Hver gang det åpner seg en aldri så liten mulighet for politiske løsninger, skjer det noe brutalt og unødvendig.
To blodige episoder i Gaza denne uken illustrerer dette. Først skyter israelerne på kvinner som opptrer som menneskelige skjold for palestinere som israelerne er på jakt etter, angivelig fordi de skal være terrorister.
Nå definerer Israel praktisk talt alle Hamas-politikere som terrorister, så fra israelsk side var det kanskje en viss logikk i at man da også skulle skyte på kvinner som hadde vært så dumme å stille seg opp foran israelske stridsvogner.
Tråkker igjen i salaten
Den israelske Oslo-ambassadør, som med sine mange utspill har skadet sitt land mer enn Israels fiender kunne gjøre, var straks ute og sa at kvinnene kunne takke seg selv. Dette var israelsk selvforsvar.
Basta! Da israelerne deretter rettet et granatangrep på sivil bebyggelse og drepte 18 mennesker, de fleste kvinner og barn, var ambassadøren taus, selv om hennes statsminister, Ehud Olmert, beklaget det hele og unnskyldte seg med at det var et ”teknisk uhell”.
Dette var kvinner og barn som sov og slett ikke opptrådte som skjold for ettersøkte Hamas-folk, ei heller skjulte terrorister under sine senger.
Ikke bare e-tjenestens feil
Forklaringen på at israelerne kan begå slike skjendige massakre, er ikke bare etterretningstjenestens forsømmelser.
Det har å gjøre med hele den mentalitet som i dag preger det israelske politiske og militære etablissement. Israel er blitt et råere samfunn der respekten for andres menneskeverd og liv blir stadig mindre.
Våre egne feil
Det bør selvfølgelig ikke være vanskelig å forstå at israelerne reagerer skarpt på palestinske selvmordsbombere, som er og blir terrorister uansett hvilke betegnelser norske mediene bruker på dem.
Når NRK kaller dem ”aktivister”, mens man ikke nøler med å omtale ETA som terrorister, så viser det at det også er noe galt med vårt eget begrepsapparat og reaksjonsevne.
Det var også forståelig at israelerne reagerte sterkt på Hisbollah-rakettene som rammet uskyldige sivile og var ment å skulle gjøre det.
Og det er grunn til å undres over at AKP-ml, Kåre Willoch og andre Israel-kritikere ikke vil eller kan forstå at Hisbollah er en militant, halv(eller hel-)fascistisk terrororganisasjon, som den hederlige og kunnskapsrike Midt-Øst-eksperten Lars Gule har påvist.
Klasebomber
Men intet av dette unnskylder hva israelerne gjorde i Libanon, i hvert fall ikke at de brukte titusener av klasebomber, som rammer sivile, de siste dagene, etter at det var klart at det ville bli våpenhvile.
Det er libanesiske barn som i lange tider fremover vil miste armer og bein, dersom de ikke drepes av disse våpen som Norge offisielt har tatt avstand fra. Israelerne vil ikke hjelpe til med å rydde opp etter seg og vil ikke betale. Det er en maktens arroganse som har lite å gjøre med tradisjonell jødisk humanisme.
David Grossmanns reaksjon
Det er all grunn til å høre på hva den kjente israelske forfatter, David Grossman, som mistet sin sønn i Libanon-krigen, sier. Han mener at Olmerts regjering har totalt ødelagt Israels moralske status og undergraver visjonen om en jødisk stat.
Grossmann sier han sørger bittert over tapet av sønnen, men han er enda mer lei seg for hva som skjer med hans fedreland.
Han mener Israels ledelse er fullstendig inkompetent og hyklerisk, og dessuten beklager han at israelerne er blitt så apatiske overfor fredsprosessens sammenbrudd.
Det er interessant at disse ytringer kommer i samme uke over 100 000 israelere minnes drapet på statsminister Yitshak Rabin. Han ble myrdet av en fanatisk jødisk terrorist.
Den fredsprosess han symboliserte, har i dag tilslutning fra et mindretall israelere, selv om de er aldri så forbannet for måten regjeringen og de militære håndterte Libanon-krigen på.
