Hvorfor i all verden vil du flytte til kaotiske Libanon?

Det spørsmålet har jeg fått fra de fleste jeg kjenner. Hvorfor flytte med familien til et land på randen av kollaps?

_DPgapv-9M0

Politisk vanstyre, korrupsjon og koronapandemi har knust landets økonomi. Halvparten av befolkningen er kastet ut i dyp fattigdom.

Foto: IBRAHIM AMRO / AFP

Voldelige demonstrasjoner. Politisk og økonomisk kaos. Koronapandemi ute av kontroll.

Og så rystes Beirut av en katastrofal eksplosjon som tar livet av 200 mennesker, og legger deler av byen i grus.

Det er nyhetene som har kommet ut av Libanon.

Og det var hit jeg ville flytte med familie og to små døtre.

Jeg hadde et forklaringsproblem.

«Dårlige foreldre»

Kona mi Shara og jeg var aldri i tvil om at det var Libanon vi ville til.

Familien min

Familien min: Kona mi Shara og eldstedatteren vår Laurina. Yngstemann Lydia var ikke født da dette bilde ble tatt.

Men for mange rundt oss, var dette fullstendig uforståelig.

Det var til og med familiemedlemmer som antydet at vi var «dårlige foreldre, som tok med oss to små barn til et slikt land.

Kanskje ikke så rart når man ser hvordan Libanon, sakte, men sikkert, har sklidd mot kanten av stupet.

Sterke historier overalt

En økonomi i fritt fall. Halvparten av befolkningen på 6,5 millioner lever under fattigdomsgrensen.

I tillegg huser dette lille landet, på størrelse med Rogaland fylke, 1,5 millioner syriske flyktninger. Det er omtrent like mange som hele Europa tok imot under flyktningkrisen for noen år siden.

Alle disse krisene er i ferd med å brekke ryggen på Libanon. Men krisene gjør også dette landet til et skattkammer for en journalist. Her finnes sterke historier og skjebner på hvert gatehjørne.

Var det noe jeg har savnet i min privilegerte jobb som programleder, så var det nettopp å møte vanlige folk som ønsker å slippe meg inn i livene sine og dele historier.

Middag, bønn og hjemmelagde kaker

Jeg visste at Libanon er så mye mer enn bare problemer og nød. Så la meg forklare fordelene og ulempene med å bo i et land som jeg selv har kalt «mislykket» i min rapportering.

La oss starte med det beste: Libaneserne selv. Dette er kanskje det mest livsglade folket jeg har møtt. Selv protestene her ender noen ganger opp som rene gatefester.

Plutselig kan en av gutta dra frem en stor tromme, og få hundrevis av mennesker rundt seg til å hoppe, danse og synge ut sin frustrasjon.

Y0K495OzpTg

Gatefest: Arabere fra andre steder i Midtøsten er fascinert av hvordan selv demonstrasjonene i Libanon ender opp som fest.

Foto: Bilal Hussein / AP

Bare i Libanon kan en demonstrasjon mot politikernes korrupsjon ende opp som en festival.

Etter å ha overlevd ganske ekstreme konflikter har folk i Beirut utviklet en helt særegen og ustoppelig livsglede. Uansett hvor kaotisk det er rundt dem, tar de deg imot med et smil og en varme jeg knapt har opplevd.

Da Shara og jeg møtte på naboen i heisen for første gang, inviterte hun oss hjem på middag før hun sendte slengkyss over munnbindet sitt. Vi hadde kjent dama sånn cirka i 20 sekunder.

Dét er noe annet enn den kleine stemningen som oppstår de gangene jeg tar motet til meg med å si «hei» til en fremmed person i en heis hjemme i Norge.

Da jeg lagde en reportasje om skadene etter havneeksplosjonen, intervjuet jeg en eldre dame i bydelen Qarantina. Bydelen ligger nærmest eksplosjonsstedet og fikk enorme skader.

Havneområdet i Beirut er et helt ødelagt etter eksplosjonen i et havnelager 4. august 2020.

I ruiner: Deler av sentrum i Beirut ble liggende i ruiner etter eksplosjonen på havna.

Foto: Thibault Camus / AP

Madam Maghamis fikk leilighetsfasaden blåst inn av trykkbølgen. Frivillige libanesere hadde bygd opp igjen leiligheten hennes, men 65-åringen var fortsatt sterkt preget.

På vei ut av døren velsignet madamen fotografen min, Imad, og meg.

Hun leste en bønn høyt foran bildet av Jesus, som hang over inngangsdøren.

Deretter smilte hun varmt og ga meg en liten boks. Hun hadde bakt kaker hun insisterte på at vi skulle ta med oss.

Slik er ofte libanesere. Selv om de ikke eier stort selv, deler de det lille de har med deg.

kmpoKWB73rc

Jul i Libanon: Landet er en religiøs og etnisk smeltedigel. Det finns 12 forskjellige kirkesamfunn og fire forskjellige retninger av islam her. Et slikt mangfold vil jeg at barna mine skal oppleve.

Foto: ANWAR AMRO / AFP

Kirkeklokker og bønnerop

Og så har libaneserne blitt velsignet med et ufattelig mangfoldig land. Det finnes 18 forskjellige religiøse og etniske grupper i dette lille landet.

Jeg får gåsehud hver gang jeg hører klangen fra kirkeklokker blande seg med bønneropet som ljomer fra minaretene.

Det religiøse og etniske samholdet gjør Libanon unikt i Midtøsten, som dessverre er kjent for religiøse konflikter. Jeg vil at barna mine skal oppleve et sted hvor ulike religioner og etnisiteter klarer å leve i fred.

Og når vi er inne på mangfold – jeg har aldri opplevd en så variert natur.

Strand og slalåm i samme by

Det ene øyeblikket vasser du i Middelhavets blå vann på en strand, og det neste står du på ski nedover en perfekt preparert bakke. I Beirut er det bare 30 minutters kjøretur mellom bading på stranda og norske skiforhold.

Laurina

I snøen: 2-åringen min, Laurina, koser seg i snøen rett utenfor Beirut. En halvtime tidligere badet hun i Middelhavet.

Foto: Yama Wolasmal / NRK

Her om dagen gikk toåringen min Laurina fra å bygge sandfigurer på stranda, til å lage snøballer på fjellet. Fra 19 plussgrader til 0 grader på en halvtime.

Når lengselen etter Norge blir stor, er det spesielt godt å kunne trekke ut av byen og opp i høyden.

Byråkratisk helvete

Ok. Før du blir fullstendig forelsket i Libanon, må du høre om noe av det som ikke er så bra her.

Krisene, konfliktene og kaoset er en ting. Men det å prøve å etablere seg her krever tålmodigheten til en profet.

For libaneserne tar de tre t’ene, ting tar tid, til et helt nytt nivå. Det tunggrodde byråkratiet får selv egyptere til å riste oppgitt på hodet.

Jeg skulle åpne en konto. Hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg. På grunn av bankkrisen tok det meg to hele dager.

I løpet av runddansen mellom skrankene måtte jeg signere – hold deg fast – 37 ulike dokumenter. For å åpne en bankkonto.

En dagsjobb å ordne avtalegiro

Det å få seg et SIM-kort var heller ikke så lett. Først vente i kø i en overfylt mobilbutikk midt i pandemien som er ute av kontroll her. Deretter signere x antall papirer.

I det du tror SIM-kortet er ditt, får du et skjema i hånden. Det må tas fysisk med til banken. Ny kø, mer venting. Banken attesterer, signerer og stempler.

Gud, som de elsker stempler i Libanon!

Deretter bærer det tilbake til mobilbutikken med skjemaet. Så, hva var dette hellige skjemaet som halve banken måtte sette sin signatur på? Avtalegiro!

Et klikk unna hjemme i Norge – en dagsjobb i Beirut.

Bærbar skriver i sekken

Men det aller verste eksempelet på byråkratisk papirmølle jeg har vært gjennom er ved arbeidsdepartementet. I forbindelse med arbeids- og bostedstillatelsen min var jeg innom sju forskjellige avdelinger ved departementet.

Jeg hang så mye i korridorene at jeg etterhvert kom på nikk med de bangladeshiske vaskegutta.

Hver gang ble jeg bedt om å ta med nye vedlegg. Da var det ut av køen, finne en internettkafe, skrive ut dokumentet, og levere det.

Etterhvert kom jeg på en genial idé. Jeg tok med meg en bærbar skriver i ryggsekken. Ba de om et papir, kunne jeg raskt skrive ut der og da uten å forlate køen. Alle rundt meg gjorde store øyne da jeg dro opp en printer fra ryggsekken min. Da følte jeg meg ganske kul.

Flere av de andre stakkarene, som ventet forgjeves, ba om hjelp til diverse utskrifter.

Jeg kunne gjort god butikk den dagen. Yama's printer services.

Større enn å få «lappen»

Den siste gangen departementet ba meg komme, tok jeg med meg alt jeg hadde av dokumentasjon. Passkopier, NRK-bekreftelser, leiekontrakt, kvitteringer for de ulike avgiftene jeg hadde betalt – you name it.

Papirer

Bunke: Det er mye som kreves for å bli akseptert som midlertidig beboer.

Foto: Yama Wolasmal / NRK

Denne gangen kom jeg forberedt.

Jeg ble ropt opp. Saksbehandleren bladde gjennom vedlegg etter vedlegg. Hun huket av på en egen huskeliste. Jeg ble mer og mer selvsikker. Jeg så meg stolt rundt ettersom hun kom lenger og lenger ned på listen sin. Rett før siste rute skulle hukes av, ser hun opp på meg og sier;

– Jeg finner ikke passkopien til sjefen din, Mr. Falkenberg Mikkelsen.

– Hæ, brøt jeg ut ukontrollert. Hva skal du med sjefens passkopi?

– Det er han som har skrevet under på bekreftelsene dine. Vi må ha hans passkopi, sa saksbehandleren. Dumme meg som ikke tenkte på å drasse rundt på sjefens passkopi.

Etter åtte utmattende uker var jeg i mål.

Jeg tror ikke jeg var så glad den dagen jeg fikk lappen. Jeg smilte tilfreds på vei ut av departementet. I hånda hadde jeg plastkortet som beviste at jeg hadde fått lovlig opphold.

Så, ja, Libanon er ikke landet for den utålmodige. Det er et kriserammet land som sliter politisk og økonomisk. Det er mye nød å se her akkurat nå. Likevel ville jeg ikke valgt å bo et annet sted i Midtøsten.

Og, når det gjelder hengemyren av kriser Libanon sitter fast i, er jeg faktisk optimistisk. Libaneserne har vært ute en vinternatt før. De har en pågangsvilje og et mot til alltid å finne en løsning på ganske håpløse situasjoner. Det blir tøft – ingen tvil om det.

Men er det noen som kan klare å komme seg gjennom denne mørke tunnelen, som i tillegg står i brann, så er det libaneserne.

I mellomtiden gleder jeg meg til å kalle det hjemme, dette rare landet på kanten av stupet.

SISTE NYTT

Siste nytt