Hopp til innhold

Ikke mulig å redde staten Irak

Samtidig som den amerikanske utenriksministeren, Condoleezza Rice, advarer irakerne om at ”enten må dere bli enige, eller så har dere ingen fremtid”, går Irak i oppløsning.

En irakisk mann mistet livet i et bombeangrep
Foto: KAREEM RAHEEM / REUTERS

Irakerne har ingen fremtid dersom de gir etter for de sekteriske tendenser som river deres samfunn i stykker, sa Condoleezza Rice.

 

John Abizaid
Foto: JOSHUA ROBERTS / REUTERS

Hennes utsagn kom like etter at den amerikanske øverstkommanderende i Midtøsten, general John Abizaid, advarte om at dersom man ikke klarer å stanse den voldelige, militante islamismen, vil man stå overfor en tredje verdenskrig. Abizaid vil ha mer av det amerikanerne hittil har prøvd forgjeves: sterkere amerikansk militær satsing og oppbygging av irakiske regjeringsstyrker og politi. De eksisterer mer på papiret enn i virkeligheten, på tross av skrytet til Abizaid og hans PR-folk.

Borgerkrigen raser

Begge uttalelsene falt på en tid da amerikanerne og britene forsøker å trekke seg selv opp av den irakiske hengemyr. Både i Washington og London frykter man at det vil ende med en borgerkrig som ikke bare ødelegger den irakiske statsdannelse, men destabiliserer hele regionen.

Samtidig som George W. Bush benekter at det allerede er en borgerkrig, reagerer han og Tony Blair som om den allerede er i full gang. De fleste uavhengige Irak-eksperter sier nå at borgerkrigen er et faktum, og at staten langsomt, men sikkert går i oppløsning.

Pappa Bushs menn rykker inn

Det er denne utviklingen Condoleezza Rice fortvilet forsøker å kjempe imot. Bak hennes utspill ligger engstelsen for at presidenten til slutt skal lytte til de råd han får fra kommisjonen, som ledes av James Baker, som var Pappa Bushs utenriksminister.

James Baker
Foto: DANIEL JANIN / AFP

Mange amerikanske kommentatorer mener at det nå er Baker, og ikke Rice, som er USAs reelle utenriksminister. Så svekket som George W. Bush er etter det sviende republikanske valgnederlaget, kan han ikke neglisjere de anbefalinger kommisjonen kommer med, blant annet å søke kontakt med Iran og Syria. Disse landene omtalte presidenten tidligere som røverstater tilhørende ”Ondskapens akse”. Denne formulering vet vi nå kom inn i presidentens tale på grunn av en spontan idè fra en fiks ”taleskriver”, som overhodet ikke hadde greie på utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Farvel til Rumsfelds politikk

Det som er helt sikkert, er at den Irak-politikken som den avsatte forsvarsminister Donald Rumsfeld og hans nykonservative gruppe var arkitekter for, har spilt fullstendig fallitt. Mange av de nykonservative innrømmer nå dette, men de ser ingen skyld for fadesen hos seg selv. Alle skylder på alle. Den ynkeligste av dem alle er Paul L. Bremer III, den amerikanske prokonsulen som begikk alle de fatale feilene som USA senere har betalt en så høy pris for (My Year in Iraq. Simon & Schuster. New York 2006). Bremer var fullstendig uvitende om Irak og Midtøsten og visste ikke noe om forskjellen mellom shiamuslimer og sunnier. Men det gjorde heller ikke George W. Bush.

 

Foto: Manuel Balce Ceneta / Scanpix/AP

Cheney mer forsiktig?

Det er ikke mange tilbake i administrasjonen som forsvarer den gamle linjen.Visepresident Cheney er en av dem, men som den gamle ringrev han er, vil han muligens opptre mer forsiktig nå som George H. Bushs menn er kommet inn på banen. Cheney var jo forsvarsminister i gamle Bushs regjering, der altså James Baker var utenriksminister. Han vil nok vokte seg vel for å opptre like arrogant overfor dem som han har gjort overfor alle kritikere av administrasjonens Irak-politikk.

Bush-medarbeidere kritiske

Det interessante nå er å følge de kritiske bemerkningene fra politiske og faglige medarbeidere som arbeidet i Bush-administrasjonen. Enten er de blitt negative til selve utgangspunktet, beslutningen om å styrte Saddam Hussein, som tross alt var en motvekt til ayatollaene i Teheran. Eller de kritiserer gjennomføringen av politikken.

Richard Haas, som var planleggingssjef i utenriksdepartementet under Colin Powell, levnes ikke mye ære i Bob Woodwards avslørende bok, ”State of Denial” (Simon & Schuster. New York 2006). Men det forhindrer ham ikke i å rykke ut i flere intervjuer, nå senest i der Spiegel, der kan kritiserer den administrasjonen han tidligere arbeidet for.

 

Mahmoud Ahmadinejad
Foto: - / AFP

Kontakt med Iran

Haas mener at USA må søke kontakt med Iran. Men han har ikke noen illusjoner om president Ahmadinejad, som han omtaler som en slu taktiker. Haas hadde en lengre samtale med ham i New York i høst, og han forteller hvordan iraneren alltid besvarte et spørsmål med et nytt spørsmål. Man skulle nesten tro at den Israel-fiendtlige presidenten hadde gått i talmudisk skole; i den tradisjonen følges et spørsmål alltid opp med et motspørsmål.

Må forhandle med motparten

Men Haas er tross alt ikke i tvil om at USA bør innlede forhandlinger med Iran, for hvem skal man forhandle med, om ikke med sine motspillere og fiender? Den isolasjons- og fordømmelsespolitikken som amerikanerne hittil har fulgt overfor Iran, har vært fullstendig fruktesløs, mener Haas, som nå leder det prestisjefylte Council on Foreign Relations i New York og derfor kan uttale seg mer fritt enn da han jobbet i utenriksdepartementet. Haas' uttalelser er interessante fordi Baker-kommisjonen ser ut til å komme frem til den samme konklusjonen.

Kurdistan de facto selvstendig

Er det mulig å holde Irak sammen som en enhetlig stat? Det spørsmålet vil ikke Haas besvare, og det gjør antagelig heller ikke Baker-kommisjonen. Det vil fortsatt være offisiell amerikansk politikk å bevare et enhetlig Irak, selv om shiamuslimer, sunnier og kurdere har lite eller intet til felles. I virkeligheten er oppløsningen av den irakiske stat allerede kommet langt. Kurdistan er et selvstyrt område der sentralregjeringen ikke kan sende inne sine soldater uten kurdernes tillatelse, og heller ikke kan Bagdad disponere kurdiske styrker. Sentralregjeringen får ikke skatteinntekter fra Kurdistan og har ikke lenger noen kontroll med den olje og gass som utvinnes og selges der. De facto, men ikke formelt er Kurdistan en selvstendig stat.

En kunstig statsdannelse

Peter W, Galbraith, som er sønn av den store Harvard-økonomen John Kenneth Galbraith og har vært diplomat og har jobbet for kongresskomiteer, kjenner Kurdistan bedre enn de fleste. I sin nettopp utkomne bok, ”The End of Iraq” (Simon & Schuster, New York 2006), argumenterer han for en formell oppløsning av den irakiske stat. I utgangspunktet var det en kolonial oppfinnelse uten forankring i de etniske, geografiske og historiske forhold. Irak har vært en stat i 80 år og er en like kunstig statsdannelse i dag.

Galbraith mener man må ta konsekvensene av dette og heller akseptere at Kurdistan blir formelt selvstendig (selv om Tyrkia og Iran er imot), at shiamuslimene får sitt eget område og at sunniene får styre seg selv der de er i flertall. Problemet er naturligvis områder som har en svært blandet befolkning, som Bagdad.

”USA må handle raskt!”

Galbraith er ikke i tvil: ”USA kan ikke lime sammen et land som er gått opp i limingen, og kan heller ikke stanse borgerkrigen. Dersom USA trapper ned sine ambisjoner, kan det bidra til å stabilisere deler av landet og demme opp for borgerkrigen. Men USA må handle raskt!”

Dette er stikk motsatt det syn Condoleezza Rice har, men samsvarer med holdningene til senator Joseph R. Biden Jr, som er en av demokratenes fremste utenrikspolitiske talsmenn, og Leslie Gelb, som tidligere ledet Council on Foreign Relations.

 

Irak
Foto: AHMAD AL-RUBAYE / AFP

 

Irakerne blir overflatt til seg selv

Det er et åpent spørsmål om det ender med et selvstendig Kurdistan i nord, et iranskinfluert Shiastan i sør og et Sunnistan i nordvest. Men ett er sikkert: Amerikanerne kan ikke holde sammen en stat der de tre folkegruppene verken vil eller kan leve sammen i fred. Og man kan som Galbraith spørre: Hvorfor skal Irak på liv og død holdes sammen når Sovjetunionen, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia ble oppløst? Selv om George W. Bush skulle få Kongressens JA til å sende ytterligere 20.000 mann til Irak, er det et tidsspørsmål når amerikanerne trekker seg ut. Før eller senere vil irakerne bli overlatt til seg selv, og da er det ikke de samlende og forsonende krefter som vil være sterkest. Iraks oppløsning er allerede i full gang.

SISTE NYTT

Siste nytt