Da Ehud Barak kom til makten i 1999 ble han sett som den rette mannen til å lede Israel i de historiske forhandlingene som skulle skape fred med palestinerne og Syria.
Den tidligere militære lederen er kjent for sitt mot og mentale styrke. Hans politikk appellerte til dem som var desillusjonert med Benjamin Netanyahus regjering. Barak mente at Israel var sterkt nok til å gi konsesjoner som kunne bringe fred og sikkerhet. Han lovet også å sette punktum for den 17 år lange militære tilstedeværelsen i Sør-Libanon innen ett år.
Uredd offiser
Barak, som tidligere het Ehud Brog, ble født i kibbutz Mishmar Hasharon 12. februar 1942.
Foreldrene Esther Godin og Israel Brog,tilhørte azhkenazi-eliten. De var kommet til Palestine på 1930-tallet. Som tenåring tok Ehud det hebraisk etternavnet Barak, som betyr "lyn".
Israels høyest dekorerte soldat snakker arabisk og engelsk og er en dyktig pianist. Han gikk som 17-åring inn i hæren og utmerket seg tidlig. I 1973, forkledd som kvinne, likviderte han og hans kommandosoldater tre palestinske ledere i Beirut. De var ifølge israelerne mistenkt for å ha planlagt OL-massakren i München året før.
Barak var også en av arkitektene bak operasjonen for å redde gislene i et kapret fly i Entebbe i Uganda i 1976. I 1991 ble han utnevnt til Israelsk forsvarssjef.
Fra soldat til politiker
Som følge av Oslo-avtalen fra 1993,ble generalløytnant Barak året etter ansvarlig for Israel tilbaketrekning fra Gaza-stripen og Jeriko.
Han spilte også en sentral rolle i forhandlingene om en fredsavtale mellom Israel og Jordan i 1994, og deltok i de syrisk-israelske forhandlingene samme året.
I juli 1995 ble Barak utnevnt til innenriksminister av Ytzhak Rabin, og dermed begynte hans politiske karriere.
I 1997 ble han leder av Det israelske arbeiderpartiet etter å ha slått ut Shimon Peres i valget, og i mai 1999 ble Barak valgt til statsminister foran Benjamin Netanjahu.
Politisk motstand
Som hans mentor Yitzhak Rabin, ser Barak på seg selv som en hauk som vil ha fred. Men motstanden fra partiene i hans koalisjon har gjort det vanskelig for ham å oppnå sine politiske mål.
Baraks venstreallierte har anklaget ham for å komme med mange innrømmelser til høyresiden. Samtidig har høyrepartiene og de jødiske kolonistene kritisert Barak for å gi for mye til palestinerne. Imens har de mektige ultraortodokse partiene brukt situasjonen som en god anledning til å fremme sine krav.
Blant Baraks velgere er det skuffelse, blant annet fordi han undervurderte Syrias president Hafez al-Assads besluttsomhet om ikke å inngå en fredsavtale før hele Golan leveres tilbake.
Langt til freden
Etter å ha overlevd et mistillitsforslag, reiste en politisk svekket Ehud Barak til Camp David for å føre nye samtaler med Yasir Arafat i juli 2000.
Skuffelsen ble stor da partene ikke kom fram til enighet etter 15 dagers intense forhandlinger. Barak utviste politisk mot ved å antyde mellomløsninger i saken angående Jerusalems fremtid, men Barak kom ikke Arafat langt nok i møte til å få en avtale.
Fortsetter fredsarbeidet
Tilbake i Israel var det innenrikspolitikken som var Baraks problem. Han overlevde nok et mistillitsforslag i protest mot hans fredpolitikk overfor palestinerne fra den høyreorienterte opposisjonen, men hans koalisjon tapte derimot avstemningen om ny president i Israel. Nobelprisvinneren Shimon Peres ble vraket til fordel for Moshe Katzav fra det høyreorienterte Likud-partiet.
Som general kunne Ehud Barak bestemme uten å bli utfordret. Som politiker må han forholde seg til ulike grupper med forskjellige interesser. I lys av dette er spørsmålet hvor lenge hans koalisjon kan overleve når Knesset samler seg på nytt. Imens fortsetter Ehud Barak arbeidet med fredsforhandlingene med palestinerne, samtidig som han prøver å skaffe støtte til sin koalisjonsregjering.
Biografi
I 1976 tok han sin B. Sc. grad i fysikk og matematikk ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. I 1978 fikk han en Mastergrad fra Stanford-universitetet i California.
Barak deltok i 1967 i Seksdagerskrigen, da Israel okkuperte Øst-Jerusalem, Vestbredden, Gaza og Golan.
I 1973 var han med i Yom Kippur-krigen der han ledet en bataljon stridsvogner i Sinai.
I Libanon-krigen i 1982 var Barak nestkommanderende for styrkene i Bakaa-dalen. Året etter ble han leder for etterretningsavdelingen i forsvarsstaben.
I 1986 ledet han Sentralkommandoen i det israelske forsvaret (IDF).
I 1987 ble han visestabsjef i IDF, og i 1991 Forsvarsjef.
Etter å ha blitt utnevnt til innenriksminister i Itzhak Rabins regjering i juli 1985, ble Barak utenriksminister fra november samme år til juni 1996.
I 1997 ble han valgt som leder av det israelske Arbeiderpartiet og deretter valgt inn i Knesset. Barak har vært Israels statsminister fra 1999.