Jakter på helsearbeidere for å bekjempe ebola

På Royal Society Of Medicin i London sentrum er det hektisk aktivitet, det settes opp informasjonsbannere, det settes frem glass og kopper. Det står faktisk om liv. Ikke her, men i det ebola-herjede Sierra Leone.

• Les: – Ebola kan bli ei plage lik HIV

Om kort tid ventes om lag 80 helsearbeidere inn disse dørene, 80 helsearbeidere som kan være med på å redde hundrevis av liv fra det dødelige viruset som herjer i Vest-Afrika.

Mykay Kamara står og tripper nervøst mens han ser på klokken. Til vanlig driver innenfor investerings- og finansmarkedet i London, i kveld skal han drive med verving.

Han kommer opprinnelig fra Sierra Leone, men flyttet til Storbritannia for mange tiår siden. Fortsatt bor det slektninger og venner i hjemlandet, fortsatt har de holdt seg unna viruset. Fortsatt. Men det finnes ingen garantier. Det vet familiene til mange av helsearbeiderne i landet. Til tross for iherdig innsats, ble mange smittet, og behovene er store.

– De er våre helter, sier Kamara.

– Men de trenger desperat hjelp. De trenger hjelp med behandlingssentre, de trenger flere senger, de trenger hjelp med utstyr – og de trenger mer personell.
Allerede har det reist mange helsearbeidere fra Storbritannia til Sierra Leone, men landet trenger flere. Mange flere.

Vet de kan bli syke

Sakte, men sikkert glir det besøkende inn i lokalene. En stor andel av helsearbeiderne kommer opprinnelig fra vest-Afrikanske land. En av dem er Derek Bangura som til vanlig jobber som allmennlege i nordøst London. Allerede før møtet har han bestemt seg, han vil reise:

– Jeg begynte å tenke på dette allerede i mars. Jeg er klar over farene, men jeg er klar til å gå, sier Bangura.

Hva håper du å få ut av møtet her i kveld?

– Jeg vil finne måter å kunne rekruttere flere leger til å reise ned. Jeg har snakket med andre leger fra Sierra Leone som bor her. Deres slektninger, deres koner er ikke glade for at de skal reise på grunn av de potensielle farene. Uansett, jeg kjenner til risikoen, men jeg er klar for å reise.

Han har informert kollegene på jobben om at han vil reise, og har fått støtte for det. De fleste synes det er greit. Men frykten sprer seg også i Storbritannia. De største flyplassene rundt London overvåker kroppstemperaturen på tilreisende fra de rammede landene for å forsøke unngå å få smitten hit.

Vil gi noe tilbake

Inn døren kommer også Marie-Angele Betts, sykepleierutdannet og har de siste årene jobbet som jordmor. I likhet med doktor Bangura har hun opphav i landet som nå trenger desperat hjelp.

– Med det utbruddet som er i hjemlandet mitt, så tenker jeg at det kan være bra å verve meg, og å tilby min hjelp og mine tjenester til landet. Jeg er en patriotisk sierraleoner og jeg ser alvoret i ebola-utbruddet i hjemlandet, sier Betts.

Før de reiser skal de gjennom noen uker med trening i England for å forberede seg på svært tøffe arbeidsforhold. Betts tror ikke hun kan forberede seg på det som venter henne, men at det vil komme gradvis.

– En ting er det du ser på fjernsyn og leser i mediene, noe annet er å være der. Jeg tror jeg sakte med sikkert kommer til å tilpasse meg det som skjer der.

Hva sier dine kolleger og venner?

– De er veldig støttende. Etter jeg fortalte hva jeg har lyst til å gjøre har jeg kun hatt én eneste negativ kommentar, sier Betts før hun går inn i salen og setter seg sammen med de andre.

Et av mange stopp

På innsiden står representanter fra flere organisasjoner fra Sierra Leone og forteller om krisen, forteller om hvor raskt det sprer seg, forteller om isolasjon, forteller om landene som sier de skal hjelpe til.

– Når vi spør «hva kan dere gjøre?» så snakker vi rett til dere her, sier en kvinne fra talerstolen og ser utover salen.

Ikke alle som sitter her har bestemt seg ennå. Ikke alle har heller sagt fra til familien om at de vurderer å reise. Derfor vil heller ikke alle la seg fotografere eller intervjues.

Etter i kveld skal de bestemme seg. Mange føler de har et kall de ikke kan ignorere.
Selv om samtlige av de drøyt 80 helsearbeiderne som har møtt frem her reiser, er det langt fra nok. De kan hjelpe i noen uker, kanskje måneder. Så må det fylles på med nye og uthvilte folk. Organisasjonene reiser derfor videre til neste by dagen etter. Da er det Manchester som venter, så en ny by, så enda en. Ebola-viruset venter ikke på noen.