Ingen danser på vulkanen i Grindavik

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet å se, men da flyet oppskriftsmessig la seg parallelt med sørkysten av Reykjanes, måtte jeg jo klemme ansiktet mot vinduet.

Det er mulig forventningen om å oppleve et inferno i flammer, lava og en svær askesky var en anelse urealistisk. For der nede så det bemerkelsesverdig vanlig ut.

Man ser ikke tomhet på så lang avstand. Man hører ikke stillhet når man selv sitter i et bråkete fly.

Island begynte å skjelve noe skikkelig forrige helg. Det var hundrevis av jordskjelv i timen.

Geologer var sikre i sin sak. Det kommer til å komme et vulkanutbrudd. Og utbruddet kan skje så nære byen Grindavik at alle må evakuere snarest mulig.

Jeg tok turen til Island på søndag.

Dette er en av de største hendelsene på Island på en god del år.

Sist gang et vulkanutbrudd her fikk like stor oppmerksomhet, var da Eyjafjallajökull hadde en serie utbrudd som førte til at en askesky lammet flytrafikken i store deler av Europa i flere dager.

Skapt av vulkaner

Man ser landskap på en veldig god måte fra luften. De stupbratte klippene kan føles ganske ugjestmilde. De svarte strendene vitner om hva naturen er i stand til.

Svart lava-sand skapes nemlig når glødende lava renner ut i kaldt havvann og blir hurtig avkjølt. Da sprekker lavaen opp og blir grovkornet, svart sand.

Antageligvis var det vulkansk aktivitet som skapte Island for en 16–18 millioner år siden

Onsdag kom og ryktet hadde gått om at det ville være mulig for utenlandske medier å slippe inn i Grindavik.

Men i seks timer hadde den myndige politidamen ristet på hodet.

Det ble ikke noen mulighet for eskortering inn i området før de var ferdige med alle evakuerte som skulle få komme tilbake og hente nødvendige eiendeler.

Og alle de store lastebilene. Som skulle hente fisk fra fiskemottaket. Husdyr fra gårdene og utstyr fra industrien.

Helt forståelig. Det viktigste først. Bilen var god og varm. Utsikten upåklagelig. Et vakkert islandsk landskap kan man underholde seg med lenge.

Kontrastene langs veien

Men så kom hun bort til oss «Dere kan dra. Følg politibilen og følg instruksjonene dere får».

En håndfull biler satte i vei med Grindavik som mål. Omsider skulle vi få se omfanget av skadene. Se og forstå hvilke naturkrefter som hadde vært i sving.

Den første store kontrasten inntraff ca. syv kilometer øst for Grindavik. Her er det ganske nylig bygd en stor parkeringsplass for «Fagradalsfjall Volcano Hike», som naturopplevelsen heter.

Frem til fredag i forrige uke kunne man altså parkere bilen her og gå den times lange turen opp til «fjellet i den vakre dalen», som vulkanens navn betyr.

Så sent som i august var det et utbrudd her. Og folk dro i hopetall for å se strømmen av lava som glødet mens den tunge, seige massen fløt nedover dalen

Men nå truer et vulkanutbrudd litt lenger ned i dalen med å utslette en hel by. Det er ikke like morsomt.

Mye av turismen på Island er basert på den ekstreme naturen og ikke minst de ekstreme naturkreftene. Folk reiser fra alle verdenshjørner for å oppleve Island. For å se vulkaner, varme kilder, svarte strender og værbitte klippesteiner.

Alt skapt av det faktum at landet ligger mellom den Eurasiske og den Nordamerikanske kontinentalplaten. Det er klart islendingene har trykket lavaen til sitt bryst (i høyst overført betydning, selvsagt).

Vanligvis skjer ikke utbrudd der folk bor. Faktisk har det ikke skjedd siden utbruddet på Vestmannaeyjar i 1973 at områder med bymessig bebyggelse har blitt rammet av et utbrudd.

Nå kan det altså skje igjen.

En surrealistisk scene

Ledebilen kjørte raskt gjennom landskapet. Det var lite tid til å ta innover seg naturen. Blikket ble holdt på veien. Men da vi nærmet oss Grindavik var det som om naturen slo opp et sceneteppe.

Til et drama i flere akter.

Hvor ingen har tatt seg bryet med å skrive ferdig avslutningen. Solen tittet frem mellom noen sprekker i skylaget og skapte store, bevegelige lyskjegler. Akkurat som på en scene.

Bare at scenen var et værbitt, vilt og vakkert landskap. Med en usynlig fare i bakgrunnen.

Og inne i byen var det nesten som å vandre i en kulisse. For en by uten folk er en død by. Tomme hus. Stille gater. Skilt til butikker og restauranter. Men det var ingen der inne.

Stillheten som gjør at en enda bedre forstår uttrykket «stille før stormen».

Stillheten man ikke kunne høre fra flyet, men som ble så veldig tydelig nå.

Hva nå, Grindavik?

Island er godt forberedt på jordskjelv og vulkanutbrudd. Her er det overvåkning og varslingssystemer. Husene er bygd så de tåler en støyt. Planene for evakuering finnes, og de er trent på.

Men det er ingen som har trent på uvisshet. Og det er kanskje det vanskeligste akkurat nå. Hva hvis Grindavik aldri blir beboelig igjen? Hva hvis dette tar år? Hva om utbruddet skjer midt i byen?

Da blir den gamle fiskerlandsbyen på Reykjanes’ sørlige kyst «Nordens Pompeii» Begravet under lavamasser. Akkurat som den italienske byen ble for snart 2000 år siden.

Jeg har møtt mange bekymrede og til dels redde mennesker den siste uken. Ikke redde for sitt eget liv.

Det har gått bra med alle Men bekymringen for fremtiden er stor.

Kan bli langvarig

Folk har flyttet inn hos venner og familie. I den grad det blir riktig å si «flyttet inn». Når det du har er et par poser med det mest nødvendige du fikk røsket med deg.

Naboer og venner er spredt over hele Island. Mange er bekymret for hva som skjer med arbeidsplassen deres i Grindavik. Skoleelevene har ikke helt kommet i gang med undervisning igjen.

Skal man finne frem rutinene fra koronapandemien og ha digitale klasserom? Eller skal man finne et sted hvor man kan samles til fysisk undervisning. Det er heller ikke så lett når elevene kan være bosatt hvor som helst på Island.

For gradvis denne uken har det gått opp for folk at dette ikke er en evakuering som er over om et par dager.

Det kan ta måneder. Kanskje år.

Og det er når man omsider står foran den svære sprekken i landskapet og ser hvordan byen rett og slett har sunket en meter ned i terrenget, man forstår hvilke naturkrefter som er i sving under føttene våre.

Å dekke denne hendelsen har vært en noe spesiell opplevelse. De første timene trodde jeg og nok ganske mange med meg at Island var i ferd med å revne.

Man har liksom sittet og ventet på at noen skulle skje som man ikke håpet skulle skje. Det er periodevis en ganske spennende øvelse. Det beste vil jo være om den seismiske aktiviteten går ned og geologene vurderer det som trygt å flytte tilbake.

Selv om det, hypotetisk sett, kan skje når som helst, så vil den siste ukens ødeleggelser ta flere måneder å reparere.

Så Grindavik blir uansett mest trolig ikke beboelig på denne siden av nyttår.

Hør også: