NRK Meny
Normal

Hvor ble det av Storbritannia i alt myldret?

LONDON (NRK): Enkelte ting er aldri helt som vi husker dem, og noen ganger bruker vi litt tid til på la det synke inn. Som for eksempel når et land har endret seg så mye at du begynner å savne ting du trodde du ikke likte der.

Westminister Abbey i London

Westminster Abbey i London står fortsatt som en av de store symbolene på det britiske imperiet.

Foto: DIMITAR DILKOFF / Afp

Espen Aas i London

Ukens korrespondentbrev er postlagt i London.

Det er blitt nesten umulig å få seg en skikkelig dårlig kopp kaffe i denne byen, enda vanskeligere å få tak i en ekte engelsk lunsj som frembringer mer antropologisk enn kulinarisk interesse.

Mitt London har endret seg. Velkommen til første korrespondentbrev fra denne korrespondenten.

Jeg skal ikke plage deg med alle mine praktiske utfordringer og viderverdigheter i forbindelse med etableringen, de er uansett stort sett i orden nå. Men, jeg vil dele noen tanker om endring – utover mangelen på dårlig mat og dårlig kaffe.

Jeg er i startgropen på mitt andre treårs opphold i denne fantastiske byen, i dette fantastiske landet, med det folket vi anglofile setter så stor pris på. Jeg bodde her nemlig sammenhengende i tre år på slutten av 90-tallet også, da som student.

Selv om jeg selvsagt har vært her på flere besøk i løpet av de 14 årene imellom, ser jeg først nå, som fastboende, at mitt gamle bilde av Storbritannia må korrigeres litt.

Advarsel: rødt kjøtt og rød fare

For å sette det i en slags ramme: Da jeg snublet in i sørøst London en junidag i 1996 var det to advarsler som møtte meg, «ikke spis britisk storfekjøtt», og «ikke stem på Tony Blairs nye arbeiderparti (New Labour)». Vel, tre advarsler faktisk, den siste kom fra en ansatt på en bensinstasjon, og han sa at jeg ikke måtte gå ut om kvelden i dette området hvor jeg hadde leid meg inn for to uker mens jeg lette etter leilighet.

Kugalskap i Storbritannia i 1997

Britiske kjøttinspektører sjekket mange kilo storfekjøtt i 1996 og 1997.

Foto: MICHAEL CRABTREE / REUTERS

Uansett, kugalskapen hadde herjet og fortsatte å herje, McDonald's reklamerte med at de ikke hadde britisk storfekjøtt, mens de lokale slakterne reklamerte med at de hadde britisk storfekjøtt, og det var for øvrig helt trygt å spise. Sa de.

Året etter måtte flere av de samme slakterne stenge, etter flere E-coli utbrudd på grunn av dårlig hygiene og blanding av rått og stekt kjøtt i diskene. Jeg innrømmer at jeg spiste min siste kjøttbit da.

Men, enda sterke var advarslene om å skifte politisk kurs. Statsminister John Major og hans konservative parti hadde kjøpt reklameplass til digre plakater av «jyplingen» Tony Blair påtegnet djevel-øyne, sammen med advarsler mot å tukle med det konservative styret som hadde virket i 17 år, det ville føre landet ut i økonomisk krise.

Vel, krise ble det, men den kom først etter at den samme Tony Blair hadde sittet i ti år som statsminister først. Før den tid, ventet det mye endring.

Endring som ble satt stor pris på av mange, før alt det som ikke ble satt pris på kom.

Det var innføring av minstelønn, det var opprustning av helsevesenet, det ble sprøytet store summer inn i det offentlige, og det var et friskt pust med nye koster i departementene.

Tony Blair hadde akkurat overtatt makten etter John Major i 1997

Tony Blairs New Labour hadde akkurat overtatt statsministerstolen fra John Major.

Foto: JOHNNY EGGITT / AFP

Et velpolert friskt pust, for PR-apparatet til den nye regjeringen hadde ingen sett maken til. Det var ikke den sak som begynte dårlig for regjeringen, som ikke kunne vris og vendes på slik at den ble til en god sak, eller plutselig forsvant ut av mediene.

Klassereise i passasjersetet

Etter hvert fikk jeg meg leilighet, i første etasje med to soverom og utgang til egen hage for £250 pund i måneden, i sørøst London, i et litt mindre skummelt strøk.

Og der lærte jeg raskt om klassesystemet.

Før jeg var ferdig med å forklare uttalen på etternavnet mitt, hadde naboen forklart at de var en middelklasse familie, selv om det ikke var så mange andre av det slaget i dette strøket – merkelappene var veldig viktig. Jeg hadde flyttet inn i et klassiske arbeiderklassestrøk.

På universitetet var selvsagt mange som hevdet de kom fra arbeiderklassen, mens de aller fleste i virkeligheten tilhørte den hurtigvoksende middelklassen som var så stor at den igjen måtte deles inn i en øvre og lavere middelklasse.

I sluttspurten av 90-tallet steg prisene, yrkesdeltakelsen steg, folk hadde mer å rutte med, amerikanske kaffebarkjeder etablerte seg, sushibarene poppet opp overalt, britisk kjøtt ble ansett for spiselig igjen – og statsministeren ledet nasjonen gjennom sorgen etter prinsesse Dianas død.

Den samme statsministeren fikk i stand en fredsavtale i Nord-Irland, han var bestekompis med Bill Clinton og klarte sammen med sitt PR-apparat å holde seg selv og britenes humør oppe. Dette dro jeg fra våren 1999, og savnet dypt briter, te-drikking, dårlig vær, klassediskusjoner og den evige lukten av frityrstekt mat hvor enn jeg gikk.

Ja, til og med de stusslige kaffekoppene til 75 pence som gjerne besto av lunkent vann blandet med beskt kaffe- og melkepulver.

En tilbakekomst å sette pri (n)s på

To briter venter på dronningen i London

To briter søker ly under en paraply under fjorårets dronning-jubileum.

Foto: BEN STANSALL / Afp

Sommeren 2013 returner jeg, til et gedigent fødekaos. En tronarving er på vei – og jeg møter et fortsatt oppglødd folk.

Prinsen ankommer til stor jubel, været er så varmt og stekende at ingen kan huske maken. Andy Murray hadde nylig vunnet Wimbledon-turneringen, det gikk godt i cricket. Det var rent i gatene og svært godt utvalg i espresso, latte, cortado, moccha og mer til i kaffebarene, og ferske håndlagete franske eller italienske sandwicher kunne kjøpes overalt.

Da fødselskaoset la seg, og jeg begynte å snakke med folk, skjønte jeg at denne gleden jeg merket hos folk, var en veldig fersk oppkomling. I virkeligheten hadde det knapt vært noe å glede seg over på virkelig lenge.

Økonomisk sett, var det fem-seks veldig traurige år som lå bak dem. Folket hadde jaget ut Labour fra regjeringskontorene, og i stedet fått tilbake de konservative, med liberaldemokratene som koalisjonsparti, i den største valgoppslutningen siden det samme folket sørget for å få Labour INN i de samme kontorene.

Stormakt bra, hjemme best

Folk hadde mistet jobbene sine, folk brukte penger bare på det mest nødvendige og var bekymret over arbeidsinnvandrere som tilbød seg å jobbe for lavere lønn enn briter selv. Politikk var de mindre opptatt av, statsministeren David Cameron var en fjern figur, en privatskolegutt som åpenbart jobbet for å holde landet flytende, men som de ellers ikke var så opptatt av.

Fjorårets OL var de raskt blitt ferdig med å glede seg over. Det hadde ikke ført til den økonomiske veksten de hadde håpet på, den gjorde bare at den gamle stormakten holdt seg noenlunde flytende. Stormakten ja, hvor var den blitt av i mylderet?

For under mitt forrige opphold var stormakten absolutt til stede, selv om det gamle Imperiet hadde skrumpet inn til mikroskopisk størrelse, var Storbritannia en internasjonal aktør. Nå hørte jeg ikke så mye om den, det handlet mest om de nære ting.

I forrige uke flammet den internasjonale aktøren Storbritannia opp et øyeblikk med sitt Syria-engasjement, bare for å sette seg pent ned igjen fordi planen ble stemt ned. Som en kommentator sa det, «det var veldig lite britisk, men veldig europeisk». Ting endrer seg, som oftest av nødvendighet.

Ting har forandret seg, og kontrastene for egen del er ikke blitt mindre av å bosette meg på den andre siden av byen denne gangen. Nå er adressen sørvest i London, og her koster det iallfall ikke £250 pund i måneden for å bo, uansett boform.

Det gjør det strengt tatt ikke noe annet sted i London heller. Men selv her, hvor andelen folk med god råd er stor, var det tydelig at det tøffe år hadde satt sitt preg, og fortsatt gjorde det. Etter bare noen dager kom første tilbudet om arbeidskraft på døren.

To damer på alder med min mor gikk rundt i nabolaget og spurte om folk trengte å få slipt noen kniver eller andre skarpe ting(!), de hadde meg seg hver sitt slipeverktøy og håpet å tjene noen pund. Dagen etter kom en mann som tilbød seg å tømme takrenner, deretter tilbud om gartnertjenester, husvask, vindusvask. Det er vanskelig å ikke la seg imponere av ståpåviljen når livet står imot.

We shall never surrender

Jeg klarte omsider å kile inne pubtur med en gammel studiekamerat forleden.

Opprinnelig en ekte arbeiderklassegutt fra sørøst London, men som etter å ha jobbet som frukt- og grønnsakselger på torget i flere år, benyttet seg av muligheten til gratis utdanning og la bak seg både bachelor og master innenfor kommunikasjon. Det førte til mediejobb i «booming Britain», han reiste masse – før det altså smalt for fem-seks år siden. Nå kjørte han drosje.

Men, tro ikke at det var noe nederlag, la gå at det kunne ha sine begrensninger i underholdningsverdi til tider, men han hadde da jobb! En relativt godt betalt jobb til og med. Som han sa, «jeg er 45 år gammel, hadde jeg gått arbeidsledig nå, ville jeg mest sannsynlig endt opp med å ikke få noen jobb igjen, slik som mange andre jeg kjenner».

Fighterviljen til briter skal aldri undervurderes. Han var forresten den første som nevnte klassebegrepet etter jeg kom tilbake. På 90-tallet støtte jeg på det ustanselig, nå var det åpenbart forsvunnet mer og mer ut av vokabularet.

Uttrykket brukte han da han sa følgende: «Generasjonene etter oss, som får høre at jeg – en arbeiderklassegutt både fikk gratis utdannelse, ja til og med stipend for å studere, de kommer ikke til å tro at det var sant! De burde demonstrert i gatene nå, det burde de».

For det å komme seg gjennom en finanskrise krever sitt, for eksempel at du må ta til takke med dårligere betalte jobber, og at det er for dyrt for staten å ikke ha studieavgifter.

Puben vi satt på hadde forresten mest fransk og australsk øl i fatene. Og det slo meg, hvor er det blitt av det gode, lunkne kullsyrefattige engelske ølet? Jeg har funnet det igjen, men det er litt mindre synlig nå.

Jeg forlot i 1999 et Storbritannia som akkurat hadde kommet i gang med den store festen, jeg har kommet tilbake til et Storbritannia som er i ferd med å kvitte seg med en formidabel bakrus. De er forsiktige optimister, men gleder seg over en ørliten økonomisk fremgang. Den gamle følelsen av å tilhøre en stormakt er kanskje i ferd med å arkiveres sammen med historiebøkene, men stoltheten og samholdet i krisetid er fortsatt til stede.

Jeg lar meg begeistre over dette, i det jeg slurper i meg det siste av kaffe latten jeg nyter på den italienske kaffekjeden jeg ofte stikker innom for lunsj. Den ligger ved siden av den amerikanske kaffekjeden. Jeg må se å finne meg en dårlig kopp kaffe snart. Jeg er da tross alt i London.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt