Irenes lange og tunge marsj tilbake

Vi hadde ikke sittet lenge i drosjen fra flyplassen og inn til Dublin sentrum før samtalen penset inn på den økonomiske situasjonen i landet.

Kvinnen bak rattet jobbet tidligere i IT-industrien, men har de siste årene kjørt drosje. Mye hyggeligere, forsikrer hun oss om.

I konkurranse med veldig mange andre riktignok. Er det noe det ikke er mangel på i den irske hovedstaden, er det nettopp drosjer. Rett før finanskrisen slo til i 2008, ble drosjemarkedet deregulert og antallet sjåfører eksploderte.

Nå sitter mange igjen med lån på bilene sine, og må kjøre i mange år før den er nedbetalt, kanskje sammen med et banklån som er to eller tre ganger så høyt som verdien på huset han eller hun bor i. Det er ikke kunder nok til alle.

Fra verst til ille

Ett av byggene som er lett å legge merke til i sentrum av Dublin er den irske sentralbanken, et bygg som er langt høyere enn det var gitt tillatelse til i utgangspunktet.

De som jobber der har fått mye kritikk etter finanskrisen slo inn for over fem år siden. Hvorfor reagerte ingen før lenge etter at det var for sent? Hvorfor brukte banken 115.000 euro på fest for egne ansatte idet økonomien smeltet ned rundt dem? Hva har banken gjort for å demme opp siden smellen?

• Tidligere banksjef pågrepet i Irland
• Irsk regjering frykter gjeldsfelle

I ett av de øverste kontorene, med en fantastisk utsikt over byen, møter NRK Mark Cassidy, som er lederen for avdeling for pengepolitikk. Han smiler skjevt når jeg ber ham komme med et slags øyeblikksbilde.

– Vel, det er bedre enn det var for åtte måneder siden. Da var det virkelig alvorlig. Vi ser nå tegn på at økonomien går bedre, men vi som sentralbank er forsiktig med å konkludere. Det er mye som gjenstår før vi er der vi bør være, sier han.

Gjøre ja. Det har vært noen kraftige innstramminger på den steinete veien fra krisen inntraff og til det å skal avslutte krisehjelpen fra kontinentet. Ikke minst når det gjelder å få ned offentlige utgifter.

Offentlige ansatte har måttet ta lønnskutt, noe alle så nær som én lærerorganisasjon har godtatt. Samtidig har regjeringen redusert kraftig i trygdeutgifter og stønader, skatter er økt, det samme er egenandelene på medisiner og mye mer.

Særlig har de uten arbeid og pensjonister merket dette.

Når du har ingenting, har du ingenting å miste

I så godt som alle hovedsteder møter du på tiggere, men i Dublin er det mange, og hoveddelen av dem er innfødte irer.

De sitter på broer, de står utenfor butikkene, de henger utenfor pubene og spør beskjemmet om noen vekslepenger. Men de som går forbi, har ikke all verden selv heller ser det ut til.

Utenfor en kleskjedebutikk i en av handlegatene står en ung jente i begynnelsen av 20-årene med en vogn med et barn i. Hun spør forsiktig de som går forbi om penger, men uten resultat. Hun går til neste butikk og stiller seg der, men har like lite hellet med seg.

Folk rister på hodet og mumler «sorry» når de går forbi. NRK går bort til henne og ber om å få snakke med henne, men hun rister på hodet, tar med seg vognen og løper lenger ned i gaten hvor hun stiller seg opp på ny.

Antallet narkomane som også er på pengejakt er også svært til stede i bybildet. Særlig nede ved elven Liffey hvor noen av dem fortsatt kan få medisinsk hjelp mot avhengigheten.

Vi blir advart mot å gå i området med kamerautstyr, da fristelsen kan bli i største laget for noen av dem til å betale gnagende gammel gjeld. Noen vet alltid å sko seg på en økonomisk krise.

Tina Dempsey ser dem alle. Hun selger blomster i den samme gaten, sitter ute mens de kalde irske vindene river i kroppen, time etter time.

– Det har vært ille, og det er fortsatt ille. Jeg ser ikke for meg at det blir noe bedre. Alt blir dyrere, mens det kommer mindre penger inn, sier hun og tenner nok en sigarett mens hun håper noen vil kjøpe en blomst for en euro. Salget går tregt.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Rømmer landet

Mange har også bestemt seg for å finne lykken andre steder, og Irland er for tiden det landet i Europa med høyest emigrasjon. I fjor hadde landet en netto utvandring på 35.000, ifølge tall fra Europakommisjonens statistiske sentralbyrå.

– Det er et problem at hvis du skal få jobb her nå, så må du ta det du får, ikke det ønsker deg, sier Niamh Ballantyne, en jente i slutten av tenårene, og som i likhet med de fleste på sin egen alder ikke har de enorme framtidsutsiktene i Dublin.

– Jeg håper jo fortsatt at jeg kan få en jobb jeg faktisk har lyst på, og ikke ender opp med noe jeg ikke vil for resten av livet.

– Jeg kunne tenke meg å jobbe i utlandet, ikke på grunn av den høye ledigheten her, men fordi jeg har lyst. Likevel, den høye ledigheten er avgjørende for mange, sier hun.

Venninnen Holly Hudson-Taylor er enig.

– Du merker det på de små tingene i hverdagen, de som før var der, men som du ikke lenger kan få, sier hun.

Litt bedre er det riktignok blitt på arbeidsmarkedet også. På det høyeste var arbeidsledigheten på 16 prosent, mens den nå har falt til rett under 13 prosent. Likevel er det stadig 280.000 mennesker i Irland som ikke har jobb. Før finanskrisen traff landet, var ledigheten nede på 4 prosent.

Omringet av spøkelsesbyer

I utkanten av hovedstaden ligger store og moderne boligkomplekser, men som det knapt bor et eneste menneske i. På ettermiddagen og kvelden ligger de i stummende mørke.

Dette er prosjekter som ble bygget ferdig eller nesten ferdig rett før den økonomiske smellen kom. Utbyggerne gikk konkurs, og byggene ble bare stående. Noen av leilighetene ble kjøpt opp til svært høye priser, men verdien er falt til en brøkdel nå.

Boligprisene i snitt mer enn halverte seg da økonomien krasjet. Nå er de kanskje verdt 60 prosent av sin toppverdi, hvis man er heldig.

Kompleksene omtales bare som «spøkelsesbyer», der de står og ruver.

Vi besøker en av dem, en drøy halvtimes kjøring nordøst fra sentrum. Det nærmer seg skumringstid, og i det vi tar av fra veien, forsvinner også mye av belysningen i husene. For det er kun et fåtall av leilighetene hvor det bor folk.

– Noen av de leilighetene som er ferdig, er gjort om til sosialleiligheter, forklarer drosjesjåføren vår.

– I noen tilfeller bor de side om side med folk som ga rekordhøye priser for sine leiligheter, så det er ganske stor forskjell på innbyggerne her. Det er ikke like godt naboskap overalt.

Mange høye og moderne blokker står side om side der vi stopper bilen, en egen togstasjon er det også der. De eneste menneskene vi ser, er folk som er kommet med toget og som tar bilen og kjører vekk fra området.

I første etasje henger sju år gamle plakater som forteller at det skal åpne butikker i disse lokalene snart. Mellom togstasjonen og blokkene er det en stor åpen plass som nok var tenkt å skulle være et torg da det hele ble bygget.

Rundt blokkene er det tomme sletter, med små rør som stikker opp. Der skulle det blitt bygget enda flere bygg, men utbyggerne rakk kun å legge avløpsrørene før krisen kom.

Flere bygg rundt om i landet er revet, og flere skal rives eller gjøres ferdig. Fortsatt står det over 1300 slike bygg i Irland.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Upopulære politikere

Irske politikere har ikke akkurat vært gjennom en periode med økende popularitet siden smellen.

Det konservative partiet Fianna Fáil tapte valget i 2011, etter å ha sittet i flere koalisjonsregjeringer helt siden 1997. De fikk mye kritikk for ikke å ha strammet inn tidligere, og sett at landet var på full fart mot stupet.

De siste par årene er regjeringen ledet av Enda Kenny fra kristendemokratiske Fine Gael, som skipet regjering sammen med det irske Arbeiderpartiet. Regjeringen har fått mye kritikk fra folk for å gjøre livet enda vanskeligere å leve med alle innstrammingene.

– Det er vanskelig, men det har vært viktig å gjennomføre dette. Folk som tror de blir populære i politikken, vil nok uansett bli skuffet, sier Regina Doherty, som er finanspolitisk talskvinne for Fine Gael, når vi spør om hvordan livet i politikken har vært de siste årene.

– Når sant skal sies har ikke bare politikk vært vanskelig, men livet som sådan har vært fryktelig vanskelig for de aller fleste i Irland siden 2008, fortsetter Doherty.

– De har lidd seg gjennom mye, og jeg må si folk har tatt dette med stoisk ro. Det er kanskje vår «irskhet» som har holdt oss sammen som nasjon.

Og trolig ligger det noe der. For mens det i mange av de andre europeiske landene som ble rammet av finanskrisen har vært avholdt utallige demonstrasjoner, har irene stilltiende akseptert det som har skjedd og gått videre.

«Endelig» lange bilkøer i rushtiden

Tre år med kriselån er nå over, og det er ikke småtterier irene har måttet få i lån fra EU og Det internasjonale pengefondet heller. 67 milliarder euro, eller drøyt 570 milliarder kroner, har landet lånt gjennom tre år. Med liten handlefrihet over egen økonomi som innsats.

• Irland sier ja til redningspakke

Mandag er Irland igjen et «vanlig» medlem av den internasjonale økonomien. Veien tilbake er så vidt påbegynt, men det verste er trolig unnagjort.

• Irland kutter seg ut av krisa
• Irene stemmer ja til EUs strenge finanspakt

– Det er langt igjen, ingen må tro noe annet, sier Mark Cassidy i den irske sentralbanken.

– Likevel tror jeg vi kan si at de verste årene er over, fire av fem kutt er unnagjort. Nå må Irland skape flere arbeidsplasser, slik at vi kan snu emigrasjonsbølgen. Fortsatt forlater flere landet enn det flytter nye inn.

Også politikeren Regina Doherty ser tegn på at landet går bedre nå enn på lenge:

– Køene inn til sentrum har økt på morgenen, det tar mye lengre tid å komme seg på jobb, fordi flere nå er i arbeid. Jeg hater kø, men det er godt tegn.

En kamp for økonomisk uavhengighet er vunnet, men det er ingen robust økonomi i Irland på lenge ennå. Til tross for innsparingene mangler landet ennå åtte milliarder euro for å få budsjettet for neste år til å gå opp.

Det er langt igjen å gå.