Jeg tror vi har noe å lære av amerikanerne

Det er rett etter jul og en mann i nabolaget mitt her i Washington D.C dør plutselig. En kone mister sin mann, barna en far. En familie sitter igjen i sorg. Naboene sørger for at familien får hjemmelaget middag levert på døren i flere måneder fremover.

I Norge liker vi å tro at vi er selve symbolet på dugnadsånden. Vi stiller opp for hverandre. Dugnadskulturen ligger i folkesjela. Den kommer inn med morsmelka. Den er en del av vår identitet og et typisk norsk fenomen. Det er ikke uten grunn at ordet «dugnad» ble kåret til Norges nasjonalord i 2004. Men er vi egentlig best i klassen når det gjelder å stille opp for hverandre? Eller har også vi noe å lære? Av amerikanere?

«Mattog» sørger for hjemmelaget mat

«Mealtrain» heter nettsiden der naboene gikk sammen for å organisere leveranser av hjemmelaget mat til familien i sorg. Den er laget for å koble sammen de som trenger hjelp og de som har noe å gi. Det er en såkalt crowdsourcing- eller nettdugnadsplattform, som er gratis, og den er enkel å bruke. En moderne form for dugnad der et stort antall mennesker utfører en felles oppgave. For eksempel betegnes ofte oppslagsverket «Wikipedia» som en slik form for dugnadsarbeid.

Å lage et «mattog» til en venn kan for eksempel gjøres når et nytt barn kommer til verden, når noen er syke, eller som i dette tilfellet: Når noen sørger over tapet av et nært familiemedlem eller en venn.

Det hele er enkelt. Du skriver inn navnet og mailadressen til vennen som trenger mat, og hvor du ønsker at den skal leveres. Så lager du en kalender der vennene kan plukke dager de kan levere mat på. Dermed unngår man at flere lager mat på samme dag. Du får også muligheten til å skrive allergier, matpreferanser og det beste tidspunktet å levere maten på. Man kan også donere penger, som på så utrolig mange andre områder her i USA. Til slutt deles informasjonen videre med andre venner. Vips, så har du organisert et mattog.

Et kjapt googlesøk på nett forteller om hvordan slike mattog har hjulpet familier over hele landet. Som familien til 4.-klassingen som plutselig døde tidligere i år. Eller den 23-årige brannmannen i Delaware som ble kritisk skadd, der lokalsamfunnet trommet sammen mat og andre donasjoner til mannen.

Men selvsagt dukker det også her opp historier om folk som forsøker å utnytte systemet.

Amerikanerne er åpne, imøtekommende og sosiale

Når det gjelder å få mat levert på døren, kan jo det selvsagt ordnes på annet vis også. Det er jo ikke slik at man trenger en nettside for å vise omsorg for dem rundt seg. Og amerikanere, i hvert fall flere av dem som bor i nabolaget vårt, er flinke til å gjøre nettopp det. Jeg må si jeg er positivt overrasket over hvordan vi er blitt ønsket velkommen etter at

vi flyttet hit. Fra litt lenger nede i gata har vi fått en pai fra et eldre ektepar. De ønsket å hilse nye naboer velkommen. En dag jeg lå utslått på sofaen med en kraftig forkjølelse og feber, tikket det inn en melding fra en mor i klassen til dattera mi her:

«I left some vegetable soup with chicken at your front door. Well I hope it was your door.»

Jeg gikk ut, og på trammen utenfor sto deilig hjemmelaget suppe. Med en haug sunne ingredienser. Sånt varmer.

Nå er det jo ikke slik at dette ikke skjer hjemme, men jeg må si jeg synes de amerikanerne vi er så heldige å ha blitt kjent med har noe å lære oss i måten de møter en ny nabo eller forelder i klassen på.

Vi merket det ganske fort. Da vi flyttet inn i huset vårt gikk det ikke lang tid før våre to nærmeste naboer hadde trommet sammen en velkomstfest. De stilte opp med norske og amerikanske flagg. Hånd i hånd.

Måten man møter hverandre på og stiller opp for sine naboer, er ikke et enestående eksempel på hvordan amerikanere ofte gjør en kollektiv innsats for lokalsamfunnet. Også under den delvise stengingen av statsapparatet her tidligere i år, stilte private aktører opp med ulike hjelpetiltak for dem som ikke fikk utbetalt lønn fra staten. En rekke restauranter serverte gratis mat. I tillegg ble de berørte tilbudt alt fra gratis spinningtimer til kinoturer.

• LES OGSÅ: Står i kø for gratis mat – fordi politikerne krangler om penger til en mur

  

Når sikkerhetsnettet mangler

Men det er også enkelte ting som får meg til å tenke.

Ved skolestart på den offentlige skolen datteren min går på, fikk vi i fjor høst en lang liste over produkter som skulle handles inn. På den sto blant annet blyanter, maling og desinfeksjonsservietter. Kjekt at de spesifiserer det, tenkte jeg, men stusset litt over mengden. Vi trodde jo dette var utstyr som barnet vårt skulle bruke selv, men det viste seg raskt at dette var skoleutstyret de trenger til klasserommet – hele året. Enkelte av produktene skulle handles inn i store kvantum.

I tillegg ber skolen om donasjoner fra foreldrene på flere tusen kroner. I våres arrangeres også det årlige ballet for foreldrene på skolen, der målet er å samle inn mest mulig penger. Ulike produkter som er donert, auksjoneres bort.

Når ikke myndighetene bevilger nok penger, stiller altså foreldrene opp.

Og kanskje er det nettopp på grunn av et manglende sikkerhetsnett at kulturen har blitt som den er her i USA. Overalt finner du innsamlinger til forskjellige formål. Det viser bare en kjapp handletur på butikken. Ved kassen kan du ikke unngå å komme over diverse ønsker om donasjoner. Avisbudet vårt ba om en donasjon før jul. Servitørene skal helst ha 20 prosent tips. Det skal også taxisjåførene. Og frisørene. For ikke å glemme politikerne, som nå hiver seg inn i presidentvalgkampen, med ønske om bidrag fra folk flest.

Det har nærmest blitt en konkurranse om hvem som klarer å samle inn mest penger på kortest mulig tid. Men det er en jo en helt annen historie.

På et av mine første besøk til USA som tenåring, ble jeg grundig opplært i tipskulturen her. Min gode amerikanske venninne jobbet nemlig som servitør og forklarte meg at det var tips servitørene lever av. Lønningene var så lave at de var avhengig av denne ekstra inntektskilden. Den føderale minstelønna i USA er fortsatt på 7,25 dollar, altså under 100 kroner timen (men flere byer, fylker og stater har innført egne og høyere minstelønnsatser). Det sier seg selv at det kan bli vanskelig dersom noe uforutsett skjer og du ikke har en god, og dyr, forsikring.

Derfor er det kanskje ikke så rart at nettdugnader som mattog eller andre «gofund-me»- sider har blitt utviklet nettopp her i USA. Mange er faktisk avhengig av slik støtte dersom de blir syke. Blir du syk, risikerer du å få tilsendt en kjemperegning etter sykehusbesøket. Historien om et par som fikk en regning på rundt 60.000 kroner etter en fødsel fordi helseforsikringen deres ikke dekket alt er bare en av mange.

Dugnad er ikke et særnorsk fenomen

Vi er privilegerte i Norge. Staten sørger for at sikkerhetsnettet vårt er der. Og heldigvis finnes det mange gode naboskap hjemme også. Det er mange som stiller opp for hverandre og for lokalsamfunnet. Men jeg tør likevel påstå at mange av oss har noe å lære av amerikanerne. Hvordan man mobiliserer folk i nærmiljøet. Enten det er på nett eller på den gode gammeldagse måten.

Kanskje det er på tide å invitere den naboen du har litt dårlig samvittighet for at du ikke har sett på en stund? Kanskje det er på tide å lage litt mat til det gamle ekteparet litt lenger nede i gata som sjelden kommer seg ut av huset? Eller samle sammen nabolaget for å hjelpe hun som nettopp mistet jobben og ikke har noen inntekt akkurat nå?

Og kanskje er det også på tide å slutte å snakke om den dugnadsånden som et særnorsk fenomen?

Jeg synes det er fint å bo i et samfunn der folk bryr seg om hverandre. Uansett hvor jeg bor. I en verden der grenser ikke lenger betyr like mye som før, blir det nære og det kjære enda viktigere. Man kan gjøre mye lokalt. I møte med menneskene rundt seg. Enten man bor i en stor eller en liten by. I USA eller i Norge. Det handler om å bry seg.