Kompisen min hadde sittet og sett på engelsk fotball på TV i sofaen hjemme i Norge, og lurte på hvorfor det var så himla stort med røde valmuer, minnekranser og første verdenskrig i fotballens hjemland. «Du burde skrive et korrespondentbrev om det,» sa han.
For oss nordmenn kan det være vanskelig å forstå. Men her i Storbritannia er Våpenhviledagen 11. november som 17. mai og frigjøringsdagen på en gang, ispedd litt julemiddagssentimentalitet.
Britene markerer altså 11. november til minne om våpenhvileavtalen i 1918, som markerte slutten på første verdenskrig. Krigshandlingene på vestfronten opphørte klokken 11 den 11. november 1918. I år var markeringen ekstra stor fordi det er gått hundre år.
Big Ben
Big Ben spiller en avgjørende rolle i markeringen. Den 13,7 tonn tunge klokken som henger i Elizabeth-tårnet i Westminsterpalassset ringer 11 ganger klokken 11. Så går et kanonskudd av fra dronningens hestegarde i hjertet av London.
Hele Storbritannia står stille, ikke bare i ett, men i to minutter. De som ikke deltar i markeringen, ser det på TV. De fleste bøyer hodene sine i respekt og noen har tårer i øyekroken.
Så trompetfanfaren. Tusenvis av tilskuere har stilt seg opp i gaten fra Trafalgar Square til Westminster.
Prins Charles har overtatt
Prins Charles går fram og legger ned en krans ved minnestatuen for de falne.
– Dette er en måte å vise vår ære og respekt på til de som betalte den ultimate prisen, sa prins Charles til BBC i forkant av hundreårsmarkeringen.
Soldater og krigsveteraner i uniform står på geledd i gaten. Ingen overlevende fra første verdenskrig er til stede lengre. Eldstemann som var med i paraden i Whitehall i år var 103 år gamle Ron Freer.
Han tjenestegjorde som sersjant i hæren, ble tatt til fange, og satt fire år i en konsentrasjonsleir i Japan under andre verdenskrig. Faren hans ble drept på slagmarken i Somme i Frankrike to måneder før freden kom i 1918.
Det er lite eller ingenting som samler britene mer enn Våpenhviledagen 11. november. Dagen står like sterk i folks bevissthet som 17. mai for oss nordmenn. Etter markeringen går mange på pub, tar en pint og spiser sin «Sunday Roast» mens de tenker på alle de som falt.
En million drepte
Over hele Storbritannia er folk med og markerer denne dagen. Kona mi og jeg gikk bort til krigsmonumentet i bydelen i London der vi bor.
Storgata var stengt og mer enn tusen mennesker hadde samlet seg. Som på geledd sto unge speidere side om side med soldater fra hæren, flyvåpenet og marinen.
Ved minnesmerket står gamle krigsveteraner og familiemedlemmer til de som ga sine liv under første verdenskrig og andre verdenskrig.
Seansen minner mye om våre kransenedleggelser ved våre krigsmonumenter 17. mai, men det er noe med alvoret og dimensjonene som gjør dette så annerledes.
Mellom 1914 og 1918 ble 886.345 britiske soldater drept. Ytterligere 228.569 soldater fra koloniene mistet også livet, over 70.000 av dem var fra India.
Det betyr at mange har en far, en bestefar, eller oldefar som enten døde, ble skadet, eller kom hjem fra krigen med granatsjokk.
Hva med Norge?
Norge var offisielt nøytralt og folk flest merket ikke mye til krigen. Men 1162 nordmenn døde under første verdenskrig. De fleste av dem var i handelsflåten, om bord på skip som ble senket av tyske krigsskip eller ubåter.
Over 900 mann forsvant på sjøen. Historien deres har ikke veldig stor plass i norske historiebøker, i likhet med norsk sjøfolk under andre verdenskrig.
Bilder i sanden
I flere uker giret Storbritannia seg opp til Våpenhviledagen 11. november. De fleste bærer en liten rød valmue på genseren eller jakkeslaget. Det tjener som symbol på slagmarken i Frankrike og blodet som fløt der.
I Liverpool ble en kjempestor mengde røde valmuer spredt utover plassen der tusenvis av unge menn møtte opp til mobilisering i 1914. 14.000 av dem kom aldri hjem igjen i live.
I Edinburgh ble navnene på alle skotske falne vist på en projektor som lyste opp parlamentet.
På over 30 strender rundt omkring ble profilen til falne soldater risset inn i sanden før tidevannet kom og skylte bildene ut i havet. Andre steder hadde lokalsamfunn strikket røde valmuer i ukevis slik at de skulle bli klare til den store dagen. En for hvert mannfolk i byen som mistet livet.
Første verdenskrig i farger og lyd
Noe av det som har fått størst oppmerksomhet er en dokumentarfilm fra første verdenskrig. Ikke bare er originalfilm gjort om til farger, men den er også laget med lyd.
Eksperter på å lese på lepper har sett på materialet og på den måten kunne skuespillere lese inn hva soldatene den gangen faktisk sa.
Resultatet er unikt. I filmen ser vi unge menn helt ned i 15 årsalderen som verver seg til krigen, får noen ukers trening, før de blir sendt til fronten.
Filmen er laget av «Ringenes Herre»-regissør Peter Jackson og vi følger en gruppe soldater i kamp. Det var seks dager ved fronten og seks dager av.
Kampene er grusomme. Det var mann mot mann. Bajonett mot bajonett i skyttergravene. Gass-angrep og stridsvogner blir brukt for første gang i krig.
Prins Philip ikke med
Minnemarkeringen i London følger tradisjonene, men det er noen ting som ikke er som før. Dronning Elizabeth ba Charles overta jobben med å legge ned kransen i 2017, så også i år. Selv står hun i svart kappe og hatt på en av balkongene til utenriksdepartementet i Whitehall og bivåner det hele med alvorlig mine.
Hertugen av Edinburgh, prins Philip, er ikke å se. 97-åringen har pensjonert seg fra offentlige oppgaver, selv om han gjorde et unntak under 11. november i fjor. Ikke siden 1964 har droninngen vært uten Philip på denne dagen, men han sliter nok litt etter hofteoperasjonen i februar.
Tyskland med for første gang
Men det største bruddet på tradisjon var det Tysklands president Frank-Walter Steinmeier som stod for. For første gang var en representatant for Tyskland tilstede under seremonien. Steinmeier la ned en krans med fargene til det tyske flagget.
Det var et tegn på forsoning, men det skulle altså ta 100 år fra 1. verdenskrigs slutt til at noe slikt kunne skje i London. Det sier også litt om Storbritannias forhold til den store krigen – the great war – som de kaller den.
Ifølge The Times skal Downing Street har vært engstelige for å ha en tysk leder tilstede på et arrangement der alles tanker er rettet mot de som falt i de to verdenskrigene. Frykten var at det villle hisse opp veteranene. Men det viste seg å være ubegrunnet.
Den tyske presidenten la ikke bare ned krans, men var også med under minnegudstjenesten i Westminster Abbey. Steinmeier og dronning Elizabeth la ned blomster ved den ukjente soldats grav.
Alles øyne på Meghan
Hertuginne Meghan var med for første gang, og det med baby i magen. Meghan er i hardt vær iallefall i tabloidavisene på grunn av rykter om at hun er litt bitchy med de kongelige ansatte, men det er underordnet på en dag som denne.
Harry hadde sett rugbykampen mellom England og New Zealand, og der han selvfølgelig hadde lagt ned en krans av røde valmuer.
Overlever statsminister May?
Statsminister Theresa May og et knippe av landets sentrale politikere er også med på den store begivenheten i London sentrum. Selvom stunden er alvorspreget, er det samtidig en påminnelse om det politiske kaos som preger landet i forbindelse med utmeldingen av EU. Ironisk nok er det en liten linken til krigen der også.
For mange briter har det at de vant både første og andre verdenskrig (og VM i fotball 1966) vært et slags argument for at de godt kan klare seg uten EU, som en stolt
og uavhengig nasjon. May taler selv om «the global Britain», der brexit skal gjenreise gammel storhet.
Corbyn får kritikk for klesvalget
Størst oppmerksomhet av politikerne fikk likevel Jeremy Corbyn, arbeiderpartileder og leder av opposisjonen.
Problemet var at Corbyn stilte opp i en litt falmet regnfrakk, og det er ikke slik man kler seg på denne dagen.
– Han ser ut som en loslitt geografi-lærer, var det en som skrev på twitter. Fra deler av den konservative tabloidpresse ble det også påpekt at Corbyn hadde på seg rødt slips. De mente dagen ikke burde brukes til å flagge sosialismen.
En ny historie skal skrives
Men Corbyn og hans parti kan uansett klesstil komme til å spille en avgjørende rolle i britisk politisk historie som skal skrives de neste dagene og månedene. Ikke siden Storbritannia gikk inn i EU i 1973 har landet vært inne i en mer skjebnesvanger tid.
Tirsdag skal politikerne i Underhuset trolig stemme over brexit-avtalen med EU. Valget står mellom Mays løse tilknytning til EU eller at britene går ute av EU uten noen avtale med EU, eller krasjer ut av unionen som sluttscenen i filmen «Thelma og Louise», som en aviskommentator beskrev det som.
Men alt kan skje i politikken. Nå er byene preget av juletre og julegater. Valmuene er borte, men til neste år er de like fullt tilbake.