Vi venter på en katastrofe vi vet kommer

Jeg står i kjelleren under blokken der jeg bor, med hånden på betongveggen. Stryker og stryker, puster lettet ut. Jeg fant ikke det jeg fryktet. Hva det er, kommer jeg tilbake til.

Her i Istanbul har jeg kjent jordskjelv flere ganger. Aldri kraftige skjelv. Likevel gir også småskjelv den ugne følelsen du får når grunnen under deg beveger seg. Som når gulvet i leiligheten min vibrerer svakt, og jeg stirrer ut i rommet og lurer på hva som kan skje de neste sekundene.

Vil Moder Jord skake og riste oss kraftig nå? Eller går det over?

Mens jeg sitter ved laptopen og skriver dette brevet, kjenner jeg det igjen. Gulvet vibrerer svakt.

Kan hende det bare er en tung lastebil som kjører forbi nede på veien. Eller vinden som river litt ekstra her oppe i femte etasje. Men spørsmålet dukker alltid opp: Er det nå det skjer?

Vet hva de har å frykte

Istanbul ligger i en aktiv jordskjelvsone og geologene er enige om at det store skjelvet kan ramme når som helst i løpet av de neste ti årene. I metropolen som er hjem til mer enn 16 millioner mennesker, er folk opptatt av dette.

Og mange vet hva de har å frykte. I 1999 ble den tyrkiske byen Izmit rammet av et jordskjelv som målte 7.6 på skalaen. 17.000 mennesker omkom.

– Etter skjelvet i 1999 sa vi at nok et skjelv på over 7 på skalaen vil ramme igjen om 30 år. Nå har det gått 20 år. Så skjelvet kan ramme i dag, i morgen eller når som helst i løpet av de neste ti årene, forklarer professor i geologi Şükrü Ersoy til NRK.

De første årene jeg bodde i Istanbul tenkte jeg ikke på det store skjelvet. Men det forandret seg den 4. august i fjor.

Da var jeg på et hotellrom i Beirut, og hadde akkurat slengt meg ned på sengen for å lese. Med ett kjente jeg voldsomme rystelser.

Sengen beveget seg, den ristet, ja hele rommet knaket som et skip i store bølger.

Jeg var totalt forvirret og forsøkte å samle tankene for å fatte hva som skjedde.

«Er det jordskjelv ...?» rakk jeg å tenke, før jeg hørte smellet.

Resten er historie. Beirut ble rammet av det som skal ha vært den største eksplosjonen etter annen verdenskrig. Nesten 3000 tonn ammonium-nitrat gikk i lufta på havnelageret.

Kroppen glemmer ikke

Månedene gikk og jeg fikk eksplosjonen i Beirut på avstand. Men selv om hjernen tenkte på andre ting, var det som om kroppen ikke glemte frykten og forvirringen.

Når jeg satt på en trikk som ristet litt i en sving eller når jeg var i en båt som plutselig gynget uventet, var jeg brått tilbake på hotellrommet i Beirut.

Da den tyrkiske kystbyen Izmir ble rammet av jordskjelv 31. oktober i fjor, ble alle istanbullere minnet kraftig om det varslede store skjelvet. Alle tenkte vi på den store katastrofen i 1999.

Da Izmit innerst ved Marmara-havet ble rammet av et kraftig skjelv, skjedde det kl. 03.00 om natten. Skrekkslagne mennesker våknet til et mareritt, da verdenen deres raste sammen i nattemørket.

112.000 bygninger kollapset. Det viste seg at så mange tusen boligblokker raste sammen fordi de var bygget på billigst mulig vis, uten hensyn til jordskjelvfaren. Byggherrene hadde blandet sjøsand og småskjell inn i betongen.

I rettsoppgjørene etterpå ble entreprenørene pekt ut som skurkene, til og med som drapsmenn. 17.000 mennesker omkom i Izmit som følge av skjelvet.

– Det er bygningene som dreper

– Jeg er ikke så redd for skjelvet, men for bygninger som kollapser. For det er bygningene som dreper folk, sa en kvinne bak sitt lyseblå munnbind, da vi spurte folk på et grønnsakmarked i Istanbul om de bekymrer seg for det store skjelvet.

Alle tenker på det, men ingen kan gjøre noe med det. Det beste mot bekymring er uansett mer kunnskap.

Så vi oppsøkte geologi-professoren Şükrü Ersoy, en svært imøtekommende og godlynt akademiker. Som vår egen Espen Rostrup Nakstad formidlet han sitt alvorlige budskap på beroligende og pedagogisk vis.

– Det mest sannsynlige scenarioet er at opp mot 30.000 bygninger vil kollapse og at et sted mellom 75.000 og 150.000 mennesker vil omkomme. Men dersom skjelvet rammer om natten kan vi se dødstall opp mot 450.000.

Ifølge professoren må vi regne med slike tall dersom et jordskjelv på over 7 på skalaen rammer Istanbul med sine 16 millioner innbyggere.

Mens Ersoy snakket om tektoniske plater som grenser opp mot hverandre og effekten det har på jordskorpen, vandret tankene mine. Jeg hadde andre spørsmål.

Hva om jeg sto i dusjen når det store skjelvet kom? Og hva om skjelvet kom om natten? Skulle jeg løpe ned trappene fra femte etasje? I heisen står det tydelig beskjed om at den ikke skal brukes ved jordskjelv.

Skulle jeg bare holde meg i leiligheten? Burde man egentlig sove med klærne på, så man slipper å løpe ut i bare pysjen? For det kunne jo regne.

Slike ting lurer man jo på.

«Kan du ikke si noe beroligende?»

Alle håper at når skjelvet kommer, skjer det på dagtid en varm dag, når alle er våkne, påkledd og har fulladede mobiler.

Men jeg er slett ikke den enste som vil spørre professoren om de mer praktiske sidene ved et skjelv. Midt i resonnementet om tektoniske plater ringer mobilen hans. Vi hører han snakke beroligende til oppringeren, før han høflig avslutter samtalen.

– Folk ringer meg i ett sett fordi de er redde for skjelv. Mange sier at de ikke får sove.

Kvelden før hadde en kvinne ringt ham og sagt: «Jeg vet du er geolog, men kan du ikke bare si noen beroligende ord til meg. Jeg sitter her med babyen min og er så bekymret.»

Ersoy ser på oss med et litt oppgitt smil.

– Jeg er ikke psykolog. Men jeg skjønner at det jeg sier til folk er viktig.

En gang ble geologi-professoren feilsitert. Ifølge en nettavis hadde han sagt at det store skjelvet var nært forestående. Varselet spredte seg lynraskt. Det føltes som om hver eneste tyrker hadde funnet mobil-nummeret hans.

– Folk ringte i ett sett. Telefonstormen varte til klokken 03 om natten!

Han måtte rydde opp i misforståelsen og roe folk ned.

– Når folk får panikk gjør de feil. Noen hopper fra balkongene sine.

Du må lære deg å kontrollere frykten, er hans råd.

Ingen må løpe ned trappene. Folk må derimot finne sterke strukturer i hjemmene sine og søke tilflukt der. Sitt inntil en solid sofa eller et kjøleskap. Og stå for all del ikke ved vinduet!

Etter møtet med geologi-professoren laget jeg meg en jordskjelv-bag som står ved siden av utgangsdøren.

Den inneholder lykt, vann, energi-bars, kjeks og et ullteppe. Jeg burde selvsagt pakket aggregat, kamera, PC, ekstra klær, tannbørste og lesestoff også. Og telt, sovepose og liggeunderlag ... Men jeg vet jo ikke om dette skjelvet kommer mens jeg er her.

Jeg spurte vaktmesteren vår om boligblokken vi bor i har armeringsjern som tåler en trøkk. Er blokken vår jordskjelvsikker?

– Selvsagt, svarte vaktmesteren. Dette er en solid bygning

Men en venn sa:

– Gå ned i kjelleren og undersøk murveggene. Om du ser små skjell i betongen, er det grunn til bekymring.

Derfor står jeg her med hånden mot veggen i den mørke kjelleren. Alle murveggene er glatte og hvitmalte. Ingen småskjell stikker ut. Jeg banker på betongen, den virker fast og solid.

Så vi får bare håpe på det beste.