«Kun for dine øyne»

Gamle lyssky triks lever i beste velgående i den amerikanske hovedstaden Washington D.C., som fortsatt er spionby nummer én i verden.

Jon Gelius, Washington
Foto: NRK

Scenen kunne vært hentet fra en hvilken som helst spionfilm: En hektisk bussterminal, menneskevrimmel og et utall busser. Ingen ville antagelig ha lagt merke til om noen tilforlatelig byttet aviser i folkemylderet.

Et gammelt, men fortsatt brukt triks til å pakke inn hemmelige dokumenter eller avsløringer som ikke er ment for utveksling.

«Med rett til å drepe»

Jeg befinner meg på den travle Union Station i hjertet av amerikanernes hovedstad. I hånden holder jeg en bussbillett til det som omtales som «Spy City Tour», en spiontur i Washington D.C.

Arrangøren slår fast at Washington er spionhovedstaden fremfor noen i verden, og at det i dag opererer flere spioner her enn noen gang tidligere.

Ved siden av bussterminalen gjør togene seg klare for avgang. I over 100 år har Union Station vært hovedstadens sentrale nav for all togtrafikk.

Hør:

«Spionen som elsket meg»

Det føderale politiet FBI har alltid hatt et våkent øye her, som i mars 1949 da de skygget en kvinnelig ansatt ved det amerikanske justisdepartementet som hoppet på et tog til New York.

Hun var angivelig en KGB-spion og skulle møte sin kontaktperson som var ansatt ved den sovjetiske FN-delegasjonen. Med seg hadde hun det hun trodde var hemmeligstemplede dokumenter, men som viste seg å være fabrikkerte.

Hun var 28 år den gangen og ble dømt for spionasje og konspirasjon. Strid om bevisførsel og avlytting førte dog til at saken ble lagt bort. Hun havnet derfor aldri i fengsel, men giftet seg med sin advokat og døde i fjor, nesten 90 år gammel.

Det er Sovjetunionen som utpekes som verstingen på denne sightseeingturen i Washingtons gater.

«Med hilsen fra Moskva»

Vi gjør et stopp på hjørnet 16. gate og M-street. Her ligger en staselig bygning med bakveggen mot redaksjonslokalene til storavisen Washington Post.

Bygningen var Sovjetunionens ambassade og er fortsatt i russisk eie. I dag er bygget gjort om til bolig for den russiske ambassadøren til USA.

Tvers over gaten ligger hovedkontoret til National Geographic Society. Under den kalde krigen var KGB sikre på at FBI-agenter var utplassert i toppetasjen for å observere aktivitetene på den andre siden av gaten.

«I hemmelig tjeneste»

Det er den tidligere nestkommanderende sjefen for KGBs operasjoner i Washington, Oleg Kalugin, som forteller via en TV-skjerm i bussen.

Han påstår at de hadde full kontroll på FBIs parkerte biler i strøket, og at de sågar ganske lett klarte å dekode og avlytte amerikanernes kommunikasjon med de utplasserte bilene.

Fra TV-skjermen forteller spionsjefen med et lite smil om hvordan de sovjetiske informantene alltid brukte en sidedør inn i ambassaden, mens FBI konsentrerte sin overvåking om hovedinngangen.

Så snart informantene hadde avlevert sine rapporter, ble de sluset ut sidedøren og inn i en ventende bil. FBI fanget det aldri opp, påstår den tidligere sovjetiske spionsjefen, og viser til at amerikanernes samband ble avlyttet.

«Å leve og la dø»

En av dem som oppsøkte den sovjetiske ambassaden, var tidligere CIA-agent Aldrich Ames.

Han hadde tidligere jobbet for å verve sovjetiske spioner til å jobbe for USA, men i 1985 skiftet han side. Han oppsøkte da det sovjetiske ambassaden for å tilby hemmeligheter mot betaling.

Hans forræderi mot hjemlandet førte til at minst 10 amerikanske spioner ble drept. Ames ble selv dømt til fengsel på livstid. I dag er han 71 år og soner fortsatt i et fengsel i Pennsylvania.

«Med døden i sikte»

En annen amerikaner, den tidligere marineoffiseren John Anthony Walker, oppsøkte rundt juletider i 1967 også den daværende sovjetiske ambassaden.

Han hadde store økonomiske problemer og tilbød seg å selge topphemmelige dokumenter mot betaling. Marineoffiseren involverte senere både kona, sønnen og en student i spionringen. Senere vitnet han mot sin medhjelper og slapp dermed unna fengsel på livstid.

Han er ventet å bli prøveløslatt om tre år, etter å ha sonet over 30 år i fengsel.

«Kun for dine øyne»

En tredje amerikansk innsider, den tidligere etterretningsanalytikeren Ronald Pelton, kontaktet i januar 1980 den sovjetiske ambassaden. Han var slått personlig konkurs, var i pengetrøbbel og tilbød å selge sin kunnskap.

Pelton skal ha hatt klisterhjerne og overleverte aldri et dokument, men gjenfortalte angivelig innholdet i hemmeligstemplede rapporter på en nærmest fotografisk måte.

