NRK Meny
Normal

Ta ikke det elektriske toalettet fra en japaner….

Det var under et toalettbesøk da jeg nylig var i Japan at jeg forsto hvorfor atomkatastrofen rammer hele landet så hardt, og ikke bare de som bor i områder rundt Fukushima-kraftverket hvor det fortsatt er farlig stråling.

Elektrisk toalett

Et såkalt intelligent toalett med kontrollpanel på veggen. Her vist frem på en messe i Tokyo 19. august 2010.

Foto: KAZUHIRO NOGI / Afp

Anders Magnus i Japan
Foto: NRK

Nå er det selvsagt svært lite japansk å snakke offentlig om toaletter.

Japanerne er trolig klodens mest høflige og diskré folkeslag, og de gjør alt som er mulig for å unngå at en samtalepartner skal føle seg utilpass eller støtt.

Hjemme hos en familie vi besøkte spurte jeg høflig om å få bruke det minste rommet i leiligheten.

Kontrollpanel til japansk toalett

Ett litt mer mindre teknisk avansert kontrollpanel til et japansk toalett.

Foto: Anders Magnus / NRK

Med det samme jeg åpnet døren, fikk jeg en overraskende velkomst. Lokket på toalettet spratt opp av seg selv, og selve setet var varmt og godt – fyrt opp med elektriske varmekabler.

Da jeg skulle trekke ned etter mitt ærend, fant jeg ingen knapp for dette formålet. Problemet løste seg likevel – toalettet sørget selvsagt for automatisk nedspyling.

På veggen i det vesle rommet var det innfelt et ganske omfattende panel med knapper og lysdioder, men siden teksten var på japansk, måtte jeg først få det oversatt.

Her var det en katalog av muligheter for den toalettbesøkende:

Man kan få spylt stumpen, hardt eller mykt, med trinnløs styrkeregulering.

For kvinner er det i tillegg et eget spyleprogram for de fremre underlivsregioner.

Litt vind med oppvarmet luft kan også virke behagelig på enden, og de som sjeneres av egen lukt kan trykke på en knapp for luktfjerning med et slags vakuum.
Det japanske toalett kan ofte snakke, med instruksjoner om hvilke tilbud som gis, og høyttaleren kan også gjengi lyden av et nedtrekk – umiddelbart når du setter deg på setet.

Kanskje for å stimulere den besøkendes forretninger, eller kanskje helst for å skjule dem med en annen, kraftigere lyd.

Hva har dette å gjøre med atomkrisen? To ting: Det japanske toalett et teknisk sett svært avansert, men det bruker også mye strøm.

Japanerne har i mange tiår skapt et bilde av seg selv som verdens mest avanserte land når det gjelder teknologi.

Ikke bare er toalettene automatiske og fulle av ulike tilbud – i hele det japanske hverdagsliv møter man høyteknologiske produkter.

Varemerket for japanerne var at de kombinerte denne teknologiske framgangen med absolutte krav til sikkerhet. Noe som blant annet har bidratt til en fantastisk salgssuksess for japanske biler, verden over.

Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.

intelligent toalett

En ansatt i Daiwa-konsernet viser frem kontrollpanelet på selskapets intelligente toalett på en messe i Tokyo 19. august 2010.

Foto: KAZUHIRO NOGI / Afp

Atomkraftindustrien var lenge selve perlen i Japans teknologiske framtidssatsing.

Den skulle forsyne husholdninger og bedrifter med ren, miljøvennlig og framfor alt – sikker energi.

Store deler av befolkningen kjøpte denne «sikkerhets-myten», som ble ivrig fremmet av både myndigheter, atomfysikere og pressen – i et tett, litt for tett, samarbeid med de store industriselskapene som bygget ut kjernekraften.

På denne øystaten som ligger i et av verdens verste jordskjelvområder, satte man i drift hele 54 atomreaktorer.

Og til tross for bitre lærdommer fra atom-ulykkene ved Three Mile Island i USA og Tsjernobyl ble det slurvet med sikkerheten, samtidig som statlige myndigheter så gjennom fingrene med brudd på rutinene.

Blant annet hadde Fukushima-kraftverket bare et batterianlegg som varte i åtte timer som backup hvis strømmen forsvant og man ikke lenger kunne drive pumpene som kjølte ned reaktorstavene.

11. mars i fjor sluttet japanerne å tro på myten om den trygge atomkraft-teknologien.

Jordskjelvet og tsunamien ødela ikke bare Fukushima-verket, ogsåfolkets tillit til egne ingeniører og politikere ble knust.

Landet som er fremst i verden til å lage roboter hadde ingen slike tilgjengelige til å ta seg inn i det ødelagte og strålefarlige kraftverket.

Utelukkende på grunn av 70 heltemodige levende arbeideres innsats klarte man så vidt å unngå den aller verste atomkatastrofen.

Japans regjering hadde i all hemmelighet forberedt seg på å måtte evakuere 40 millioner mennesker fra Tokyo og området rundt.

I dag er bare én av de 54 atomreaktorene fortsatt i virksomhet. Regjeringen sier at Japan trenger kraften, og vil begynne å sette kraftverkene i drift igjen.

Men grupper av engasjerte borgere forsøker å få stanset dem for alltid. Folk flest har nå like liten tillit til politikerne som de har til atomkraften.

På en politisk meningsmåling i forrige måned sa halvparten av de spurte at de ikke ville stemme på noe som helst parti dersom det var valg i dag.

De stoler ikke lenger på autoritetene som har holdt unna så mye viktig informasjon om hva som egentlig skjedde da Fukushima-verket ble ødelagt.

Samtidig med sammenbruddet i den tradisjonelle autoritetstroen har det vokst fram en sterkere følelse av at hver enkelt nå må sørge for seg selv, kollektivet er der ikke lenger for å ordne opp.

Særlig er dette følbart i områdene i nordøst som ble hardest rammet av tsunamien. Både folk og lokalmyndigheter klager over liten støtte fra regjeringen i Tokyo.

«Toppolitikerne kommer hit og ser seg om i elendigheten noen timer før de drar tilbake,» sier Yoko, en kvinne som sammen med mannen sin holder på å bygge ut et nytt hotell mellom de trøstesløse ruinene i byen Yamada.

«Men de aner ingen ting om hvordan det virkelig er å bo og leve her nå,» fortsetter hun, med forakt i stemmen.

Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.

Kesennuma.

Byen Kesennuma var en av de som ble rammet av tsunamien 11. mars 2011. Dette bildet fra sentrum av byen viser hvor kort man har kommet med gjenoppbyggingen.

Foto: Anders Magnus / NRK

Både hun, mannen og også ordføreren i byen klager over manglende økonomisk støtte fra Tokyo, men aller verst: At det går så seint å få nye planer for gjenreisingen på plass.

Blant annet mangler de godkjenning for den nye tsunami-veggen som må mures opp. Før dét blir gjort kan man ikke risikere å bygge nye hus på sletten innenfor.

Tilliten til politikere og myndigheter er svekket, men folk har kommet nærmere hverandre, forteller min tolk Noriko.

«Mange unge sørger nå for å dra hjem til foreldre og besteforeldre i ferier og fritid, mye mer enn før. Alle har en følelse av at de vet jo ikke når det kan være siste gang man sees.»

Likevel er det mange som ikke takler livet lenger.

Særlig de som har blitt hardest rammet av ødeleggelsene fra tsunamien – eller strålingen fra Fukushima.

I store områder utenfor sikkerhetssonen lever befolkningen stadig i frykt for å bli utsatt for helsefarlige strålingsdoser. Myndighetene anbefaler folk her å være utendørs maks tre timer hver dag.

Det psykiske presset fra strålingsfaren, eller depresjoner og sorg etter å ha mistet familiemedlemmer i flodbølgen, har ført til at flere tar sine liv nå etter katastrofen. Fra før av ligger Japan nær toppen av selvmordsstatistikken i verden.

Hiromi, som fikk sitt barndomshjem knust av flodbølgen, forteller om faren til en venninne.

Han mistet sin kone og huset under tsunamien, og følte at han bare var til byrde da han måtte flyttet inn hos datteren sin. Så han valgte å selv avslutte livet.

«Foreldrene mine bor sammen med oss nå,» sier Hiromi, «og hver eneste dag forteller jeg dem at de ikke er til bry. Og så advarer jeg dem mot å finne på noe tøys!»

Livet i Japan har blitt vanskeligere, også for dem som bor langt unna katastrofesonene.

Forsyningen av elektrisitet fra atomkraftverkene er borte; alle må spare strøm. «Før var det bare snakk om strømsparing.

Alle var for – uten å måtte gjøre noe med det,» sier Noriko. «Men nå vet vi hva det innebærer å måtte spare strøm. Og ingen liker det.»

På fabrikkene har man begynt å arbeide i helgene, for å jevne strømforbruket ut over hele uken.

Veiene er mørkere enn før, hver tredje lysmast er koblet ut. Overalt må det spares i gjennomsnitt 15 % av tidligere forbruk.

Hvorfor da ikke gå løs på det som sett utenfra virker som det mest åpenbare sparetiltaket: Å slå av strømmen på de elektriske toalettene?

Rett etter katastrofen i mars i fjor var jeg i Tokyo og snakket med ungdommer om behovet for strømsparing – noe alle sa seg enig i. Inntil jeg brakte elektrodoene på bane.

Da skrubbet de unge japanere.

Nei, elektriske toaletter måtte man ikke røre. Det ville være helt utenkelig for det store flertallet i landet.

Men, foreslo ungdommen, kanskje kunne man finne andre løsninger, som for eksempel at hver husholdning ble utstyrt med eget bensindrevet strømaggregat?

For tar man det elektriske toalettet fra enn gjennomsnittsjapaner – ja, da vet ingen hva som kan skje.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt