Ikke forstyrr, vi har valg

Ukens korrespondentbrev er postlagt i London.

Det gjør at Storbritannia for tiden ikke er så voldsomt til stede i det internasjonale nyhetsbildet, utover en og annen slengkommentar om Russland kanskje, men engasjementet i de store politiske sakene har roet seg betydelig ned sammenlignet med i fjor.

Er det valg, ja, så er det valg, og da er det vi holder på med, så får verden bare holde på med sitt så lenge. Britisk valgkamp er ellers noe helt for seg selv.

• Les: Uenighet om full overvåking av internett i Storbritannia

Som i barnehagen

Alle som har hatt småbarn har sett det fascinerende når barna er rundt ett år og ikke leker med andre barn, bare ved siden av dem. Det kan sitte en hel barnehageavdeling full av unger med ryggene mot hverandre hvor alle pusler med sitt. Så tar noen leken til en annen og så er det spetakkel en stund. Når floken er løst opp i, så lekes det videre – hver for seg.

Slik føles også Storbritannia om dagen. Partiene har sine individuelle opplegg, med en nærmest utømmelig rekke med bedriftsbesøk for å vise at de er opptatt av økonomien, og til byer og tettsteder utenfor London for å vise at de er opptatt av mer enn London. De forsøker med varierende hell å småprate med såkalt vanlige folk, og håndhilser på dem i stort monn. Hver for seg altså.

Statsminister David Cameron holder sine taler om hvor mye bedre alt har blitt under hans fem år, lar seg fotografere i en kjeledress og med en hjelm på hodet sammen med arbeiderne og gjør noen ytterst få intervjuer med de største mediene etterpå.

Samtidig har hans konkurrent om statsministerjobben, Ed Miliband fra det britiske arbeiderpartiet Labour, slått av joviale prater med andre fabrikkansatte i en annen del av landet, før han har holdt tale og poengtert at jammen har folk fått det mye verre i løpet av de siste fem årene. For så å la seg avbilde med arbeidere og gi noen intervjuer.

Mens begge holder på med sitt, går partifellene deres rundt og uroer seg for hva som venter 8. mai, når valgresultatet er klart. Hvor mange kommer tilbake til Westminster-palasset med alle sine krinkelkroker, enten du mener politikk eller fysisk utforming.

Parallelt freser en håndfull småpartier rundt med sine opplegg, med noe mindre oppmerksomhet. Det er ingen av dem som får statsministeren uansett, men de kan bli støtteparti(er) for den neste regjeringen.

La meg hente inn barnehagesammenlikningen igjen, og øyeblikket da noen stjeler leken til en annen.

I valgsammenhengen heter det statsministeres spørretime, det ukentlige øyeblikket i Underhuset da opposisjonslederen og statsministeren høylytt latterliggjør den andres politikk, til enda mer høylytt buing og jubel fra de andre folkevalgte, før de igjen drar hver til sitt.

• Les: Splittelse i Storbritannia: – Nasjonal identitet blir viktigere

TV-debatt? Nei takk

For i motsetning til våre hjemlige valgkamper gyver de så godt som aldri løs på hverandre i TV- eller radiostudioer, iallfall ikke partitoppene. Hver for seg ja, men ikke mot hverandre.

Briter er ikke kjent for å like store endringer, kan det være som det har vært før så er det fint.

Partilederdueller eller debatter er derfor fortsatt noe ukjent og rart etter at de hadde det for første gang i forrige valg. Det blir omsider noen nye runder i denne valgkampen også, men bare nesten.

Statsminister David Cameron vegret seg, og sa at skulle det være TV-debatter, ja så måtte alle partier, selv de med bare en folkevalgt representant inviteres. TV-selskapene truet da med å la stolen hans stå tom mens andre partiledere debatterte, men det ser nå ut til å bli et duell-opplegg som er levelig.

For Cameron var med på å skrive en slags historie da han stilte til partilederduell i 2010 mot daværende statsminister Gordon Brown og leder av Storbritannias Venstre, Liberaldemokratene, Nick Clegg.

Konklusjonen i partiet ettertid var at det var lite eller ingenting å hente for Cameron i en slik debatt, og derfor nektet han plent å stille i noen som helst debatt under EU- og lokalvalgene i fjor vår, og før avstemningen om Skottland i fjor høst. Britiske partier har da alltid drevet valgkamp litt hver for seg, så hvorfor endre på det?

Slik er det, slik blir det

Ja, hvorfor endre på noen ting egentlig? Storbritannia har en valgordning som favoriserer de store partiene, nemlig de konservative og arbeiderpartiet. Det er ikke prosentvis oppslutning som avgjør, men i stedet er det 650 valgkretser spredd utover hele landet, og den kandidaten som får flest stemmer i hver krets er den som blir folkevalgt, ingen av de andre. Har du har en stemme mindre, har du tapt. Dette favoriserer de store partiene som kan få langt flere seter i parlamentet enn det oppslutningen eller skulle tilsi.

Med fare for å forvirre flesteparten av dere så skal jeg ikke gå nærmere inn i materien nå, men bare nevne at da britene hadde mulighet til å forandre på valgordningen sin, takket syv av ti velgere nei. Vel, av dem som gadd stemme iallfall, og det var ikke så mange.

Valgkampsakene er forresten lett gjenkjennelige, det handler om helsevesen, arbeidsplasser, økonomi og skole, samt litt innvandring og litt EU.

Å være norsk korrespondent midt oppe i dette er spennende, særlig fordi jeg anser valg som noe av det aller morsomste å jobbe med, og i år er utfallet her så åpent at «alt kan skje», for å bruke en klisje.

Ideelt sett hadde jeg gjerne plaget nordmenn med valgsaker hver dag de neste månedene, men jeg må innse at det ville bli i overkant. Men å få politikere foran vårt kamera, eller våre mikrofoner er ingen enkel oppgave, iallfall ikke når det gjelder toppene. Det skjer rett og slett ikke. Vi er en arme av utenlandske journalister som er stasjonert i London, men ingen av oss representerer noen britiske valgkrets naturligvis, så det er ingen stemmer å hente ved å snakke med oss.

Og i de fleste departementer og andre offentlige kontorer møter du det samme nå om dagen. «Nja, det er litt vanskelig å si om den saken nå, det blir neppe klart før valget» er en gjenganger. Sammen med «nja, det er jo valg om noen måneder så det kan jo bety at det blir noen endringer her». Ikke forstyrr, vi har valg. Hvor alle holder på litt sånn for seg selv.

Sikkert at det er usikkert

Historisk sett har britisk politikk vært et topartisystem, hvor enten de konservative eller arbeiderpartiet har hatt flertall i Underhuset alene, og styrt som det ville derfra. Dette døde i 2010 da ingen av de to store partiene klarte å få over halvparten av setene, og det dermed ble dannet en koalisjon, en skikkelig kranglekoalisjon mellom de konservative og liberaldemokratene.

Ingen av partiene får flertall i år heller. Spørsmålet er snarere om ikke det blir en mindretallsregjering som skal forsøke styre landet i de neste fem årene. Det er noe vi kjenner godt fra Norge, men som her sjelden har overlevd mer enn noen måneder før det har blitt nyvalg.

Du vil altså se forsvinnende få topp-politikere snakke med meg frem mot valget, men til gjengjeld blir det en del vanlige briter, de liker som regel godt å snakke. Og det er ikke for å fortelle om hvor fornøyd de er med politikerne for å si det sånn. Avstanden som er mellom politikere og mannen i gata er påfallende, den kan føles som et bunnløst juv. Politikerforakten blant briter er enorm, godt hjulpet av enkeltavsløringer om hvor lite parlamentsmedlemmer faktisk gjør, men like fullt klarer å berike seg å familien med godtgjørelser og reiser.

Det sikreste jeg kan si om utfallet av valget her, er at den neste statsministeren heter David Cameron eller Ed Miliband, og at fordelingen ellers er høyst usikkert. Men småpartier kan nå for første gang virkelig være med på avgjøre, avgjøre hvem som skal flytte inn den svært berømte sorte døren i Downing Street nummer 10 som ikke kan åpnes fra utsiden. Mens det for fem år siden var liberaldemokratene som avgjorde hvem som ble statsminister, kan det i år være det skotske nasjonalistpartiet, det walisiske nasjonalistpartiet, unionister fra Nord-Irland eller uavhengighetspartiet UKIP eller De Grønne som blir tungen på vektskålen.

Om 75 dager går britene til urnene. Hvor størstedelen av engelskmenn vil stemme konservativt, unntatt de i nord som vil stemme til venstre sammen med skotter og walisere mens nordirene har sine egne partier som fordeler seg ut fra om de er katolikker eller protestanter. Og her og der kan det britiske uavhengighetspartiet UKIP sikre seg en og annen krets. I mellomtiden går dagliglivet i saaaakte fart dit, det er som å skulle skrive av Bibelen med en tynn pinne i våt sand. Ennå venter flere velregisserte bedriftsbesøk og pliktskyldige håndtrykk til de ansatte. Så hvis det lar seg kåre en seierherre 8. mai eller senere får vedkommende slå av pauseknappen igjen og la det britiske samfunnet gå i vanlig fart igjen, så lenge det varer.