor overraskelse for publikum da det var Alan Shepard som dukket opp i sølvdrakten på utskytningsrampen.

Glenn hadde fått det forferdelige budskapet god tid i forveien. Han godtok ikke beslutningen. Han trakk i tråder og snakket med de riktige menneskene. Han mente han var en bedre kandidat, for dere vet, Alan han ...

Denne gangen gikk det ikke. Ledelsen hadde gjort sitt valg: Shepard, Grissom og så Glenn.

Akkurat hvorfor er fortsatt litt usikkert. De forskjellige biografiene og historiske verkene peker på at ledelsen, det vil si den mektige Robert R. Gilruth, mente at både Shepard og Grissom var folk som var mer stabile under kriser.

At Glenn ikke var den skarpeste kniven i akkurat denne skuffen.

En vellykket gjennomføring av den første bemannede romferden ville bli litt mer sannsynlig dersom det ikke var Glenn som satt i kapselen, var oppfatningen.

Så fikk heller en potensiell PR-skandale være en potensiell PR-skandale, og publikum bli litt skuffet og overrasket. Det viktige her var å slå Sovjetunionen.

Gagarin kommer fra siden

Det å slå Sovjetunionen skjedde ikke. Hvorfor det ikke skjedde er helt klart, men hvorfor det ikke skjedde er kanskje også skjult i hodet på en død mann.

For det kan være at selve rakettmannen, han som tidligere hadde vært rakettmannen til Adolf Hitler, Wernher von Braun, arbeidet imot Glenn, Grissom, Shepard og de andre.

Da von Braun ble klar over at Sovjetunionen bare var dager fra å forsøke å sende opp det første mennesket, beordret han at den amerikanske raketten nok måtte testes én gang til, for å være helt trygg.

Det var det som skulle til. Shepard raste, men måtte avfinne seg med å vente noen uker til.

Gagarin ble historisk, og USA måtte se etter et nytt mål for å kunne slå de irriterende sovjeterne. Romkappløpet var fortsatt «on».

Månen var det opplagte målet, og sånn helt tilfeldig hadde den gode Wernher tegninger i lommen på en skikkelig flott månerakett han hadde lyst til å bygge.

Virgil I. Grissom, John Glenn og Alan Shepard.

Astronautene Virgil I. Grissom, John Glenn og Alan Shepard i mai 1961. Alle var de blitt de slått av sovjetiske Jurij Gagarin i kampen om å bli det første menneske i verdensrommet.

Foto: Ap

Shepard blir den første

Under en måned etter at Gagarin utførte sin historiske ferd rundt jorden ble Alan Shepard sparket i baken av motorene i Redstone-raketten på startrampen i Florida.

USA hadde svart på utfordringen fra Sovjetunionen, og det var egentlig bare en bløff. Det USA hadde å by på var er en suborbital ferd. Shepard ble kastet ut i verdensrommet, og falt tilbake i løpet av noen minutter.

Det amerikanerne viste, var at det ikke er vanskelig å nå verdensrommet. Det som er vanskelig er å bli værende der slik som Gagarin. For å være i verdensrommet, slik som russeren var i nesten 90 minutter, må du komme opp i høy nok hastighet slik at du overvinner jordens gravitasjonskraft.

Det var ikke amerikansk teknologi i stand til med så stor nyttelast som en romkapsel med et menneske ombord.

Atlas-raketten

Atlas-raketten med John Glenn om bord tar av fra Cape Canaveral i Florida 20. februar 1962.

Foto: Ap

Men, og det var dette som var Glenns mulighet til å bli historisk, teknologien var rett rundt hjørnet.

Den amerikanske forsvarsindustrien hadde ikke vært på latsiden. De jobbet hardt med å utvikle raketter med den samme løftekraften som Sovjetunionen hadde.

Det store problemet var at deres favorittprosjekt, Atlasraketten, hadde det med å eksplodere. På dette tidspunktet trodde de at problemene var løst, men de kunne ikke gi noen garantier.

Det var her den unge organisasjonen Nasa viste at den kunne ta stor risiko når det ble oppfattet som nødvendig.

Gilruth spurte Glenn om han var villig til å forsøke en orbital ferd med Atlasraketten.

Han sa ja med en gang.

Glenns første ferd i rommet

Kort tid etter at John Glenn ble kastet ut i bane, ble folkene i romkontrollen bekymret for at noe hadde gått veldig galt. En sensor fortalte dem at varmeskjoldet på romkapselen til Glenn hadde løsnet.

Uten dette skjoldet ville astronauten brenne opp når han forsøkte å komme tilbake til jorden. Etter mye om og men ble Glenn fortalt om problemet.

Svaret hans var et lakonisk «OK», og så fyrte han av retrorakettene som ville bringe ham tilbake. Ikke noe mer ble sagt om problemet.

Glenn skriver i sin biografi at han var meget klar over hvor han først ville føle at han snart skulle dø. Han ville kjenne en stigende varme midt på ryggen, og så ville det bare ta noen sekunder før det var over. Han skal ha nynnet da det var mest kritisk.

Det gikk bra, det var ingen problemer med varmeskjoldet, og Glenn var på vei mot parade i New York.

John Glenn, LBJ og JFK

John Glenn (t.v.) snakker med visepresident Lyndon B. Johnson (i midten) og president John F. Kennedy (t.h.) 23. februar 1962, dagen etter romferden. Til venstre på bildet er kapselen han reiste rundt jorden i.

Foto: Ap

Forløsningen for USA

Det var omtrent fire millioner mennesker som møtte opp langs ruten i New York. Glenn ble møtt med hyl og gråt. Aviskommentatorene på den tiden forsøkte å beskrive hvorfor.

Det var som om angsten hadde forsvunnet. Angsten for at USA med all sin makt hadde blitt en annenrangs nasjon. Lavere ned på rangstigen enn kål-spiserne i Sovjetunionen.

At amerikanernes begeistring for hamburgere, TV-underholdning og romantiske filmer fra Hollywood hadde gjort dem for veike til å stå imot stålet fra Magnitogorsk.

Alt dette var vekk. Glenn var helten som hadde reist ut i det ytterste mørket på toppen av raketten som har det med å eksplodere og vist at vi var like gode som dem.

Denne begeistringen viste også noe annet om det amerikanske publikummet på den tiden. De var i stand til å se at Glenn var astronauten som hadde gjort det store, og ikke Shepard. Shepard var den første i rommet, det var sikkert, men Glenn var den som gjorde det på den skikkelige måten, slik som Gagarin hadde gjort.

John Glenn '62

Fire millioner mennesker hyllet John Glenn i paraden gjennom New York City i 1962.

Foto: Ap

Tiden etter den store festen

John Glenn gled vekk fra Nasa og romfart etter ferden. Han ble yndlingen til den unge presidenten, John F. Kennedy, og reiste land og strand rundt som en amerikansk PR-maskin.

Han var nesten ikke til stede i astronautkontoret. Han var ikke med da amerikanerne tok igjen Sovjetunionen med Gemini-programmet, og han var langt vekk da USA vant romkappløpet med landingen på månen.

Glenn gled inn i politikken. Hans talegaver og kjendisstatus garanterte egentlig suksess, men den kom ikke med det første.

Først i 1974 ble han valgt inn i Senatet. En tidlig motgang kom etter at han gled og slo hodet sitt så alvorlig at det tok et år før han var i stand til å gjøre noe fornuftig. Han var demokrat, men tok vare på de konservative verdiene og var en klar forsvarer av de væpnede styrkene.

I 1976 forsøkte han å bli Jimmy Carters visepresidentkandidat, men talen han holdt på landsmøtet ble dårlig mottatt, og Walter Mondale fikk vervet.

I 1984 forsøkte han seg som presidentkandidat, men Glenn gjorde det så dårlig i primærvalgene at han raskt falt vekk fra teten.

Glenn var i Senatet fram til 1999.

U.S. Sen. John Glenn

John Glenn i 1983, da han prøvde å bli nominert som demokratenes presidentkandidat til valget i 1984.

Foto: Ap

I rommet igjen

Publikum hadde ikke glemt Glenn på slutten av 90-tallet, men han var ikke en person som ofte dukket opp i media. Så endret det seg.

Glenn skrev selv i sin biografi at han begynte å tenke på hva som skjedde med mennesker når de ble utsatt for mikrogravitasjon i rommet. At de virket som de ble eldre veldig fort. Han selv hadde blitt gammel, og han lurte på om effekten ville være den samme for folk som allerede var gamle da de kom opp i rommet.

Han presenterte seg selv for Nasa som et forsøksobjekt som ikke kunne bli ignorert. At han var senator med innflytelse over rombudsjettet, var det ikke nødvendig å kommunisere.

Resultatet etter at han hadde trukket i de riktige trådene og snakket med de riktige menneskene, var at han nok en gang ble plassert sammen med en rakett som hadde det med å eksplodere.

John Glenn

John Glenn fotografert i 2015.

Foto: Paul Vernon / AP

Romfergeturen i 1998 ble betegnet som en suksess. Nasa fikk mye informasjon om mikrogravitasjon og eldre, men med data fra bare en person, er det tvilsomt at det har den store forskningsmessige betydningen. Glenn har likevel rekorden som det eldste mennesket i rommet. Han var 77 år gammel under ferden.

Glenn som menneske

Etter turen i rommet, trakk Glenn seg tilbake. Han fullførte det siste året i Senatet, og ble pensjonist.

Folkene i romfergen beskrev han som en solid fyr. Hjelpsom, høflig og flink. Absolutt ingen byrde.

Det Glenn etterlater på denne jord, er vitnesbyrdene fra menneskene som har hatt med ham å gjøre. De sier at han var modig og trofast. Du må ha baller på størrelse med appelsiner for å sette deg på toppen av en rakett som har det med å eksplodere, du må være tro mot dine prinsipper for å holde deg ren i et helt menneskeliv.