Korrespondentbrev

Jeg trodde jeg tok sikkerhet på alvor – så flyttet jeg til USA

WASHINGTON D.C (NRK): Sønnen min på to år har ennå ikke kommet hjem fra barnehagen med et skrubbsår. Og jeg lurer på om det noen gang vil skje.

Amerikansk lekeplass

Hva slags samfunn vil vi at våre barn skal vokse opp i? Er vi i ferd med å overbeskytte dem? skriver USA-korrespondent Veronica Westhrin.

Foto: Veronica Westhrin

Jeg liker å tro at det er en god egenskap: Jeg kjøper kremer til huden som er uten parabener, jeg kjøper økologisk mat for å unngå sprøytemidler. Jeg googler farlige sykdommer og løper til legen ved enhver mistanke om at noe kan være galt. Jeg sjekker at ytterdøren er låst både to og tre ganger før jeg legger meg. For ikke å glemme gasskomfyren. Jeg leser tester for hvilke bilstoler som er de tryggeste for barna mine, og jeg studerer hvor høy UV-strålingen er på varme solskinnsdager. Jeg smører barna. Jeg googler. Hele tiden. Jeg blir livredd av det jeg leser. Men fortsetter likevel.

Jeg trodde jeg tok sikkerhet på alvor. Så flyttet jeg til USA.

På «snowdays» stenger skolene

Det er en varm dag i Washington D.C. Sola skinner og barna er sendt av gårde på barnehage og skole. Plutselig tikker det inn en melding på appen vi bruker for å kommunisere med de ansatte. «God morgen» står det. Ja, i grunnen er det jo det, tenker jeg. Og jeg fortsetter å lese:

«Det var et stort vepsebol i uteområdet som ble fjernet i dag. Vepsene er ikke glade og vi er blitt anbefalt å holde oss unna området i 24 timer.»

Min første reaksjon er latter. Dette ville da aldri skje i Norge? Der leker barna ute i barnehagen store deler av dagen, ja, vi var faktisk så heldige å ha en barnehage der barna fikk være ute i skogen utenfor barnehageområdet i flere timer hver uke. I Norge klatrer barna i trærne og bryner seg på å hoppe over røtter og steiner. Og de får skrubbsår. Akkurat det var jeg forberedt på at de nok ikke kommer til å få her. Her er det lekestativer med gummimatter under som gjelder. Mine amerikanske venner synes det er eksotisk å høre om hvordan barnehagene fungerer hjemme.

Skogstur på en søndag.

Vi forsøker å gå på tur og gi barna naturopplevelser slik vi pleide i Norge. Forrige søndagstur ble vi spurt om vi var europeere, fordi vi brukte naturen på den måten.

Foto: Veronica Westhrin / NRK

Når det regner holder skolen her oftest barna inne i friminuttene. Og gud forby om det skulle begynne å snø, da inntreffer gjerne fenomenet «snow days» og skolene holdes stengt. Disse dagene blir lagt til igjen på slutten av skoleåret, og flybilletter til familien til sommeren er derfor bestilt hjem en uke etter planlagt start av skoleferie. Vi regner med at det blir noen slike dager i løpet av vinteren. Her tar de nemlig sikkerhet på høyeste alvor. Og jeg skal innrømme en ting: Jeg er ikke sikker på om jeg liker det.

Snø i Washington D.C i begynnelsen av desember.

Mange var overrasket da skolen datteren min går på ikke stengte da vi våknet opp til dette i høst. Rett over brua her hørte vi rykter om at de valgte å stenge skolene på grunn av snøfallet. (Og nei, det kom aldri mer enn dette).

Foto: Veronica Westhrin / NRK

Jeg, som alltid har vært opptatt av sikkerhet, begynner faktisk å tvile på hvor lurt det er å sikre oss mot alt mulig. Og det er ikke bare USA som får meg til å tenke den tanken. Det toppet seg nemlig da jeg etter å ha fått barn, ble medlem av diverse mammaklubber på nett. Skal jeg tro noen av rådene som gis på disse sidene, så er det et under at barna mine fortsatt lever. Og bare for at det ikke skal herske noen tvil: Jeg følger selvsagt alle nasjonale retningslinjer hva gjelder amming, soverutiner, vaksinering, bilsikring osv.

Foreldre utstyrer barn med skuddsikre skolesekker

Men når det kommer til sikkerhet her, er det særlig en ting som bekymrer meg mer enn det beroliger: Våpen. Første turen til det lokale kjøpesenteret satt en støkk i meg. Den første vi møter på etter å ha kommet inn inngangsdøren og opp rulletrappa var nemlig en bevæpnet sikkerhetsvakt.

Barna mine utbryter spontant: – Hvorfor har han skytepistol?

Jeg har problemer med å gi dem et godt svar. Jeg klarer fortsatt ikke å venne meg til tanken om at dette er normalt. Vi har en president som ønsker å bevæpne de ansatte på skolene. Jeg sliter vel mer med den tanken, må jeg innrømme.

I 2018 har det vært mer enn 300 masseskytinger i USA, viser statistikken til Shootingtracker. 300. Tenk litt på det. Bare det at det finnes en side for å telle dette sier jo egentlig alt. I løpet av det første halvåret her har jeg rykket ut på to orkaner, kollegaen min Anders til en skogbrann i California. Det er naturkatastrofer vi rykker på, masseskytinger har nærmest blitt normalt.

Clara (5) på vei til sin første skoledag

Clara (5) på vei til sin første skoledag – uten skuddsikker ryggsekk.

Foto: Veronica Westhrin

Jeg lever i et land der det finnes foreldre som utstyrer barna sine med skuddsikre skolesekker, der skolebarn øver på hvordan de skal håndtere en eventuell masseskyting, og der enkelte foreldre unngår å sende barna på skolen med skosåler med blinklys. For da er de lettere å finne for en mulig skytter.

Donald Trump har for øvrig selv sagt at han misliker «active shooter drills» som de heter, han vil ikke måtte fortelle sin sønn at han må delta på en.

Det er noe paradoksalt over å leve i et samfunn der man tar sikkerhet så til de grader på alvor, men der tilgangen til våpen likevel er så høy.

Det krever sin kvinne å være oppdatert på alt. Beredt som jeg er, har jeg selvsagt meldt meg på det offentlige varslingssystemet for Washington D.C. Skjer det noe, skal jeg være den første til å få vite det.

Det er vel ikke en overdrivelse å si at det gir meg mye jobb. Og mange bekymringer.

Godt varslingssystem

Nesten daglig tikker det inn ulike ALERTS. Alt fra væpna ran til hete- eller flomvarsling. I det siste har det vært mange frostvarslinger. Jeg må virkelig rose amerikanerne for å ha et såpass velutviklet system for å nå innbyggerne. Samtidig må jeg innrømme at disse varslingene ofte gir meg mer hodebry enn hjelp. Jeg kan nevne en slik episode som inntraff den 11. september, ikke 2001, men 2018:

«As the District prepares for Hurricane Florence, Mayor Muriel Bowser has declared a state of emergency, effective immediately.»

Bare kjenn litt på det: «State of emergency». Dette er dramatiske greier. Videre følger en rekke råd, men det er kanskje spesielt ett som fanger min oppmerksomhet:

«Replenish your emergency supply kit, especially if you have dietary or medical needs. For a list of items you need, visitt ready.dc.gov/kit.»

Jeg går selvsagt umiddelbart inn på nettsiden over hva som skal være i dette kitet. Er det noen som er forberedt, så er det jo meg.

Castor (2) på vei til sin første barnehagedag i nytt land

Castor (2) på vei til sin første barnehagedag i nytt land.

Foto: Veronica Westhrin

Her kommer jeg raskt inn på «How to plan for a disaster or emergency». Jeg leser ivrig. Ha batterier, oppladede telefoner ... Jeg setter meg grundig inn i alt sammen og skriver en handleliste til mannen min. Den inneholder blant annet store mengder vann, hermetikk, batterier og lommelykt.

– Har du lest gjennom lista? Spør jeg etter hvert mannen min.

Han rister på hodet.

Men i alle dager? Har du ikke lest den, tenker jeg. Eller ... jeg sier det vel kanskje høyt også. Høyere enn jeg bør, tror jeg.

– Men er du ikke medlem av Alert-systemet? Fortsetter jeg.

– Nei, svarer han kontant.

Hvordan er det mulig, tenker jeg. Kanskje jeg sier det høyt også. Du skal ikke se bort fra det.

Jeg fortsetter å lese. Lettere irritert. Her er det åpenbart min oppgave å holde familien i live. Lettere irritert blir også mannen min når han til slutt får se den fullstendige lista over alt han må handle inn.

Forresten, jeg ville kanskje strøket «lettere». Jeg tror våre amerikanske naboer humret litt for seg selv da de så nødrasjonen jeg bestilte på nettet bli plassert utenfor der vi bor. Mannen min, som fikk i oppgave å bære det hele ned i kjelleren, var vel heller ikke det jeg ville kalle overbegeistret.

Vann levert på døren. I store mengder.

Vann i mengder ble levert på døren vår.

Foto: Veronica Westhrin / NRK

Like etter tikker en ny ALERT inn:

State of emergency i Washington D.C er opphevet fordi Florence beveger seg et annet sted. Mannen min smiler selvsikkert i sofaen. Jeg tenker at vi uansett har lært mye av dette. Vi vet hva som skal til for å være forberedt. Vi er forberedt. Du skulle nesten tro vi var blitt amerikanere.

Sikrer vi barna for mye?

Nå har vi bodd her i snart et halvt år. Sønnen min på to har ennå ikke kommet hjem fra barnehagen med et eneste skrubbsår på kneet. Jeg savner egentlig det. Jeg liker den norske mentaliteten der det er rom for å utforske. Jeg tror vi lærer noe av det. Jeg liker at vi ikke må skrive under på tusenvis av skjemaer der vi fraskriver oss ansvar for alt som kan skje i frykt for at noen kan komme til å saksøke oss. Og jeg liker at vi ikke møter på en bevæpnet vakt på supermarkedet når vi går for å handle.

Nå er det selvsagt en stor forskjell i hvordan nordmenn og amerikanere tenker sikkerhet, men noe får meg til å tenke at vi også i Norge er på vei mot et samfunn der vi sikrer barna våre, kanskje mer enn det vi burde? Jeg ser fler og fler gummimatter på lekeplassene. Og nye produkter for å holde våre minste trygge popper stadig opp. Jeg vet. For jeg er fortsatt medlem av disse mammagruppene på nett.

Til og med barnehagen vi var så glad i hjemme har gått til innkjøp av gummimatter under lekestativene. Ikke bark, som man kanskje skulle tro var naturlig i en friluftsbarnehage.

Jeg spør meg selv: Hva slags samfunn vil vi at våre barn skal vokse opp i? Er vi i ferd med å overbeskytte dem? Hva skjer når en hel generasjon som har fått puter sydd under armene vokser opp? De som har alt? Hva skjer med leken? Kreativiteten?

Å sikre barna våre er viktig. Det er en grunn til at det er færre skadde i trafikken i dag enn da jeg vokste opp. Spørsmålet mitt er bare hvor grensen går. Selv har jeg konkludert med at den for min del går ved at jeg synes at det er helt ok at barna leker ute når det regner. Og at jeg synes det er veldig fint at skolen er åpen når det snør også.

Myke gummimatter under lekestativene

Disse gummimattene under lekestativene på skolen til datteren min er så myke å gå på at de nesten fungerer som en trampoline.

Foto: Veroncia Westhrin / NRK

SISTE NYTT

Siste nytt