Orkanen Harvey er politisk meteorologi

De kalte det «Tusen års regn på to dager». Elleve år etter orkanen Katrina sto store områder i Louisiana igjen under vann. Det var den verste naturkatastrofen i USA siden orkanen Sandy fire år tidligere.

Det var i slutten av august og president Barack Obama var på ferie. Han spilte golf på Martha's Vineyard og tok livet med ro. I alle fall tilsynelatende.

Obama hadde gjort hva en president kan gjøre i en slik situasjon, og guvernøren i Louisiana hadde bedt ham utsette besøket noen dager.

Det ville kreve så mye ressurser og så mange folk at det ville gå utover hjelpearbeidet.

Så Obama spilte golf. Mens presidentkandidat Trump dro. Og kritiserte den ferierende presidenten for ikke å «bry seg».

Bildene av den omsorgsfulle Trump og den ubekymrede Obama falt på ingen måte heldig ut for sistnevnte.

Presidentens rolle ved katastrofer

I Texas regner det fremdeles og mange frykter at det verste ennå gjenstår. President Trump har vært flink til å si at han skal reise når han «ikke går i veien».

Samtidig er dette et spørsmål om timing. Kommer presidenten for tidlig er han en belastning, kommer han for sent er han ufølsom.

Når Donald Trump i dag besøker Texas drar han – etter planen – ikke til de hardest rammede områdene, men til hovedkvarter og katastrofeledelse.

Han må være presidential og vise omsorg for alle amerikanere – uansett rase eller religion, politisk parti eller etnisitet.

Presidenten selv kan ikke gjøre stort, men han er garantisten for at alt som står i myndighetenes makt for å hjelpe ofrene vil bli gjort. Han gir hjelpen et ansikt.

• Les: Kan bli verre i Houston det neste døgnet

Dårlig vær eller klimaendringer?

Hvorfor Texas rammes av ekstremvær, er en debatt Donald Trump neppe vil gå inn i. På listen over de kraftigste orkanene finnes mange fra første halvdel av forrige århundre. Kjenner vi Trump rett, vil han vise til at det alltid har vært orkaner i Mexicogolfen.

Den verste i Texas, som utryddet byen Galveston i 1900, kostet kanskje så mange som 10.000 mennesker livet. Det har alltid vært dårlig vær på de kanter.

Men debatten vil uansett komme, selv om den først vil komme når det har sluttet å regne og man har fått en viss oversikt over skadeomfang og antall døde.

Kritikken mot Trump vil uansett komme

Når kriser og terror rammer, har presidenten én oppgave: Han skal samle folket.

Den medaljen har en bakside: Hvis noe går galt, så er det presidenten som får skylden. Protestene vil rette seg mot ham og hans embete. Han har det symbolske ansvaret.

Dette har blitt mer presserende og synlig etter hvert som teknologien blir bedre. I 1900 tok det flere dager før nyheten om Galvestons skjebne nådde Houston, om lag 80 kilometer lenger nord. Med Internett og 24/7 nyheter på TV, er kravet til reaksjon et helt annet.

Nå kan the National Hurricane Center i Miami følge den navngitte orkanen i dagevis og varsle med imponerende presisjon hvor, når og med hvilken styrke orkanen vil treffe land. Det gir myndigheter og privatpersoner et handlingsrom som redder liv.

Samtidig stiller det offentlige seg laglig til for hogg dersom de ikke følger meteorologenes varslinger.

Ubesatte stillinger

Etter et presidentvalg følger amerikanerne noe de kaller «spoils system». Det vil si at ikke bare statsrådene og deres rådgivere blir skiftet ut. Hele embetsverket med etatssjefer og sentrale tjenestemenn blir skiftet ut. Nye koster skal inn.

Mange får viktige stillinger – ikke på grunn av kvalifikasjoner, men som takk for innsatsen i valgkampen.

I enkelte tilfeller må disse personene godkjennes av Kongressen. Det tar tid og krever fra tid til annen en samarbeidsvillig opposisjon.

I øyeblikket står en lang rekke ledende stillinger innenfor nødhjelpssektoren ubesatt. Det er på ingen måned uvanlig selv etter syv måneder, men det er uheldig når alle mann – bokstavelig talt – må til pumpene.

Vikarene gjør en utmerket jobb

Budskapet fra Det hvite hus er betryggende – og troverdig. De som fungerer i stillingen er dyktige og erfarne. Samtidig påpeker bl.a. generalløytnant Russel L. Honoré at «ubesatt» betyr at den egentlige sjefen mangler.

Honoré ble selv hentet inn for å rydde opp i kaoset etter Katrina. Han trekker frem motivasjon og lagånd, evnen til å inspirere og få til det lille ekstra – det er en leders oppgave. En «fungerende» vil ikke kunne påta seg eller utføre den oppgaven.

Da Honoré kom inn i bildet, hadde lederen for FEMA, Det føderale nødhjelpsdirektoratet, gått av, i prinsippet fikk han sparken.

Michael Brown hadde fått jobben fordi han hadde støttet George W. Bush i valgkampen. Brown kom fra en ledende stilling i Det internasjonale araberhestforbundet og hadde ingen erfaring med nødhjelp.

I ettertid ble han i tillegg beskyldt for å være mer opptatt av hvordan han tok seg ut på TV enn fremdriften i hjelpearbeidet. Sikkert urettferdig og nådeløst, men ikke helt uten grunn.

Ledelse ER viktig

Mange amerikanere foretrekker et forholdsvis beskjedent statsapparat. Og de som tror at dugnad er et særnorsk fenomen, må tro om igjen. Amerikanerne stiller opp. De kommer kjørende med alt det kan være behov for i en krisesituasjon.

• Les: Slik hjelper de hverandre i Houston

Det kom for eksempel ambulanser fra hele USA til New Orleans, men behovet for sykebiler var ikke så stort. Private bidro med kjølevifter og ismaskiner, men det fantes ikke elektrisitet i byen. Gode hjelpere bidro til økt kaos.

I New Orleans ble 1 million menneske evakuert. Problemet var at bussjåfører ikke ble holdt tilbake. De forlot byen sammen med familiene sine. Tilbake sto bussene som skulle kjørt vekk gamle og syke – uten sjåfører.

New Orleans viste på en forbilledlig måte hvor viktig planer og øvelse, koordinering og kommandolinjer er når ulykken først er ute.

George W. Bush og Katrina

I slutten av august 2005 ble New Orleans, om lag 500 kilometer øst for Houston truffet av orkanen Katrina og byen sto under vann. Uværet rammet også andre stater, bl.a. Mississippi.

To dager etter «landfall» som det heter, var det et helt fantastisk sommervær på USAs sørkyst. Jeg sto på stranden utenfor Biloxi, den byen som ble mest ødelagt av Katrina, og snakket med en mann som hadde mistet alt da vi hørte flydur.

Kort tid etter fløy Air Force One lavt over hodene våre før det forsvant i østlig retning.

• Les: Flyet som aldri landet

President Bush hadde vært på ferie hjemme i Texas, og på veien til Washington D.C. feiret fødselsdagen til senator John McCain i Arizona, og prioriterte ikke en stopover i Louisiana.

Det ble derimot sendt ut et fotografi av den bekymrede presidenten som iakttok ødeleggelsene fra oven. Pressemeldingen gjorde vondt verre. Kritikken var krass og direkte. Bush ble oppfattet som kynisk og følelseskald.

Bildet av presidenten som titter ned på sine undersåtters misére er blitt et symbol på at de folkevalgte har distansert seg fra velgerne. Selv om han – muligens – lot være å lande «for ikke å gå i veien».