Av
General McNeill, som tidligere har demonstrert i Irak at han er en tøffing som skyter først og spør etter på, er meget skeptisk til den linje som forgjengeren, den britiske general David Richards, forsøkte.
Richards mente den sivile innsats måtte gå parallelt med den politiske, og han forsøkte å forhandle frem fredsavtaler.
Denne politikk fikk nylig et alvorlig tilbakeslag da opprørerne erobret en landsby som Richards trodde han hadde pasifisert med en avtale med den lokale krigsherre og indirekte med Taliban.
Den slags vil ikke general McNeill vite av. Nå skal han skape vei i vellinga.
Frittalende briter
Det er en interessant side ved krigene i Afghanistan og Irak at britiske toppoffiserer uttaler seg mye mer selvkritisk og ærlig enn norske offiserer får lov til.
Vi har mange dyktige offiserer med erfaring fra Afghanistan. De har dyp innsikt i problematikken, men forsvarsledelsen vil ikke at de skal dele sine kunnskaper med det norske folk.
Forsvarssjef Sverre Diesen har en helt annen mediestrategi enn britene. Jeg vil også tilføye at amerikanske offiserer som har avsluttet sin tjeneste, uttaler seg bramfritt og kritisk. Det er røster som har tilført debatten verdifull innsikt og som har motvirket den propagandamessige manipulasjon som Bush-administrasjonen har satset så mye på.
Kritisk for ISAF
General David Richards ga før han trådte av, et intervju til The Observer, der han sa at han de ni måneder som han hadde hatt kommandoen over ISAF, aldri hadde fått de styrker han trengte.
Hans styrker var så spredt at han ikke hadde kapasitet til å gjennomføre de avgjørende fremstøt som han ønsket. Og ikke bare det:
I et kritisk slag i Panjway ved Kandahar i fjor var det like før NATO-soldatene måtte gi tapt for en overveldende Taliban-styrke. Skuddvekslingen var så intens at de slapp opp for ammunisjon etter 24 timer. Det var med nød og neppe at ISAF fikk overtaket.
Sivil innsats viktig
Men general Richards ba ikke bare om flere soldater, deriblant norske, til innsats i sør. Han satset som nevnt også på sivil hjelp – bidrag til gjenoppbygging og assistanse til å skape et demokratisk og fungerende sivilt samfunn.
Richards mener fortsatt at det er viktig. Han slutter seg helt til parolen fra NATO-møtet i Riga, i motsetning til sin amerikanske etterfølger.
Tvilsom telling av lik
Det er også britene som har bidratt til at NATO har gått ut med en mer selvkritisk og realistisk vurderning av 2006. Det ble i forrige uke innrømmet at det var falt flere sivile i kampene enn man tidligere hadde oppgitt.
Det burde føre til en mer tilbakeholden ”body count” (telling av lik) som er så populær i enkelte kretser. Det var det amerikanerne gjorde i Vietnam, og det samme har de gjort i Irak – vel å merke ikke sivile døde, men antatte fiender. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har advart mot denne tvilsomme øvelse.
Korrupsjon og narkotika
Det er i det hele tatt mange sider ved Afghanistan-krigen som ikke tåler dagens lys. På den årlige konferansen som Den Norske Atlanterhavskomite holdt på Leangkollen, pekte ekspertene på den utbredte korrupsjon blant afghanske politikere og den manglende innsats for å bygge opp et sivilt samfunn.
Korrupte afghanere hindrer det arbeid vestlige eksperter gjør for å begrense narkotikaproduksjonen. Nå øker den stadig. Det rapporteres til og med om ISAF-soldater som har fått beskjed om å se en annen vei når de oppdager store marker med opiumsvalmuer og narkotikafabrikker.
NATO har rett og slett ingen effektiv strategi for å ordne opp for Afghanistans opiumsbønder. Narkotikabaronene lever i sus og dus i sine store luksushus, mens bøndene forsøker å klare seg på et eksistensminimum.
En afghansk verkebyll
Jeg er enig med kollega Morgen Fyhn i Aftenposten i at ”man skal ha et lyst sinn for å finne stort å glede seg over i Afghanistan”. Afghanistan er en verkebyll, hengemyr eller kirkegård – alt etter som hvilken metafor man foretrekker.
Ett er i hvert fall sikkert: NATO-styrkene vil bli stående i Afghanistan i årevis fremover,. Og foreløpig er det intet som tyder på at de skal ha mer hell med seg enn alle de hærer som opp gjennom historien har forsøkt å skaffe seg kontroll over dette ville og forevne fjellandet.
Støre må gjerne etterlyse en utgangsstrategi, en plan for når NATO-styrkene kan gjøre seg ferdig med jobben og reise hjem. Men hvordan skal man kunne ha noen utgangsstrategi når det ikke en gang er en inngangsstrategi som fungerer?
De som tror på en rask, effektiv og billig krig, tar grundig feil.