NRK Meny
Normal

Jamaica - Columbus' tapte paradis

Jamaica er kjent for sin frodige natur, sine fantastiske strender, sin reggae, sine sprintere - og for sin vold og kriminalitet.

Tivoli Garden, Kingston, Jamaica

Bebyggelsen i Kingston er lav og svært karakteristisk for stilen på de karibiske øyene.

Foto: Rodrigo Abd / Ap

Christofer Columbus kom, som første europeer, til Jamaica i 1494. Han mente Jamaica var den vakreste øya man kunne ha for sine øyne.

Selve navnet er en engelsk utgave av arawak-ordet «Xaymaca» - som betyr «overflod av kilder».

Usain Bolt.

Slik er vi vant til å se jamaicanske sprintere. Nå er det Usain Bolt som er verdens raskeste.

Foto: Dylan Martinez / Scanpix/Reuters

Men det er lite overflod igjen.

Arbeidsledigheten og fattigdommen er høy, det samme er kriminaliteten, sprinterne som står øverst på seierspallene bor ikke lenger i landet, rastafariarven etter reggaeikonet Bob Marley er i ferd med å falme og den ettersøkte narkobaronen Christopher «Dudus» Coke er utnevnt til landets mektigste.

Hovedstaden Kingston regnes som en av verdens farligste byer, og drapsraten er den høyeste i verden, kun overgått av Sør-Afrika og Colombia.

Det er i det store og hele lite som lenger minner om et karibisk paradis.

Sjørøvere og slavehandel

Jamaica ligger i Karibiske hav og er den tredje største øya etter naboene Cuba og Hispaniola (Haiti og Den dominikanske republikk).

Jamaica ble kolonisert av Spania i 1509. I 1655 ble landet en britisk koloni, etter at en britisk militærekspedisjon seiret over spanjolene.

Port Royal utenfor hovedstaden Kingston ble base for sjørøvere, som på oppdrag fra den britiske tronen plyndret rundt i Vestindia. Jamaica ble også et sentrum for slavehandelen i Karibia.

Øya fikk - i likhet med mange av de britiske koloniene - indre selvstyre i 1960, som ble etterfulgt av full uavhengighet i 1962.

Dronning Elizabeth i Trench Town, Kingston Jamaica

Dronning Elizabeth er Jamaicas formelle statsoverhode. Her på besøk i 2002.

Foto: FIONA HANSON / AP
Fra indianere til fargerikt fellesskap

Opprinnelig var det den søramerikanske indianerstammen arawaker som bebodde den vakre øya, i likhet med naboøya Hispaniola.

Med den spanske besettelsen ble folkegruppen dramatisk redusert, på grunn av slaveri og sykdommer fra Europa som urfolkene ikke hadde antistoffer mot. Arawak-indianerne var mer eller mindre utdødd i 1650, og det er få spor etter dem.

Til gjengjeld hadde importen av slaver fra Vest-Afrika startet - for å opprettholde nok arbeidskraft til plantasjene som var under oppbygging.

Og det er etterkommerne etter de afrikanske slavene (rundt 90 prosent) som dominerer befolkningen. I tillegg kommer de som nedstammer fra de europeiske koloniherrene. Etter avskaffelsen av slaveriet i 1834, ble indiere hentet over som kontraktsarbeidere og mange bosatte seg fast på øya.

Etter første verdenskrig fant også kinesere og japanere samt syrere veien dit - og det finnes i dag en svært etnisk blandet befolkning.

Problemet er at det knapt er plass til alle sammen, på den 10.991 kvadratkilometer store øya. Derfor drar mange - fra trangboddheten, fattigdommen og arbeidsløsheten.

Det lever i dag rundt 2,7 millioner på Jamaica og 2 millioner utenfor. På et tidspunkt bodde det flere jamaicanere utenlands enn i hjemlandet. De fleste emigrerer til USA, Canada og Storbritannia.

Det er så trangt at det faktisk ble iverksatt et statlig prosjekt med mål om å omplassere jamaicanske borgere til Afrika. Det ble med tanken.

Sukker, bananer og vold

Sangeren Harry Belafonte - som hadde jamaicansk opphav - gjorde på 1950-tallet arbeidssanger fra de jamaicanske plantasjene kjent.

Britene bygget i sin tid opp sukkerrørplantasjer, og Jamaica var imperiets største sukkerleverandør.

Grunnen under sukkerplantasjene raste da Storbritannia forbød slavehandelen i 1834, og da landet mistet sin priviligerte posisjon som hovedleverandør av sukker vel 20 år senere.

Krisen i sukker- og plantasjeøkonomien endte i voldsomme sammenstøt i 1865 mellom plantasjeeiere og et voksende antall eks-slaver som ikke fikk skaffet seg jobb - og heller ikke hadde lov til å eie sin egen jord.

Dette ble starten på en konfrontasjonskultur som fortsatt lever.

Amerikanske selskaper begynte også å interesse seg for Karibia. Med storkjøp av bananer fra småbønder ble det starten på bananeksporten. I tillegg ble produksjon av rom satt i system.

Grønnsaksbutikk Kingston, Jamaica

Handelen domineres av småbutikker med produkter fra småbønder.

Foto: COLLIN REID / AP

Etter selvstendigheten i 1962 strømmet utenlandsk kapital til landet .

Spesielt gruveindustrien vokste. Bauxitt og aluminium er sammen med jordbruksprodukter (bananer, kakao, tobakk, sitrusfrukter og krydder) Jamaicas fremste eksportvarer.

Den vakre øya ble også et turistmål. På nordkysten, rundt Montego Bay, ble luksushotellene bygget på rad og rekke - og det fantes knapt et cruiseskip som ikke svingte innom.

Mye lå til rette for en blomstrende fremtid.

Lite fremgang, mest opptøyer

Men skillet mellom fattige og rike økte etter selvstendigheten, det samme gjorde de sosiale spenningene.

Ett av målene til den nye politiske ledelsen, var å bygge opp et velferdssystem etter britisk mønster. Det ble innført statlige helsetjenester, sykepenger, alderspensjon og ulykkesforsikringer.

På begynnelsen av 1970-tallet ble nye reformer vedtatt - for å roe ned og tilfredsstille de store velgergruppene som følte seg forskjellsbehandlet. På programmet stod jordreform, gratis skolegang og voksenundervisning samt nasjonalisering av enkelte nøkkelindustrier.

Men oppgangstidene ble brutt med den internasjonale oljekrisen i 1973.

Arbeidsløsheten og fattigdommen tiltok og ble starten på en nedadgående spiral.

En stor andel av befolkningen lever under fattigdomsgrensen og rundt 15 prosent mangler arbeid. Men ingen kjenner det reelle tallet, fordi mange finner inntekter i den svarte delen av økonomien som man antar tilsvarer en femtedel av landets bruttonasjonalprodukt.

Ifølge en CIA-rapport resulterte den økonomiske nedgangen på 1970-tallet til en systematisert vekst av vold og kriminalitet.

Smågjenger utviklet seg til mektige organisierte kriminelle nettverk som ble involvert i internasjonal narkosmugling og hvitvasking av penger - og med nære bånd til landets politikere.

Jamaica har i lang tid vært en transitthavn for kokain fra Colombia. I tillegg kommer den selvdyrkede marihuanaen - hvor den anslåtte verdien av den illegale handelen på 1980-tallet oversteg verdien av hele landets legale eksport.

Vi har fått en kultur av kriminalitet som vi trenger lang tid på å reversere. Kollektivt har vi alle sittet stille og latt dette utvikle seg.

Vernon Daley, jamaicansk journalist, til BBC.

Narkooppkjøpere fra Haiti bytter til seg kokain og marihuana mot våpen, som har resultert i at hele øya ifølge politiet nærmest flyter over av våpen, avavansert som uavanserte.

Da mulighetene for emigrasjon til Storbritannia ble strammet inn, økte tilflyttingen til hovedstaden Kingston, som etter hvert ble sterkt preget av slum, kriminalitet, prostitusjon og andre ulovlige virksomheter.

Tivoli Garden, Kingston, Jamaica

Forbildene er synlig i den beryktede bydelen Tivoli Garden i Kingston.

Foto: HANS DERYK / Reuters

Siden har bydeler og nabolag som «Tivoli Garden», «Trench Town» og «Denham Town» har utviklet seg til lovløse områder, hvor kriminelle gjenger har tatt over styringen.

Bydelene betegnes som stater i staten, hvor innbyggerne er helt utenfor storsamfunnet, hvor gjengledere kalles «president» og de fleste er involvert i en eller annen form for kriminell aktivitet.

Ruset på kokain og marihuana kriger gjengene i gatene med AK-47 og M-16, med oppgjør om territorier og narkopenger. Rundt 40 prosent dropper ut av skolen, analfabetismen er høy, det samme er tenåringsgraviditeten.

Forskjellen mellom de fattiges slumområder og elitens og turistenes luksuriøse områder som Montego Bay, er stor.

Og det farligste - tilstandene fra slummen smitter etter hvert som fattigdommen brer seg og myndighetene ikke makter å få igjen kontrollen.

Video Unntakstilstand på Jamaica

Den siste uken har det vært full krig mellom politiet og de kriminielle i Tivoli Garden.

Politikk og politisk elite

De første to tiårene som selvstendig stat endte i politiske opptøyer, innføring av unntakstilstand og over 1000 drepte i årene fra 1976 til 1980. Valgkampen i 1980 ble et blodbad.

Volden har også en politisk dimensjon. Mange av gjenglederne har bindinger til ett av de store partiene, som har skiftet på å styre Jamaica.

Det venstreorienterte People's National Party (PNP) ble dannet i 1938, og var det første partiet hvor det svarte flertallet fremsatte krav om reformer.

Inntil det året hadde den hvite eliten, som utgjorde 1 prosent av befolkningen, dominert det lille som var av politisk liv i kolonien.

I 1943 ble det mindre radikale Jamaica Labour Party (JLP) dannet, som tross navnet står til høyre i politikken.

Det er små ideologiske og praktiske forskjeller mellom de to. Intellektuelle mulatter og indere har vært dominerende i begge partiene, og fagforeningene har hatt stor innflytelse.

Siden 1960 har PNP og JLP skiftet på å ha regjeringsansvaret. Folks misnøye har blitt kanalisert mot det partiet som har sittet ved makten, ved neste valg er det omvendt. Dette har resultert i at nesten hvert eneste valg har endt i bråk, sammenstøt og opptøyer. Men valgresultatene har alltid blitt akseptert, og ting har roet seg etter valgene.

Men den politiske stabiliteten har ikke blitt omsatt i sosial og økonomisk likhet. Og både PNP og JLP beskyldes for å ha for nære bånd til de kriminelle gjengene og deres ledere.

Kriminaliteten undergraver nødvendig økonomisk vekst, truer velferden, borgernes eksistens og hindrer rettferdig sosial utvikling.

Verdensbanken om kriminaliteten

På 1970-tallet ble flere av gjenglederne utstyrt med våpen - kjøpt med penger fra partiene for å beskytte dem under valgtider.

I bytte sørget gjengene for at velgerne i deres distrikt stemte på det partiet som gjengen har bånd til - og slik har det fortsatt.

Statsminister Bruce Golding

Statsminister Bruce Golding tilhører landets gamle elite.

Foto: YURI CORTEZ / AFP

Den nåværende statsministeren Bruce Golding (fra JLP), er valgt inn fra valgkretsen West Kingston. I denne valgkretsen ligger blant annet «Tivoli Garden».

Da han tiltrådte som statsminister i 2007 lovet Golding å bekjempe korrupsjonen og kriminaliteten. Men han har ikke lyktes noe bedre enn sine forgjengere - og det stilles nå spørsmålstegn ved hans forbindelse til Christopher «Dudus» Coke - som i USA er tiltalt for narkosmugling, drap og ulovlig våpenhandel.

Det gikk ni måneder fra USA forlangte Coke utlevert, til en svært presset Golding gav politi- og militærstyrker «go» for å jakte på Coke for utlevering.

Han hevdet lenge at bevisene mot Coke var ervervet på uærlig vis, blant annet ved ulvolig telefonavlytting. Mediene graver nå for å finne årsakene bak uthalingen.

Hestekuren fra IMF

Fordi mye av det økonomiske fundamentet til Jamaica hviler på bransjer som er svært avhengig av utenlandsk etterspørsel, blir landet sårbart for internasjonale konjunkturer og andres handlinger.

Jamaica bad på 1980-tallet om hjelp fra USA og Det internasjonale pengefondet, IMF.

Tivoli Garden, Kingston, Jamaica

Dagliglivet går sin gang også i de urolige bydelene vest i hovedstaden.

Foto: Rodrigo Abd / Ap

Som del av betingelsene for IMF-hjelpen, ble den økonomiske politikken lagt om. Markedsreformer ble innført, statsselskaper privatisert og matvaresubsidier tatt vekk, noe som fordoblet matprisene.

I kombinasjon med andre prisstigninger - i 1992 var inflasjonen på over 100 prosent - utløste dette store demonstrasjoner, streiker og opptøyer.

Etter en kort periode med økonomisk vekst rundt 1990, ble landet igjen rammet av uro da pilene pekte nedover igjen.

En krangel mellom Europa og USA om markedsfordeler, hjalp heller ikke på. EU tapte og fikk ikke lenger favorisere sine tidligere kolonier fremfor andre. Handelsdisputten ble kalt banankrangelen fordi det gikk spesielt utover bananeksporten, og rammet blant andre Jamaica hardt.

Det samme skjedde med det lille som på 1980-tallet ble bygget opp av tekstil- elektronikk og dataindustri i samarbeid med USA.

Strand ved Kingston, Jamaica

Strendene i er som vanlig i Karibien, hvite og kilometerlange.

Foto: JEWEL SAMAD / AFP

Gjennom den nye frihandelsavtalen NAFTA fikk mexicanske og latinamerikanske selskap økt tilgang til USA og Canada, Jamaica blant flere mistet sin særstatus - og de utenlandske investorene forlot Jamaica til fordel for andre land.

Den en gang så store sukkerproduksjonen er bare en skygge av seg selv. De nå statlige sukkerprodusentene går med store underskudd, og enkelte år må det tidligere sukkerlandet importere sukker - både for å oppfylle avtalekvotene med USA og EU og for å dekke egen etterspørsel.

Ja, selv marihuanaeksporten går nedover. Utkonkurrert av andre leverandørland og av USAs erklærte krig mot narkotika.

Mens turismen går opp og ned som en jojo - avhengig av økonomien i verden og forholdene på Jamaica.

Selv om økonomien kom under kontroll på slutten av 1990-tallet, og det var lystegn å spore, var det på'n igjen med krisetilstander da finanskrisen rammet verden.

Transittlandet

Når arbeidet og inntektene uteblir, er det lett for fattige jamaicanere å gripe de mulighetene som byr seg. Og noe som alltid byr seg - er en smuglertur med narkotiske stoffer.

I britiske fengsler sitter 300 jamaicanske kvinner, domfelt for smugling. Tallet på jamaicanske menn, er enda høyere.

Et norsk cruiserederi var en periode en av Jamaicas største arbeidsgivere; jamaicanere fikk hyre som mannskap på cruisebåtene som trafikkerte Karibia. Men på grunn av stadige smuglingsforsøk, ble jamaicanske arbeidstakere etter hvert droppet å rekruttere.

I kampen mot narkobaronene, har amerikansk narkotikapoliti siden 1997 hatt tillatelse til å jakte og pågripe smuglere i Jamaicas farvann. Dette av langt mer egeninteresse enn omtanke for Jamaica.

Den siste USA forlangte utlevert, er altså gjenglederen Christopher «Dudus» Coke. Jakten på ham truer nå å destabilisere hele Jamaica.

Beboere i Tivoli Garden, Kingston, Jamaica

Veggen i dette nabolaget i Tivoli Garden er gjennomhullet av kuler.

Foto: Rodrigo Abd / Ap

Jamaicas tidligere sikkerhetsminister Peter Philips har kalt Christopher «Dudus» Coke for landets mektigste person. Av lokale myndigheter beskrevet som en velgjører for de fattige innbyggerne i «Tivoli Garden».

Coke, som arvet gjengen «Shower Posse» etter sin far, har mange støttespillere blant slumboerne. Han har sørget for arbeid, utdanning og sikkerhet for de fattige innbyggerne.

Hvis bestemoren din dør, går du til ham og han gravlegger henne. Hvis du trenger hjelp til å få barna dine på skole, så går du til ham. Det er slik det er - det er slik dette systemet virker. Hvis du søker hjelp fra en politiker, vil du ikke finne vedkommende - og i hvert fall fall ikke Bruce (Golding) , du vil ikke finne ham noe sted i valgkretsen - og da går du heller til ham (Coke).

Tivoli Garden-innbyggeren Suzanne til BBC om Christopher Coke.

En annen fryktet gjeng, har betegnende nok navnet «Fatherless» eller «De fedreløse». De holder til i «Trench Town» og er dannet av gutter som har mistet fedrene sine i gjengoppgjørene.

En død person ligger på gaten i Kingstown, Jamaica

Deler av Kingston regnes som så farlig at selv ambulanser nekter å kjøre inn for å hente skutte gjengmedlemmer.

Foto: Ratiba Hamzaoui / Afp

For fire år siden, ble fem av «De fedreløse» drept i en av de pågående gjengkrigene. Moren til en av de drepte, uttrykte lettelse.

- Noen måtte bare stoppe ham, fortalte hun media - oppgitt over tilstanden i både sin egen familie og sitt land.

Ved flere anledninger er hæren satt inn i kampen mot kriminelle bander når politiet ikke har klart oppgaven alene.

Drømmen om hjemlandet

Afrika - hvor slavene ble hentet fra - har en sterk posisjon på Jamaica. Og det forgjettede land for mange er Etiopia. Dette skyldes rastafaribevegelsen, som vokste frem på begynnelsen av 1900-tallet og hvor Jamaica etter hvert ble synonymt med rastafarikulturen.

Rastafarilæren ble skapt av den svarte nasjonalisten Marcus Garvey. Hans visjon var å gjenforene alle afrikanere i «det afrikanske hjemlandet» - som er Etiopia.

Rastafari

Etiopias keiser Haile Selassie har fortsatt den sentrale posisjon i rastafarikulturen.

Foto: LUC GNAGO / REUTERS

Og ordet rastafari kommer av «ras» - som kan oversettes med «fyrste eller keiser». I 1930 ble Tafari Makonnen kronet til Etiopias keiser, under navnet Haile Selassie.

I kroningsseremonien ble rastafari koblet sammen med de svartes befrielse og Haile Selassie ble betraktet som Messias. Rastafariene håpet at keiseren skulle befri dem fra de hvites undertrykkelse og føre dem hjem til Afrika.

Rastafaribevegelsen ble sett på som en revolusjonær bevegelse - både av britene og de senere makthaverne.

Et konfliktelement rundt rastafarikulturen, er bruken av marihuana som et sakrament - en hellig handling. Marihuanabruken har i perioder vært en kilde til konflikt mellom rastafaritilhengerne og myndighetene på Jamaica.

Myndighetene hevder «sakramentet» er en medvirkende årsak til den omfattende bruken av narkotiske stoffer blant jamaicanere og som de mener ødelegger både arbeidsmoral og samfunnsmoral.

Men rastafaribevegelsen fikk betydning for Jamaica, i det den også ble en kulturell eksportvare gjennom kunst og musikk.

Reggaemusikken, med tekster om å prise Jah (Gud), politikk, samfunnsproblemer og hverdagsliv, ble frontspissen som eksporterte rastafarikulturen til andre deler av verden.

Innad på øya tiltrakk og tiltrekker rastafaribevegelsen seg først og fremst personer fra den fattige delen av befolkningen, og ble uttrykk for på det store klasseskillet som finnes.

Mellom en og ti prosent av jamaicas befolkning betrakter seg som rastafaritilhengere.

Video Jamaica

Fra arkivet: Bob Barley om reggae og rastafarikulturen.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt