NRK Meny
Normal

Indisk valg - demokrati med farger og lukt

Verdens største arrangement finner sted hvert femte år. Med 815 millioner stemmeberettigede er verken valg eller opptelling gjort i en håndvending. Den demokratiske prosessen tar fem uker.

En indisk valgmedarbeider på vei ut med en stemmeboks

I India er det etablert et sinnrikt system der valget varer fem uker. Landet er delt inn i 35 regioner og distrikter og kalenderen i ni faser. Her er en valgmedarbeider på vei til Nimatighat i Jorhat-distriktet med en elektronisk stemmeurne.

Foto: ADNAN ABIDI / Reuters

Med en befolkning på 1.2 milliarder og en tilvekst på 1.25 prosent per år er det 100 millioner nye velgere i forhold til siste valg i 2009. Da har man tatt med «nye» velgere som tidligere verken har hatt fødselsattest, vært registrert eller manntallsført.

Til sammenligning har Europas mest folkerike land Tyskland «bare» 80 millioner innbyggere. Det indiske valget denne gangen er på alle måter den største og mest langvarige demokratiske prosessen noen gang. Og den nest dyreste, bare presidentvalget i USA for halvannet år siden kostet mer.

Så mener da også mange at indiske valg bærer mer og mer preg av et topartisystem der fokus denne gang er mer på de to hovedkandidatene enn på landets mange utfordringer.

Britisk arv – regional makt

Inderne skal velge 543 representanter til Underhuset, også kalt Lok Sabha. Systemet er britisk med flertallsvalg i enmannskretser – «winner takes all».

Med dobbelt så mange millioner innbyggere som valgkretser, blir enkelte av dem store, og mange stemmer på tapende kandidater er såkalt «bortkastede».

Mindretallsregjeringer er en umulighet, ifølge den indiske grunnloven, så de største partiene må sikre seg allianser og partnere. Mange partier er rene distriktspartier som selger seg dyrt, andre er bygd opp rundt sterke familier som utnytter den indiske tradisjonen med lojalitet til føydalherrer og adelskap.

Enkelte partier skifter ofte navn og delvis program så de partipolitiske allianser og lojaliteter i India kan være vanskelig å forstå.

To statsministerkandidater

Valget denne gang står mellom det hindunasjonalistiske partiet BJP's kandidat, Narendra Modi (63) og Kongresspartiets – INCs – kandidat Rahul Gandhi (43).

BJP's kandidat, Narendra Modi (63) og Kongresspartiets – INCs – kandidat Rahul Gandhi (43).

Narendra Modi (63) og Rahul Gandhi (43) kniver om å bli Indias neste statsminister.

Foto: PUNIT PARANJPE/RAVEENDRAN / Afp

Det sentrum-venstre liberale India National Congress har vært det statsbærende partiet i India i lange perioder etter uavhengigheten fra Storbritannia i 1947.

Avbruddene har vært få og relativt kortvarige, med unntak av en seks års periode fra 1998 til 2004 da BJP hadde makten. Nå tyder mye på at BJP er klare på ny.

Meningsmålingene gir hindunasjonalistene gode muligheter, enkelte snakker om rent flertall med mer enn 272 BJP-mandater. Om BJP ikke skulle nå denne drømmegrensen vil et godt resultat uansett gjøre det enklere å bygge en sterk og bærekraftig koalisjon.

«Shahzada»

Narendra Modi er en politisk slugger. I valgkampen har han kalt sin motstander Rahul Gandhi «shahzada» – arveprinsen.

Det er ikke særlig politisk korrekt i India, men han har et poeng.

Rahuls tippoldefar, Motilal Nehru var Kongresspartiets president – og dermed selvstendighetsbevegelsens leder – to ganger i kolonitiden. Oldefar Jawaharlal Nehru var Indias første statsminister. Rahuls farmor var Indira Gandhi, en av verdens første kvinnelige statsministre og Indias «landsmoder».

Familien til Indira Gandhi i 1973, med statsminsterkandidat Rahul foran

Tre år gamle Rahul Gandhi foran sin far Rajiv og sin farmor Indira (helt til høyre) i 1973. Hans mor Sonia (t.v.) har søsteren Priyanki på armen. I midten står onkelen Sanjay.

Foto: Ap

Rahul var 14 år da Indira ble myrdet, og faren Ravij «arvet» ledervervet i partiet og dermed også ble statsminister. Fem år senere, i 1989. ble også Rajiv Gandhi drept i et politisk attentat. Enken, den italienskfødte Sonja Gandhi, trakk seg tilbake i sorg i noen år, men er i dag Indias mektigste politiker. Hun leder Kongresspartiet, men sa nei til å bli statsminister da hennes utenlandske bakgrunn ville gitt hennes politiske motstandere et billig poeng.

Rahul – den nølende kandidaten

Helt siden faren, Rajiv Gandhi ble drept har det vært forventet at femte generasjon i Nehru/Gandhi-dynastiet skulle ta ansvar og gå inn i politikken.

Søsteren Priyanka, som er to år yngre ble lenge sett på som den opplagte. Hun er mer utadvendt og omgjengelig, har etter hvert fått en slående likhet med farmor Indira. Priyanka har velgertekke og når hun har drevet valgkamp for moren og broren har hun vist stor politisk teft. Men hun ga tidlig beskjed om at et liv som politiker var uaktuelt for henne. Så storebror Rahul hadde i grunnen ikke noe valg.

Valg i India

Med en befolkning på 1.2 milliarder og en tilvekst på 1.25 prosent per år er det 100 millioner nye velgere i forhold til siste valg i 2009.

Foto: Manish Swarup / Ap

Men alt tyder på at søsteren arvet familiens appell. Han er riktignok en Nehru/Gandhi og det er ofte tilstrekkelig i India, men mye tyder på at det ikke er nok ved denne korsveien. Han er en flott kar, men kan virke klønete og keitete.

Han snakker uhyre sjelden i Lok Sabha, gir nesten aldri intervjuer og er ingen utpreget folketaler. Men er altså nå statsministerkandidat – og gjør så godt han kan.

India – to skritt frem ...

Etter uavhengigheten var India i mange år opptatt av å løsrive seg fra Storbritannia på alle måter.

India var derfor blant initiativtagerne til Den Alliansefri Bevegelsen, selv om New Delhi hadde et nært, ikke minst økonomisk, samarbeid med Moskva. Men da Muren falt og Sovjetunionen gikk i oppløsning, myket India opp sin økonomiske politikk og ble mer og mer markedstilpasset – og derfor mer og mer USA-vennlig.

India fikk etter hvert ambisjoner om å spise kirsebær med de store og tok også et ansvar i internasjonal politikk som man kunne forvente av verdens nest, mest folkerike stat. India ble å regne med, og opptrådte deretter. Delegasjonene sto i kø for å investere eller inngå samarbeidsavtaler med India, som holdt stø kurs mot en årlig vekst på 10 prosent.

... og ett tilbake

Millioner av indere tok skrittet ut av den ytterste fattigdom, landet ble digitalisert og rundt 2010 var det en helt ufattelig aktivitet med nybygg og konstruksjoner i og rundt alle større byer. Og selv om India ikke ble så hardt rammet av finanskrisen – direkte, så kjente indisk økonomi ringvirkningene. India er et spesielt land, med kompliserte regelverk i alle ledd og motvillige byråkrater på de fleste kontorer.

Tillatelser er vanskelige å få, og ingen stempler dokumenter i utrengsmål. I trange tider var det enklest å «safe».

India var ikke lenger førstevalget for investeringer og samarbeid. I stedet for å få en vekst på over 10 prosent, så sank den til under 5 prosent. Det rår nå en viss pessimisme i India, og Kongresspartiet får skylden.

Modi og muslimene

Det er et under at Narendra Modi – eller bare NaMo – er blitt statsministerkandidat. Han er kontroversiell og til dels uglesett etter voldsomme sammenstøt i hans hjemstat Gujarat i 2002 der mange ble drept.

Et tog med hindupilegrimer ble angrepet, angivelig av ytterliggående muslimer, og minst 60 mistet livet innestengt i det påtente toget. I hevnoppgjøret som fulgte ble om lag 2000 muslimer myrdet – antallet er usikkert; men det som er sikkert er at den politisk ansvarlige i Gujarat–Narendra Modi ikke gjorde nok for å forhindre massakren.

Indiske valmedarbeider på vei ut i Lahaul-Spiti

De indiske valgmedarbeiderne skal dekke store landareal med sine elektroniske stemmeurner. Her er de på vei til Lahaul-Spiti Himalaya.

Foto: ANIL DAYAL / Afp

Beretningene om hva som virkelig skjedde den gangen er sterkt politiserte, og da indisk høyesterett gransket opptøyene så fant de ingen bevis for at Modi stilltiende tillot hevnen. Samtidig så er han ikke renvasket i deler av opinionen, så opptøyene i 2002 har vært et tema i valgkampen.

For hindunasjonalisten Modi har en fortid i mer ytterliggående hindubevegelser enn partiet BJP, og han har tidligere benyttet svært nedsettende ord og begreper om muslimer, hvorav India har mer enn 150 millioner.

Mr. Gujarat

Når Modi kan nå frem i indisk politikk, så er det ikke på grunn av hans antimuslimske fortid. Den tones nå ned og utviklingen i Gujarat løftes frem. I de ti årene Namo har vært sjefsminister i staten har alle piler pekt rett vei. Mens India selv halter og hangler videre, er Gujarat–helt i vest–blitt landets utstillingsvindu.

Nå skal det sies: Det finnes fremdeles mer enn nok av nød og elendighet, fattigdom og barnedødelighet i Gujarat–men det går riktige veien på en helt annen måte enn i resten av landet. Enkelt sagt: Modi vil gjøre med India som han har gjort med Gujarat. Mye tyder på at det lyder forlokkende for tilstrekkelig mange.

Et par hundre millioner indere og vel så det vil stemme på Modi. Ikke minst siden det er en betydelig Nehru/Gandhi-slitasje etter snart ti år med Kongresspartiet i regjeringsposisjon.

Fem ukers valg

I Norge diskuteres det om vi skal sette av to dager til å avholde valg. Om lag halvparten av våre kommuner hadde todagers valg i 2013. Men alt er over på 36 timer.

I India er det etablert et sinnrikt system der valget varer fem uker. Landet er delt inn i 35 regioner og distrikter og kalenderen i ni faser. Verdens største delstat, Uttar Pradesh med 200 millioner innbyggere, sprer valget over seks av de ni fasene, mens for eksempel hovedstaden New Delhi og lille Haryana rett utenfor har kun én valgdag 10. april.

Fattigdomsbekjempelse og økonomisk vekst er stikkord i valgkampen, sammen med kamp mot korrupsjon og matsikkerhet. Og hvem som vinner valget–og hvem som blir statsminister–er formelt klart 16. mai.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt