Dette landet er konkurs, men festingen vil ingen ende ta

Det er søndag formiddag. Sommervarmen har et godt grep om Libanon. Deilige 32 grader og knallblå himmel. Men varmen kjennes ikke kvelende. Det blåser svalt innover fra Middelhavet.

Kona mi Shara og jeg har besøk av et vennepar fra Norge. Vi vil at de skal oppleve den største og mest kjente turistattraksjonen i landet, de romerske tempelruinene i Baalbek. I Heliopolis som den kalles på gresk, eller «solbyen», bygde romerne et av sine aller største templer for himmelguden Jupiter.

Turistattraksjonen, som er mer enn 2000 år gammel, ligger et par timers kjøretur nordøst for Beirut, på vei mot den syriske grensen.

Turistene er tilbake

Baalbek ligger i Bekaadalen, som er Libanons brødkurv. Det meste av landets frukt, grønnsaker og viner produseres her. Hver gang vi får gjester tar vi dem med til de godt bevarte ruinene. Denne søndagen er det lange køer ved billettlukene.

Det er overraskende mange turister her, de fleste fra andre arabiske and som Saudi-Arabia, Kuwait, Jordan, Irak og Egypt. De arabiske turistene forsvant under covid, men er nå tilbake.

Etter å ha fått en grundig omvisning av en ivrig guide som snakket engelsk altfor fort, var alle i reisefølget sultne. Det tærer på å gå rundt i solsteken på det enorme tempelområdet, som ligger på 1100 meters høyde.

Gigantisk restaurant fullbooket

Tradisjonen tro tok vi med gjestene på et av de mest populære lokale spisestedene, Shams, som betyr «sol» på arabisk. Eller, det blir feil å kalle Shams et spisested, for vi snakker ikke om en liten lokal restaurant som serverer libanesiske delikatesser. Shams er trolig Libanons største restaurant.

Se for deg Norges Varemesse på Lillestrøm som restaurant, plassert midt i en irrgrønn og frodig dal omringet av fjell på alle kanter. Men de armenske eierne har klart å gjøre det industrielle lagerbygget innbydende for gjestene sine.

Veggene er slått ned slik at vinden blåser tvers gjennom lokalene. Lyden av vannet som renner i de kunstige bekkene mellom de ulike seksjonen av restauranten døyver støyen fra de mange gjestene, fontener og fossefallene rundt omkring kjøler deg ned i sommervarmen.

Det er grøntarealer og blomsterbed overalt. Vannpipe-røyken ligger som en tjukk sky over uteserveringene og lukten av eple- og vannmelon-tobakk kiler i nesen.

Her er det plass til 6000 gjester. Det er omtrent like mange mennesker som bor i hele Ørsta. Sommeren er naturlig nok høysesong hos Shams. Da er det lange ventelister for å få bord. Vi er heldige og har på forhånd sikret oss et bord med utsikt over jordene i Bekaadalen.

– Denne veien, sier servitøren vår og viser oss til bordet vårt.

– Vi har vært fullbooket i fire uker, hver dag frem til midnatt.

– Akkurat nå har vi 300 personer som står i kø for å få bord, forteller Mahmoud og peker på en kø som slanger seg ut av restauranten og ned til den enorme parkeringsplassen med plass til 1000 biler.

900 servitører i sving

Det kryr av gjester. En armé av servitører jogger nærmest mellom bordene. De bærer store matfat hevet over hodet. En stri strøm med unge menn kledd i svart og hvitt frakter deilige libanesiske og armenske retter inn, mens en annen strøm tar med seg skitne tallerkener ut. Det går imponerende sømløst.

Mange blir sikkert stresset av det organiserte kaoset på Shams, men vi liker å vise gjestene våre dette stedet, for det gir deg en følelse av kaoset i Libanon. Og fordi Shams serverer veldig god lokal mat til en relativt hyggelig pris på rundt 200 kroner per person.

Mahmoud kan fortelle at det er 900 servitører i sving i dag. På kjøkkenet står ytterligere 400 mennesker og tilbereder den kortreiste maten.

– Vi har våre egne gårder her i Bekaa, hvor all maten dyrkes.

Vi får servert deilige mezze-retter som Libanon er verdenskjent for. Den silkemyke kikertpureen hummous toppet med ristede pinjekjerner og olivenolje, sitron- og persillesalaten tabbouleh, den friske fattoush-salaten med knasende gode agurker og tomater, dandert med granateple og sprøstekte biter av arabisk flatbrød. Og et stort fat med grillkjøtt, lokalt kjent som tawouk og kefte.

– Kjøttet kommer også fra farmene våre her i Bekaa, skryter Mahmoud.

Paradokset Libanon

Jeg ser meg rundt i den stappfulle restauranten hvor alle hygger seg, og tenker: Hvor er den økonomiske krisen i Libanon?

Når man sitter på Shams ser man ingen tegn til at Libanon opplever den verste økonomiske krisen og inflasjonen i verden på over 100 år.

Hvordan kan folk ha råd til å gå på slike restauranter med hele slekta, undrer jeg mens jeg ser på flommen av gjester som velter inn fra alle kanter.

Slik er det hver sommer i Libanon. De arabiske turistene strømmer hit. I tillegg ferierer noen av de 15 millioner eksil-libaneserne her, de som i generasjoner har bodd i Afrika, Latin-Amerika, USA, Europa og Australia.

Dette er mennesker som også sender penger til familiene sine i kriserammede Libanon. Penger som bidrar til å holde hjulene i gang i den lokale økonomien. Det anslås at de årlige utenlandsoverføringene fra libanesere i utlandet kan være på så mye som 200 milliarder kroner, hvis man regner med det som blir registrert, og det folk tar med til familiene sine i trillekoffertene når de kommer på ferie.

Denne sommeren er mer enn 2 millioner turister ventet til Libanon. Hver dag kommer 100 fly med i snitt 20.000 turister til Beirut. Mange av dem er pengesterke. De handler i lokale butikker, på kjøpesentre, de sjekker inn på hotellene, og går på kafeer, restauranter og nattklubber.

Prøv å finne et ledig bord ved et av serveringsstedene eller en av nattklubbene i party-gaten i Gemmayze, eller Mar Mikhael i Beirut. Uansett hvor du ringer, får du beskjed om at du må vente i ukevis for å få plass.

Bord til 10.000 kroner

Restaurant- og utelivsbransjen går så det suser her akkurat nå. Alt fra fortauskafeer til de eksklusive rooftopene, utestedene på toppen av høye bygninger, er fullbooket.

At noen av de mest populære nattklubbene krever en «minimumsspend», eller et minimumsforbruk ved bordene sine på 2000 kroner per person, skremmer ikke turistene her. Selv om det er mer enn det en lærer får i månedslønn i disse krisetider.

Sommeren og turistenes ankomst får virkelig forskjellene i fattige Libanon til å boble frem til overflaten. Forskjellen mellom dem som har mistet alt og ikke eier nåla i veggen, og dem som kjører rundt i millionbiler og kan svi av 5000 kroner på en champagneflaske. Det hele virker hjerterått og urettferdig. Samtidig bidrar turistene til å holde liv i Libanon.

Landet lever nemlig store deler av året på pengene turistene legger igjen i løpet av den tre-fire måneder lange sommersesongen. Og det er ikke småbeløp. 100 milliarder kroner for å være nøyaktig.

Det er i alle fall det myndighetene regner med at turistene vil bruke i år. Det er mye penger i et land som sliter med lammende inflasjon, skyhøy arbeidsledighet og fattigdom.

Et land hvor sju av ti lever under fattigdomsgrensen. Det innebærer at man må klare seg på under 20 kroner dagen.

Hundretusener av mennesker er i jobb takket være turistnæringa. Folk som Mahmoud på Shams. Han forteller at han får 2500 kroner i grunnlønn, men at han tjener tre-fire ganger mer hvis han inkluderer driksen.

– I går betjente jeg alene flere enn 250 gjester. Restauranten omsatte for nesten 200.000 dollar, sier Mahmoud, mens han serverer desserten vår – saftig og søt vannmelon fra Bekaa.

200.000 dollar er mer enn 2 millioner kroner, som ikke bare kommer eierne til gode, men også Mahmoud.

– Sommerjobben her gjør det mulig for meg å brødfø familien min resten av året. Shams har 1300 ansatte. Gjestene du ser rundt oss er dermed med på å holde liv i 1300 familier, sier servitøren, før han haster av gårde til neste bord.

Hør også: