Frykter ikke russisk okkupasjon

Ihor er en av dem. Han møter oss ved hageporten og viser stolt frem grønnsakene, druene og urtene som gror godt i bakgården. Vi er litt utenfor Kramatorsk i et boligområde på en høyde over byen.

– Hvorfor skulle jeg ha lyst til å forlate dette, spør han retorisk.

Han vil ikke kjempe for den ukrainske hæren. Derfor forlater han heller ikke hjemmet. Frykten er at han blir stoppet på et av de mange kontrollpunktene og at de vil tvinge ham til å bli soldat.

Nettopp derfor, og fordi meningene hans er kontroversielle i Ukraina, vil han ikke vise ansiktet. NRK kjenner identiteten hans.

Kan være dager unna

Menn mellom 18 og 65 år får heller ikke forlate Ukraina. De skal være tilgjengelige for å kjempe i krigen. En krig han ikke vil være en del av.

Men han vet også at russerne står noen kilometer lenger bort. At det kan være snakk om dager eller uker før de intensiverer angrepene mot området han bor.

– Selvfølgelig vil russerne komme hit. Men det vil ikke forandre noe. De vil komme hit og de vil kanskje sikkert også dra lenger inn i landet.

– Vil ikke det være ille for deg?

– Jeg vet ikke. Men jeg gjør ikke noe galt. De er også mennesker og jeg er ingen kriminell. Jeg har ikke våpen. Jeg er ingen tyv. Jeg kan arbeide. Men hvis de kommer og jeg ikke trives med det, kan jeg dra. Det kan jeg ikke nå, sier han og viser til frykten for å bli innrullert i hæren.

I Donbas-regionen øst i Ukraina har de levd tett på Russland siden Ukraina ble selvstendig i 1991. Mange her har tette bånd til Russland.

– Betyr noe for mer enn Ukraina

I Slovjansk treffer vi en mann som har et ganske annet syn på saken. Volodymyr Parasyuk er egentlig fra Lviv, helt vest i Ukraina. Likevel har han krysset hele landet for å kjempe på fronten mot russerne.

Parasyuk ble kjent i Ukraina da han fikk en lederrolle under Euromaidan. Revolusjonen som avsatte den russiskvennlige presidenten Viktor Janukovitsj, som opprinnelig er fra Donetsk oblast. Nå er 35-åringen soldat i den ukrainske hærens spesialstyrke. Han halter bortover veien. Truffet av en granatsplint da de kjempet for å beholde Luhansk.

– Dette er en krig som betyr noe for mer enn Ukraina. Det er vårt land, vi kan ikke gi det til noen, sier han bestemt og legger våpenet han har båret på fra seg ved siden av en benk i parken. En sikkerhetsvakt gir ham en sigarett. Han skal slutte å røyke når de har vunnet krigen.

Fra Euromaidan til Donbas

– Det er farlig å snakke om å gi opp Donbas og at deler av Ukraina skal bli selvstyrte republikker. Det kan skape en kjedereaksjon andre steder i verden. Vi må følge lover og regler og få stanset terrorismen og separatismen, sier han.

– Det er ikke slik det fungerer. Det er kriminelle som vil løsrive seg fra et land, og vi har sett hva som har skjedd i Moldova og Georgia, sier han og viser til at de landene har egne autonome russiskvennlige republikker (Transnistria i Moldova, Abkhasia og Sør-Ossetia i Georgia).

Krigen i Donbas startet i kjølvannet av Euromaidan og i skyggen av den russiske annekteringen av Krim. Pro-russiske separatister tok kontroll over en rekke myndighetsbygg i Donbas.

Den ukrainske hæren lyktes bare delvis med å slå tilbake.

Etter invasjonen av hele Ukraina i februar i år har krigen i regionen bare blitt verre og verre.

– Flertallet ønsker et forent Ukraina

Flere av de NRK møter i Slovjansk trekker frem at situasjonen er skremmende. Likevel er mange skeptiske til å dra. Skeptiske til hva som venter hvis de flyter til Ukraina.

Men også skeptiske til hva som venter dem hvis russerne okkuperer områdene deres.

Ihor tror en løsning kunne ha vært at Luhansk og Donetsk ble autonome, selvstyrte regioner i Ukraina. Men det toget har gått nå.

– Den avgjørelsen skulle vært tatt for lenge siden. Da hadde det kanskje ikke blitt noen krig. Og det hadde i hvert fall vært bedre.

Volodymyr Parasyuk vet at mange av innbyggerne i Donbas er russiskvennlige. Men han vil ikke være med på at separatisme er løsningen.

– Vi er et forent land. Vi har valg hvor vi velger de som tar avgjørelser. Mindretallet må rette seg etter flertallet. Og flertallet har alltid ønsket et forent land, hevder han.

– Det er kanskje noen som vil bli russiske, men det er en liten andel av befolkningen, og de får dra dit de vil. Men hvis du spør majoriteten så vil de bli i Ukraina.

– Og det er slik det skal være, slår han fast.