I krig er veien kort fra håp til håpløshet

Som så mange familier rundt om i Norge og i resten av Europa, hviler Russlands angrep på Ukraina tungt også over min familie. Ingen av oss har noen direkte bånd til Ukraina, men krigen setter i gang tanker og følelser hos alle generasjoner.

Uro og spørsmål blant de minste, angst, sinne og hoderysting blant de eldste.

Ethvert tegn til håp mottas derfor med glede, som da det forrige helg kom en hastemelding om våpenhvile, humanitære korridorer og samtaler mellom partene.

«Endelig», var det en som sa fra hyttegangen da meldingen tikket inn på telefonen. Informasjonssamfunnet gjør jo at vi alle lever i krigens rytme.

Jeg kjente derimot at hjertet sank enda litt dypere. Jeg kjenner dette mønsteret fra Syria-krigen hvor det russiske flyvåpenet sloss sammen med bakkesoldater fra Syria og Iran. Der vekslet det også mellom korte våpenhviler og tung beskytning av sivile mål. Også der ble «humanitære korridorer» brukt som begrep og praksis, uten at det på noen som helst måte handlet om å beskytte sivilbefolkningen.

Målet var militær seier og alle midler ble brukt. Det er ingen grunn til å tro at dette vil endre seg i Ukraina, heller tvert imot

• Les også: Byen som førebur seg på krig

Tjener den angripende part

En «humanitær korridor» er et positivt ladet ord, en ventil som gjør at vi som ser på utenfra kan puste litt. Og enda viktigere: Det gir håp til de som sitter innesperret under de frykteligste forhold.

Men dette håpet tjener også den angripende parts interesser. Beskjeden fra de russiske styrkene er klar: Det er et håp for dere, men vi bestemmer når og hvordan. Den andre beskjeden er: Det nytter ikke å kjempe. Det eneste dere kan gjøre, er å flykte.

De russiske styrkene som beleirer ukrainske byer, har i tillegg all makt under gjennomføringen av dette. De kan angripe, true eller eventuelt bare bestemme at disse korridorene går tilbake til Russland, som de jo har gjort.

Det har også en taktisk betydning. Det haler ut krigen og tapper motparten for krefter, og drar oppmerksomheten bort fra andre krigshandlinger eller forberedelser som gjøres.

Skal vi bruke Aleppo som standard, er Russland villig til å ta byene som nå beleires i Ukraina uansett kostnad.

Vi ønsker definitive svar

Ukraina-krigen er i tillegg farligere av en annen grunn. Det står mye mer på spill for Russland denne gangen.

Ukraina er Russlands naboland og Vladimir Putin har tatt et personlig ansvar for krigen. Han har begrunnet den ideologisk med at Ukraina ikke er noen ordentlig stat, men burde tilhøre Russland. Her skriver han seg inn i en lang russisk historie om kontroll og utvidelse av egne landområder. Syria-krigen handlet om å støtte en alliert og øke egen internasjonal makt og prestisje.

Et annet våpen Russland har, er vår søken etter og ønske om definitive svar. Så lenge de kan skape nok mistenksomhet og uklarhet om et bombeangrep eller en hendelse, vil det være vanskeligere for andre makter å handle eller for befolkningen å la seg opprøre.

Det var for eksempel dette som skjedde da kjemiske våpen ble brukt i Syria-krigen. Vi bør derfor være ekstra på vakt når Russland nå har begynt å snakke om bruk av kjemiske våpen hos motparten, eller fremmer påstander om at det finnes biologiske laboratorier i Ukraina. Det kan godt bety det motsatte, altså at de selv forbereder slike angrep.

• Les også: De som ble igjen

En del av krigen

Det betyr ikke at det diplomatiske arbeidet er meningsløst eller at det ikke skal forhandles om å slippe sivile ut fra krigsherjede områder. Det redder liv. Men vi må ha tydelig for oss hvilken funksjon dette har og rammen det skjer i.

En positiv ting med at dialogen opprettholdes, er at det er et minimum av personlig kontakt mellom ledersjiktene hos partene og verdens stormakter. Det kan være nyttig hvis det en gang skulle komme til reelle forhandlinger.

Dessverre virker det langt unna nå. Det inntrykket ble ytterliggere forsterket etter toppmøtet i Tyrkia mellom Russland og Ukrainas utenriksministre denne uka.

Vi er vant til å tenke på diplomatiet som en vei mot en fredelig løsning. Inntil det motsatt er bevist, er jeg redd vi må se på diplomatiet som en del av krigen.