FBI skal ha fanget opp at en utro tjener hadde kontaktet den sovjetiske ambassaden, men fikk ikke øye på ham da han første gang entret bygningen i hjertet av Washington.

Først fem år senere klarte FBI å avsløre hans identitet. De konfronterte Ronald Pelton med mistanken og fikk en tilståelse, selv om FBI ikke satt på noen håndfaste bevis for spionasje.

Om drøye tre år kan den nå 71 år gamle tidligere etterretningsanalytikeren belage seg på et liv utenfor murene igjen.

«Diamanter varer evig»

På bussturen passerer vi flere barer og restauranter som var arenaer for utveksling av spionmateriale. Bydelen Georgetown var et populært treffsted i så måte.

På puben «Chadwick's» byttet for eksempel den tidligere omtalte CIA-agenten Aldrich Ames en bag med hemmelige dokumenter mot en bag fylt med penger.

Noen kvartaler overfor ligger «Martin's Tavern». Baren er kanskje mest kjent for å være stedet der tidligere president John F. Kennedy fridde til sin Jaqueline, men skal også ha vært et populært vannhull for spioner.

«I skuddlinjen»

Litt lenger opp samme gate i Georgetown møttes i november 1985 en tidligere høytstående KGB-offiser sin amerikanske CIA-kontakt for å spise middag. KGB-offiseren hadde allerede avslørt to amerikanske etterretningsagenter som KGB-spioner.

Like før middagen unnskylder KGB-offiseren seg, forsvinner ubemerket ut av restauranten og reiser rett til den sovjetiske ambassaden, hvor han melder seg og hopper av som CIA-informant.

Han forlater USA før amerikanske myndigheter klarer å stanse ham, og drar tilbake til Sovjetunionen.

«Mannen med den gylne pistol»

I en sidegate ikke langt fra Det hvite hus passerer vi et populært lunsjsted, som bærer navnet «The Exchange», utvekslingen. På 1970-tallet var lunsjstedet på nattetid møteplass for partnerbytte blant par som jobbet for ambassader eller føderale institusjoner.

En av dem som frekventerte dette stedet, var Karl Koecher – senere kjent som en moldvarp som klarte å trenge inn i CIA for å videreformidle informasjon til Sovjetunionen under den kalde krigen.

Han hadde høy sikkerhetsklarering i CIA og oversatte og analyserte blant annet dokumenter som ble overlevert av CIA-agenter. Han beskrives som en av Sovjetunionens beste kilder til hemmelig informasjon på den tiden.

Han og kona ble etter hvert tatt inn til avhør av FBI og anklaget for å være dobbeltagenter for Sovjetunionen.

Karl Koecher ble fengslet, men i 1986 ble han og kona utvist fra USA som en del av en fangeutveksling med Sovjetunionen.

«Aldri si aldri»

Spionasje og etterretning kan forekomme på mange måter og med ulike formål.

I år er det 40 år siden Watergate-skandalen, og på vår busstur passerer vi Watergate Office Building. Stedet er hvor innbruddstyver brøt seg inn i det demokratiske partihovedkontoret i 6. etasje 17. juni 1972.

Innbruddet utviklet seg til det som siden er blitt kjent som Watergate-skandalen, og som førte til at Richard Nixon måtte gå av som president.

Vi som bor i Washington er vant til å bli fanget opp av overvåkingskameraer. Ingen betviler at storebror ser deg. Men i årtier har folk likevel funnet sine skyggeplasser for å kunne operere i hemmelighet.

«Goldfinger»

Dette bekreftes ikke minst når bussen gjør sitt endestopp utenfor Det internasjonale spionmuseet i Washington. Et museum som tar deg tett på spioner og agenters hemmelige liv.

Museet er spekket med effekter og gjenstander som er brukt i lyssky virksomhet. Alt fra skjulte kameraer i knapper eller klokker, eller enkeltskuddsvåpen gjemt i tuppen på en paraply eller inne i en leppestift.

Samlingen er imponerende og viser en kreativitet som overgår fantasien. Også på dette anerkjente spionmuseet, handler det mye om forholdet mellom de tidligere supermaktene USA og Sovjetunionen.

I et hjørne står også en blankpolert sølvfarget Aston Martin. Den ultimate spionbilen til James Bond som første gang ble vist frem i filmen «Goldfinger».

Den kule sportsbilen er omkranset av ekte spionhistorier som absolutt er et filmmanus verdig.

«Tomorrow never dies»

På min vandring i museet stanser jeg ved et glassmonter med en forseggjort tremedaljon av USAs berømte segl med ørnen.

Den håndskårne trekopien ble gitt i gave av en sovjetisk skoleklasse til den daværende amerikanske ambassadøren til Sovjetunionen i 1946. Han takket for gaven og hengte trefiguren opp i ambassaden.

Først seks år senere ble det avslørt en bitte liten mikrofon festet i ørnens nebb. Senderen var skjult i et hulrom og kunne aktiveres fra en bil parkert utenfor ambassaden. Snakk om nebbete spionasje.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt