Korrespondentbrev

Jeg tok abort. Jeg hadde valget.

I skrivende stund sitter jeg på et fly på vei til Louisiana. En av mange stater i USA som for tiden vedtar strengere abortlover. De rir på en bølge over de røde statene her. Og jeg er sendt for å rapportere om det.

Utenfor en av tre abortklinikker i Louisiana

Utenfor abortklinikken i Louisiana blir kvinner som skal ta abort fulgt inn av frivillige vakter som skal hindre at de blir trakassert på vei inn.

Foto: Lars Os / Lars Os

Men med meg har jeg også min egen historie. Den jeg sjelden deler med andre. Den det fortsatt ikke er helt akseptert å snakke om.

Jeg har tatt abort.

Bare det å skrive det er vanskelig. Ordene krøller seg. Hvor skal jeg begynne? Jeg har startet på dette innlegget flere ganger. Avsluttet. Begynt igjen. Avsluttet. Fortsatt. Det å dele min historie sitter langt inne. Og fortsatt vet jeg ikke om det er riktig av meg.

I hennes verden er jeg en morder

Det å snakke om abort føles fortsatt som et av vår tids største tabu.

– Det er drap, sa en gammel dame jeg møtte i Tennessee til meg i høst. Jeg møtte henne i en kirke utenfor Chattanooga og spurte henne om hennes syn på abort.

Der fikk jeg den i fleisen. Hun mener jeg er en morder. Jeg fortsatte å stille spørsmål. Forsøke å forstå hvorfor hun mener som hun gjør. Være åpen. Jeg mener det er min viktigste oppgave som journalist. Min jobb er å fortelle deg hvordan ting henger sammen og skape en forståelse av det som skjer. Ikke dømme. Men rapportere. For henne var det den kristne troen som gjorde at hun mente det var galt å ta abort.

– Ville du vært dine barn foruten? spurte hun meg. – Nei, svarte jeg. Selvsagt ville jeg ikke det.

Jeg unnlot å si at jeg tok en abort før jeg fikk dem. Jeg håpet hun ikke ville spørre.

I hennes verden er jeg en morder.

– Ikke et lett valg

Her i USA innfører nå flere delstater strengere abortlover. Mange kvinner raser. Andre synes det er på høy tid. En mørk del av amerikansk moderne historie de håper snart vil ende. Jeg er sendt hit for å forklare deg hva som skjer. Og det gjør jeg etter beste evne.

Derfor holder jeg også min egen historie inni meg. Helt fram til nå.

Jeg var uten fast jobb og bodde i en liten leilighet. Den potensielle barnefaren var ute av bildet. Det var ikke slik jeg hadde sett for meg å stifte en familie. Selv om vi er heldige og har gode ordninger i Norge, var jeg usikker på om jeg ville klare det alene. Jeg tenkte mye. Hardt. Det var ikke noe lett valg å ta.

Jeg husker fortsatt hvordan det var å trappe opp på Ullevål og få utdelt en pille. Tankene for gjennom hodet mitt. Lite ante jeg om alt som ville komme etterpå. Følelsene. Jeg vred meg i smerte da prosessen startet. Det er noe jeg ikke unner noen å måtte gjennom.

Jeg bestemte meg raskt for at dette var noe jeg aldri skulle gjøre igjen.

Besøkte minnesenter for embryoer og fostre

Det er ikke første gang jeg er sendt ut for å rapportere om abort. I høst besøkte jeg det som tidligere var en abortklinikk midt i bibelbeltet i USA, men nå et minnesenter for embryoer og fostre.

En av kvinnene jeg møtte der hadde en interessant historie å fortelle. Hun hadde selv tatt abort i ung alder og hadde angret hver dag siden. Nå hadde hun funnet trøst ved å drive minnesenteret videre.

Foran meg lå brev og gaver til dem som aldri så livets rett. De var fra potensielle fedre, mødre, familier som enten hadde mistet barnet de bar på, eller hadde bestemt seg for å fjerne det. Det var rørende å lese. Jeg forstår smerten. Jeg forstår tapet.

Nok en gang fortiet jeg min egen historie. Den jeg egentlig ikke skal snakke om.

Minnesenter

På minnesenteret litt utenfor sentrum av Chattanooga har folk som har tatt abort lagt ned bamser og brev for å minnes livene til det som kunne ha blitt deres barn.

Foto: Lars Os / NRK

Regelverket i USA er komplisert

Samtidig forstår jeg også reaksjonene som kommer fra kvinnene som nå raser. Jeg har nå kommet meg hjem fra Louisiana. I likhet med Alabama vedtok staten å ikke gi unntak for ofre for voldtekt og incest. I min situasjon hadde jeg et valg. Men tenk å bli tvunget til å bære fram et barn du ikke ønsker? Et resultat av en voldtekt?

Her i USA er regelverket komplisert. Delstatene vedtar selv sine lover, men retten til abort er i dag sikret gjennom en kjennelse fra 1973, kjent som Roe mot Wade. Dersom Høyesterett velger å tolke grunnloven annerledes og ikke garantere denne retten, kan alle de delstatene som har innført strengere lover sette dem i verk.

Samtidig er det mange delstater som går andre veien. New York er blant dem som nylig har vedtatt lover for å sikre retten til abort i senere stadier. Staten har tillatt abort fram til 24. uke, og også senere dersom fosteret ikke er levedyktig, eller det er nødvendig for å sikre kvinnens liv eller helse. Det skaper reaksjoner.

I Louisiana er abort i dag tillatt opp til 20. uke. Da er kvinnene rundt halvveis i svangerskapet. Alle som har vært gravide og fulgt med på gravidappen vet at i uke 20 kjenner mange sparkene i magen. Samme uken som jeg var i Louisiana kom nyheten om at det som var den minste babyen i verden da hun ble født, var sendt hjem fra sykehuset i San Diego, California. Hun var 23 uker og 3 dager da hun ble født. Hun veide 245 gram og ble betegnet som en sunn nyfødt.

Så spørsmålet vi sitter igjen med er: Når skal man sette grensen? Hva er et menneskeliv? Det er et vanskelig spørsmål. Og jeg er ikke den rette til å svare på det. Men rundt om i USA kommer det altså stadig nye grenser. Mange av dem ved rundt seks uker.

Det er før mange i det hele tatt vet at de er gravide.

Pro-life tilhengerne jeg møtte i Louisiana mener abort bør være forbudt fra unnfangelse. De mener man må skille mellom livet inne i magen og kvinnen, og heller støtte kvinnen til å bære barnet frem.

– Det er nå jobben vår begynner, sa de etter at Louisiana hadde vedtatt det som nå er en av de strengeste abortlovene i USA.

Pro-life aktivister reiser rundt på skoler med denne kofferten

I Louisiana reiser pro-life aktivister rundt på barneskoler, ungdomsskoler og college med en koffert som skal vise fram fostre på forskjellige stadier.

Foto: Lars Os / Lars Os

Begge sider argumenterer med menneskerettigheter

Motstanderne mot strengere lover fortalte meg at det er nødvendig med de liberale lovene de har fordi det allerede er innført mange regler som gjør det vanskelig å komme seg til en klinikk for å få abort. Seksualundervisning i staten er fraværende – og en som arbeidet ved abortklinikken forklarte at mange faktisk ikke skjønner at de er gravide før det har gått en del tid.

På begge sider brukes argumenter om menneskerettigheter.

Abortmotstandere snakker utelukkende om å redde liv. Livet til det ufødte barnet. Abortforkjemperne snakker om kvinnelivet. De kjemper for kvinners rettigheter. Det er harde fronter i en vanskelig tematikk. Og jeg lytter til begge. Dette er ikke svart hvitt. Det er ikke skrevet i stein. Og det er derfor alle disse nye lovene nå popper opp.

I skrivende stund aner jeg ikke hva fremtiden for USA er. Vil kvinnene miste alle sine rettigheter? Slik dem som kjemper for å redde det ufødte menneskelivet ønsker? Eller vil dem som kjemper kvinners rettigheter komme seirende ut? Jeg vet ikke. Tiden vil vise.

Men jeg vet at det å ta en abort ikke er et enkelt valg. Jeg vet at det er noe som sitter i deg.

For alltid.

Utenfor abortklinikken jeg besøkte i Louisiana klarte jeg ikke lenger å holde det inne i meg. Der kom tårene. De trillet nedover kinnene mine. Der gikk dem som kjemper for det ufødte livet og ropte etter kvinnene som oppsøkte abortklinikken. De stod der utenfor og ba for dem og det ufødte liv. Utenfor stod også frivillige vakter som fulgte kvinnene inn så de skulle slippe å bli trakassert.

Jeg tenkte på hva alle disse kvinnene bar med seg. Historiene deres. Tankene som spant gjennom hodene deres. Noen ble kjørt dit av det som kanskje var sine kjære. Noen kom alene. Noen var unge. En fortalte at hun hadde to barn fra før. Hun ønsket ikke flere. Det er dyrt med barn i USA.

De hadde alle sine grunner. Jeg kjenner få av dem. Men jeg kjenner min egen. Og jeg vet at det ikke er et enkelt valg.

Men jeg vet også at jeg er glad for at jeg hadde akkurat det valget.

SISTE NYTT

Siste nytt