Hvem var hun jeg skulle treffe et sted i Istanbul?

Regnet trommet mot ruten mens sjåfør Zefar og jeg kjørte mot en av Istanbuls mindre glamorøse bydeler.

Begge personene jeg hadde vært i kontakt med hadde anonyme profilbilder på Facebook og WhatsApp, men jeg regnet med at de var afghanere. Og at de var kvinner. Det skrev de iallfall.

Altfor mye klær

Noen dager tidligere hadde jeg gått gjennom klærne mine. Altfor mange kåper og jakker hang i klesskapene. I skuffene hadde jeg flere bukser og gensere enn jeg klarte å bruke.

Hvorfor har jeg kjøpt alt dette, lurte jeg på, mens jeg la nesten ubrukte klær i en haug på sengen. Nå som jeg snart skal flytte hjem, måtte jeg begynne å tømme skuffer og skap. Det må være noen som har bruk for varme klær i det sure vinterværet, tenkte jeg.

Det er så mange fortapte sjeler i denne byen. På overflaten kan Istanbul se rik og velfungerende ut. Men det er en mørk underverden her, som du ikke ser.

På lufta snakker jeg stadig om dem som bor i dette mørket: Flyktningene.

Av og til snakker jeg med dem på gaten, men jeg har aldri besøkt noen av dem hjemme. Eller gjort noe for dem.

Nå var jeg på vei til en afghansk familie.

Veien hit

Til alle tider har bølge etter bølge av håpefulle funnet veien hit, enten byen het Bysants, Konstantinopel, Miklagard, Stambol eller Istanbul.

Under den spanske inkvisisjonen i 1492, rømte tusenvis av spanske jøder til det osmanske riket. Her ble de ønsket velkommen av sultan Bayezid II, som så dem som en berikelse for imperiet.

Etter den russiske revolusjonen i 1917 ankom verdens mest fornemme flyktninger. Da kom adelen og overklassen fra St. Petersburg og Moskva.

Da den blodige borgerkrigen i Syria brøt løs i 2011, kom syrerne. Alle forsto hvorfor de flyktet og de ble også ønsket velkommen.

President Recep Tayyip Erdoğan og hans partifeller sa:

– Dere er våre brødre, vi vil hjelpe dere.

Gjestfriheten tok slutt

Mens vi stopper for rødt lys, haster folk med paraplyer over fotgjengerfeltet foran bilen. Om fem minutter er vi fremme ved adressen som ble sendt oss på WhatsApp. Jeg er veldig spent. Hvem er hun?

Tyrkia har tatt imot flere flyktninger enn noe annet land det siste tiåret. Men som den regntunge vinteren, har også den tyrkiske gjestfriheten mot dem kjølnet.

En grunn er at hundretusener tyrkere har mistet jobbene sine. Syrerne trengte arbeid, og de jobber for langt lavere lønninger enn tyrkere.

Afghanerne er på vei

Da Taliban tok makten i Afghanistan i august, ble tyrkerne nervøse.

– Klart vi synes synd på afghanerne, men vi har allerede tatt imot 4 millioner syrere. Jeg er ikke rasist, men afghanerne kan ikke komme hit.

Det sa mange tyrkiske venner og bekjente, uoppfordret. Og ingen kan bebreide dem.

Natos største nederlag

Alle vestlige land har vært involvert i Afghanistan-krigen. Men hva hadde egentlig Nato-landene oppnådd etter 20 år i Afghanistan?

Det var ikke et land med «Enduring Freedom» eller «varig frihet» Nato-styrkene etterlot seg – men et land i kaos. Igjen rømmer afghanerne fra et Taliban-styrt Afghanistan, fordi de har mistet friheten sin.

I likhet med meg var også mine tyske journalistkolleger på kontoret her i Istanbul opprørt da Afghanistan kollapset og mørkemennene i Taliban igjen inntok Kabul i august.

Våre land hadde hatt soldater der i tjue år. Vi følte et medansvar for mye av det som hadde gått galt i det krigsherjede fjellandet.

Bare uker senere strømmet afghanske flyktningen over grensen til Tyrkia.

– Nå får andre stille opp

Men de kom for sent.

Sympatien, gjestfriheten og tålmodigheten var brukt opp av syrerne.

– Nå får andre stille opp, sier tyrkerne.

Kunne jeg gjøre noe?

Jeg hadde i alle fall alle disse klærne og spurte rundt om noen kjente frivillige som hjalp afghanere. Men ingen visste om noen.

Til slutt spurte jeg på facebooksiden «Foreign Women in Istanbul». Der er de mest opptatt av tips om gode frisører, skoler og matoppskrifter, men det skadet ikke å spørre.

Etter et par dager tikket det inn en Messenger-melding fra en kvinne. Hun hadde et lite barn som profilbilde, sikkert sønnen.

– Jeg kjenner noen, skrev hun.

– En ung kvinne og foreldrene hennes. De trenger hjelp. Pledd og varme klær og sånt.

Hun sendte et WhatsApp-nummer med et navn, og jeg tekstet henne:

– Hva trenger dere? Hvor bor dere? Er dere fra Kabul?

– Ja, Kabul. Huset her er kjempekaldt. Vi fryser, var svaret.

I stedet for profilbilde hadde hun skrevet denne teksten på profilen sin:

En sulten mage, en tom lomme og et knust hjerte lærer deg de mest verdifulle leksjonene i livet.

Et kaldt rom

Vi så parken som var like ved møtestedet. Zefar kjørte sakte, mens jeg så etter noen som kunne passe. Med ett så jeg henne.

En ung kvinne i en lyseblå boblejakke, med grå hette. Hun sto med bøyd hode som om hun prøvde å gjøre seg usynlig. Vi hilste raskt i det kalde regnet.

Sammen bar vi bagene med klær og to gulvteppet inn i en knøttliten heis.

I leiligheten kom foreldrene mot meg. Moren strakte hendene frem i takknemlighet. Jeg følte meg brydd. De hadde virkelig lite å takke meg for.

Vi satte oss rundt et lite bord i entreen. Jeg ville høre alt om dem.

Her var de, tre mennesker, som tilhørte begrepet «flyktninger». Altså dem jeg ustanselig rapporterer om, mest som statistikk, mengde og et problem.

Etter Kabuls fall kom de tre seg til Pakistan og deretter på et fly til Iran.

– Vi betalte en iransk menneskesmugler en stor sum for å ta oss over grensen til Tyrkia, ved Van, forteller den unge kvinnen. De hadde både gått til fots og kjørt bil.

Hun er i 20-årene. Foreldrene er gamle og helsen er dårlig. Det raske oppbruddet fra Kabul har vært en stor belastning. Det som tynger dem mest er at sønnen er savnet. Han var i ferd med å avslutte studiene, da han forsvant i kaoset etter at Taliban tok Kabul. De har ikke hørt fra ham på fire måneder.

Hun jobbet først litt på en fabrikk i Tyrkia.

– Men der ble jeg underbetalt av folk som utnytter oss, sukker hun.

Nå forsøker hun å finne jobb som barnevakt, men uten hell så langt.

– Pengene strekker bare til husleie og litt mat, det er ikke nok igjen til å varme rommet, sa hun.

– Der inne sover vi alle tre, forteller datteren og peker mot et soverom. En dyne ligger på gulvet ved siden av en dobbeltseng. Sover hun rett på gulvet? lurer jeg på. De deler kjøkken og bad med et annet par.

– Hvordan får dere penger nå? spør jeg.

– Vi har solgt alt gullet mitt, forteller moren.

Hun tar seg til ørene og halsen for å vise hvor gullsmykkene engang hadde vært.

Den unge kvinnen har bedt om hjelp på flere offentlige kontorer i Istanbul. Svaret er det samme:

– Vi kunne ha hjulpet dere om dere var syrere. Syrerne er i systemet, det er ikke dere afghanere.

Kom for sent

Afghanerne kom for sent. De er ikke velkomne hverken i Tyrkia eller Europa, enda alle vet hvorfor de rømmer.

Afghanerne rundt bordet er lette å identifisere seg med. Den unge kvinnen jeg møter skulle begynne på et nytt studium i høst. Broren var snart ferdigutdannet. Taliban presset på for å få ham til å slutte seg til dem, men han nektet, forteller søsteren. Han var imot ideologien deres

Hun er på gråten hver gang hun snakker om broren som ikke har gitt livstegn fra seg på mange måneder.

– Det er derfor mor er så syk, hun bekymrer seg i hjel, sier hun med skjelvende stemme, mens hun følger meg ut av heisen.

Tårene triller nedover kinnet hennes og hun bryter sammen.

– Jeg er så alene. Jeg må ta meg av foreldrene mine, men jeg ser ingen utveier.

De vil til Europa, men hun kan ikke ta dem med på en risikabel båtreise.

– Jeg er helt utslitt, sier hun. Jeg ser bare mørke.

Hvorfor er verden så fordømt urettferdig, tenker jeg igjen. Jeg er på gråten jeg også. Hvorfor ble akkurat jeg født i Norge og hun i Afghanistan?

Når verden først er så brutal, er det viktig å vite at alle kan gjøre litt.

Et raskt spørsmål i en Facebook-gruppe ledet meg til denne familien.

Men hvor skulle den unge kvinnen henvende seg videre for å få hjelp?

Dagen etter tastet jeg et kjapt spørsmål i en WhatsApp-gruppe for journalister og sendte en e-post til den norske ambassaden.

Dette ga viktig informasjon som jeg kunne sende videre til henne. Det tok meg åtte minutter.

Ofte skal det ikke mer til for å sende litt lys inn til noen som sitter i mørke.

Prøv det gjerne du også.