– Michaels Jacksons død ødela den grønne våren

Stemningen er trykket.

Alle tre har akkurat fortalt at de helst vil forlate Iran. At de ikke ser noen fremtid her nå.

Babak har besøkt det britiske konsulatet i to år for å be om oppholdstillatelse, men forgjeves.

Vil at naboen gjør opprør

– Jeg ønsker bare å forlate dette landet. Jeg prøver desperat å dra herfra, sier Babak som håper å ta en doktorgrad utenlands.

Borna vil helst til Europa eller Canada, men ikke for evig tid. Han håper Iran vil gjennomgå endringer mens han bor utenlands.

De andre ler kort. For her er vi ved kjernen. Alle vil visst at naboen skal gjøre opprør.

Er ikke misfornøyde iranere rede til gå ut i gatene selv, slik syrerne gjør? spør jeg.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Slik sluttet opprøret etter den kontroversielle opptellingen etter presidentvalget i 2009.

Da basij-militsen begynte å skyte med skarpt mot folk i gatene, holdt demonstrantene seg hjemme.

I Iran prøver jeg å finne ut hvor det ble av den grønne bølgen og hva alle studentene som deltok gjør nå.

Noen har reist utenlands. Andre fortsetter med livene sine og håper på det beste.

Mens flere sitter på kafeer som disse unge mennene, og depper.

Ikke nok å tape ennå

Alle rister på hodet over blodbadet i Syria. Det er grusomt.

– Assad kan ikke overleve dette. Etter hvert vil alle diktatorer falle, mener Borna.

– Vi iranere er et sted mellom Syria og Europa, sier Sina.

– Vi har ikke nok å tape ennå, så vi demonstrerer ikke med livet som innsats, slik syrerne gjør. Men vi er heller ikke så siviliserte som europeerne, sier han.

– Drømmer du om en god fremtid i Iran? spør jeg.

– Maam, I am just hopeless just now, gjentar Babak sørgmodig.

– Vi lever alle i sosial depresjon, sier de tre.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Har ingen Mandela

Den ene er revisor, den andre musiker, den tredje sivilingeniør.

De er i sin beste alder og er et uttrykk for hjerneflukten som har rammet den islamske republikken i flere tiår, men som nådde en ny høyde etter 2009-valget.

Men forandring vil komme mener de. Den kollektive depresjonen her kan ikke fortsette som nå.

Sina ønsker ingen revolusjon, bare reformer. Babak mener det er riktig å påføre Iran sanksjoner for å presse presteregimet.

– Men sanksjonene rammer jo også folk. Det er jo blitt livsfarlig å fly nå. Iranske fly får ikke reservedeler, og rammes stadig av tekniske feil.

– Jeg skulle ønske Russland og Kina ikke støttet oss. Det ville være bedre å være helt isolert, og tvinge frem en krise, som ville føre til en endring.

Om vi skulle få sanksjoner slik som Sør-Afrika? spør Sina som for å lufte tanken.

– Nei, vi har jo ingen Mandela. Vårt håp om endring og reformer har ingen leder.

- Et varsel for regimet

Hva synes de tre om den arabiske våren?

– Den arabiske oppstanden er et varsel for det iranske regimet. sier Sina.

– Den arabiske våren hjelper ikke meg, bryter Babak inn

– Hvorfor hjalp ikke vesten oss i 2009, da opprøret begynte her? Vi var jo i gang, men så ødela Michael Jackson alt. Da han døde gikk verdenspressen av skaftet og sendte ingenting annet. Verden glemle Iran helt. Hvorfor måtte Michael Jackson dø akkurat da vi endelig reiste oss mot regimet? sukker Borna.

De ser ned i bordet. Sina tenner en ny sigarett.

Vi må gå. Det er tydelig at hverken gjestene i kafeen eller eieren føler seg vel med utenlandske pressefolk til stede.

Da vi gikk ut var det som om et lettelsens sukk lukket døren bak oss.

• Les også: Sidsel Wold møtt med redsel, avslag og blokkerte nettsider i Iran