John Edwards blir ikke demokratenes kandidat ved presidentvalget i november.
Den velbeslåtte sørstatsadvokaten lyktes ikke da han forsøkte å bli nominert i 2004, den gang tapte han for John Kerry.
Les:
Som plaster på såret ble han Kerrys vise-presidentkandidat. Men paret tapte hårfint mot Bush-Cheney.
I fire år har John Edwards forberedt sitt come-back, han begynte i praksis sin valgkamp rett etter valget i 2004, men heller ikke denne gangen fikk han det til.
Formidabel konkurranse
John Edwards er en snill mann. Han har satset mye energi og prestisje på å fremheve egne talenter i stedet for å rakke ned på sine konkurrenter.
Han har et vennlig Kennedy-oppsyn og var et friskt innslag i nominasjonskampens tidligste fase i 2004. Mye tydet på at han med erfaringen fra den gang ville stille sterkt i denne omgang.
Men demokratene har i år to megastjerner som begeistrer sine tilhengere og mobiliserer nye velgere.
Både Hillary Clinton og Barack Obama er spennede ”firsts” – skal det endelig bli en kvinne eller en svart i Det hvite hus.
John Edwards er en hvit middelaldrende mann. USA har hatt 43 slike presidenter tidligere. Det er lite rock and roll ved John Edwards.
På det personlige plan hadde han lite å stille opp mot Hillary Clinton og Barack Obama. Det er det John Edwards nå har innsett.
Uklart budskap
Det var en John Edwards, noe skarpere i kantene med en og annen syrlig kommentar i ny og ne, som stilte til start i 2008-racet, sammenlignet med for fire år siden.
Og selv om han hadde justert sitt budskap noe så har hans hovedtema hele tiden vært ”two Americas”.
Han har brukt seg selv og sin egen familiebakgrunn som eksempel på hvordan det er å vokse opp i enkle kår, for så å få utdannelse og bli velstående. Slike muligheter vil han at alle fra det fattige Amerika skal få.
På andre viktige temaer: Helseforsikring til alle, kamp mot klimaendringer og en slutt på krigen i Irak var det bare detaljer som skilte hans politikk fra det Clinton og Obama står for.
Men John Edwards har aldri greid å trenge igjennom lydmuren, han har vært pen og pyntelig og ikke provosert noen verken med sitt politikk eller sitt ytre.
Flest kommentarer fikk han da han klippet håret sitt og betalte 400 dollar. Det var en slags indikator på at det var ikke politikeren John Edwards som fenget mest.
Dårlig tegn
I nominasjonsvalget i 2004 vant John Edwards i sin egen fødestat, South Carolina. Sist helg ble han nummer tre i den samme staten. En klar forverring på fire år.
I går fikk han i underkant av 15 prosent av stemmene i Florida, også da endte han på tredjeplass.
Problemet for en kandidat som John Edwards er at det koster omtrent like mye å bli nummer tre som å vinne.
Og når det gjelder tredjeplasser er amerikanerne nådeløse. Det er vinneren som teller, hovedutfordreren kan være interessant, men ingen skriver begeistrede lederartikler om han som ble nummer tre.
Snarere tvert i mot: Den som kommer inn som nummer tre – av tre! – er en taper.
John Edwards tapte i nominasjonskampen i 2004, som vise-president var han med på å tape for Bush-Cheney samme år.
Til nå i 2008 har han ikke vunnet noe som helst – det var kanskje like greit å gi seg mens leken var god i stedet for å gå på et ydmykende og massivt tap om en snau uke når selveste Super-tirsdagen går av stabelen med nominasjonsvalg i 22 stater.
Les: Video:
