Du vet den svette osten, som har ligget litt for lenge oppå en begynnende smuldrende og tørr brødskive, den virker kanskje ikke så forlokkende. Men i dag vil jeg slå et slag for den!
Siden vi ble født har den vært med oss. På skolen, på tur og for mange også videre på jobb. Det er noe søtt over hvordan vi nordmenn drasser med oss den matpakka overalt. Den har tidvis fått mye kritikk, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg har vært en av kritikerne.
Jeg har bodd i Barcelona, gått på språkkurs på Cuba og danset meg gjennom Sør-Amerika. Jeg har omfavnet kulturer der mat og rytme har hatt en helt annen plass i folks hverdag enn hjemme i Norge. Nå bor jeg i USA.
Vi er på vår første biltur som familie etter at vi flyttet hit. Et av barna må tisse.
– Og vi er sultne, ropes det fra bak i bilen.
Vi ser på skiltene langs veien: McDonalds, TacoBell, Burger King, Subway, KFC. Alternativene er mange. Men tilbudet er ensartet. Det går i burgere, tacos, nuggets, pommes frites og is.
Vi kjører litt til, kanskje vi finner noe annet, tenker jeg, og begynner å google restauranter langs veien. Barna maser.
– Jeg tisser snart på meg, kommer det fra baksetet.
Alt vi ser langs veien er usunne alternativer. Jeg blir stresset. Sulten er jeg også. Jeg blir i dårlig humør når jeg ikke får mat. Da hjelper det ikke med to masekråker i baksetet.
– Nå MÅ vi stoppe, roper de.
Ja vel, tenker jeg, og beordrer stopp. Vi ender med å svinge av på McDonald’s. Vill jubel fra baksetet. Det er lekeland der. Barna blir fornøyde. De får tisset og magene blir fulle. Mor litt mindre fornøyd. Jeg liker ikke å stappe i meg burgere. Jeg er oppdratt av en ernæringsekspert og sikkert litt miljøskadet.
Og etter hvert som månedene går har en snikende følelse ført til en ny åpenbaring: jeg savner den norske matpakka. Jeg synes den har fått ufortjent mye kritikk.
It`s snactime
– Do you have some snack?
Spørsmålet kommer fra en liten jente på 3 år som er på besøk hos oss en av de første ukene etter at vi flyttet hit.
Snack, tenker jeg, og begynner febrilsk å lete gjennom skapene.
Hva vil hun ha? Hva kan jeg tilby? Hva i alle dager er egentlig snack?
Jeg fant noen wasa knekkebrød – og hun virket fornøyd med det. Jeg pustet lettet ut.
Og i løpet av tiden her i USA har jeg lært. Akkurat som vi nordmenn har vår matpakke, har amerikanerne sin snacktime. På skolen ber de oss ta med en snack. På turene med venner har alle med seg snack. Også på fotballbanen har snackkulturen sneket seg inn.
Da vi før første fotballkamp, med to norske trenere, snakket om opplegget for kampen, dukket raskt spørsmålet fra noen amerikanske fotballforeldre opp: «Hvem tar med snacks»? Det må vi ha, forklarte de amerikanske foreldrene til de to norske fotballtrenerne. Og sånn har det blitt. Det har vært alt fra energidrikken gatorade og oreokjeks til god gammeldags frukt. Det er en litt hyggelig tradisjon da, skal jeg innrømme.
Vanskelig å få tak i sunne alternativer
Vi føler vi har gjort en god jobb med å integrere oss her, men matkulturen er vanskelig å ta til seg. Og det er ikke bare langs landeveien i USA at den desperate jakten etter sunne alternativer pågår.
Har du f.eks. noen gang gått på jakt etter brød uten tilsatt sukker i en helt ordinær amerikansk dagligvarebutikk? Vel, hvis ikke skal jeg avsløre en ting: Det er ikke lett å finne. Etter hvert som tiden har gått har vi lært oss hvor vi kan få tak i et mer «vanlig» brød. De eksisterer nemlig, men det koster og det krever sin research å finne dem. Resultatet her har blitt at vi baker brødene våre selv. Ekte norsk grovbrød. Jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skulle overlevd uten. Min brødbakende mann har blitt familiens store helt.
Men også å finne alle ingrediensene vi trenger til brødet har vært en finurlig prosess. Det er ikke lett å få tak i alle de grove kornsortene vi ønsker å fylle brødet vårt med. Grov sammalt hvete er ikke noe som finnes i utvalget på vår lokale dagligvarebutikk.
At USA sliter med et fedmeproblem har lenge vært kjent, og ifølge forskning.no ser utviklingen ikke ut til å ha stoppet de siste årene. Antallet mennesker med overvekt og fedme har økt betydelig siden 1980. Og USA er et av landene der kurvene har steget brattest, skriver de.
Jeg er ikke overrasket. Og mye kan sikkert også forklares ved størrelsen på porsjonene her i USA. De er gigantiske. Da vi før pandemien var på en roadtrip, stoppet vi på en italiensk restaurant og fikk beskjed som at det inkludert i prisen var en ekstra pastarett som vi kunne ta med hjem. I tillegg fikk vi selvsagt med oss leftovers fra den retten vi allerede hadde bestilt. Gratis påfyll av brus er heller ikke uvanlig når du går ut og spiser. Heldigvis er restaurantene flinke til å spørre om vi vil ha med en såkalt «doggy bag» hjem. Vi ender som regel med å ta med oss litt rester hjem dersom vi går ut for å spise på restaurant.
Det koster å velge sunt
På den offentlige skolen til barna mine kan man velge å betale en viss sum i måneden for å få servert skolemat. Barna forteller at de får burgere, pizza, pannekaker og chips.
Jeg har hørt andre foreldre fortvile over utvalget. Og de lar seg fascinere av vår norske matpakke. Av de grove brødskivene med frukt ved siden av.
Foreldrene til en av vennene til barna lurte litt spøkefullt på om ikke mannen min ville begynne å lage skolelunsj for deres unger og. Med litt kjapp hoderegning fant vi ut at det antakeligvis ville blitt langt dyrere enn å betale for skolelunsjen de kjøper på skolen. Det koster mye for alle de sunne ingrediensene som brukes i vårt norske, hjemmelagde grovbrød. Men du skal ikke se bort ifra at det fort kunne vært en lukrativ business her i Washington D.C., med «norsk, sunn hjemmelaget mat».
Jeg tror imidlertid ikke mannen min er sånn superinteressert i å starte en ny karriere som brødbaker i en alder av 40 år. Han har allerede nok med produksjonen til vår lille familie på fire.
Samtidig vil jeg understreke er det ikke er helt svart-hvitt. Det er ikke sånn at det er umulig å velge sunt i USA. Og her i storbyene er vi privilegerte. Mange steder popper det opp nye og sunne alternativer. Her i D.C er jeg heldig å kunne velge i et stort utvalg salater hos salatkjeden Sweetgreen, som har blitt et populært lunsjsted i flere av de største byene i USA. I California har utviklingen av plantebaserte alternativer til kjøtt kommet langt.
Men mens jeg betaler rundt 100 kroner for en salat på Sweetgreen, betaler jeg halvparten for et måltid på McDonald’s. Prisen på en Big Mac er i skrivende stund cirka 50 kroner her i statene, ifølge Big Mac-indeksen til The Economist. Det sier seg selv at om du lever på minstelønn, så er valget enkelt når du har en familie å brødfø. Og den føderale minstelønnen her i USA er fortsatt på 7,25 amerikanske dollar, altså under 70 kroner timen.
For meg har den norske matpakka nærmest blitt et nytt eksotisk fenomen. Noe amerikanerne ser til oss for. I hvert fall gjør mine venner det. Plutselig har VI, nordmenn, noe å lære verden om norsk matkultur: nemlig grove kornprodukter og stort innslag av frukt og grønt.
Hvem hadde trodd det?
Og jeg har lært. Matpakka er nå med meg overalt når jeg skal på en lengre tur ut av byen i Amerika.