Hvem er hvem - og hvem styrer?

Alle som besitter maktposisjoner i Iran, var sentrale under den islamske revolusjonen i februar 1979.

Plakat med ayatolla Ruhollah Khomeini
Denne videoen er dessverre ikke tilgjengelig. Kontakt oss dersom du har spørsmål.

Video: 1. februar 1979 kom returnerte ayatollah Ruhollah Khomeini hjem fra eksil. Det ble starten på revolusjonen.

Den øverste

Den øvste leiaren i Iran, ayatolla Ali Khamenei

Øverste leder Ali Khamenei.

Foto: - / AFP

Ayatolla Ali Khamenei er Irans mektigste. Han innehar stillingen som øverste leder.

Med det er han landets statsoverhode og har makt til underkjenne alle vedtak fattet av parlamentet eller presidenten. Han er øverstkommanderende for de væpnede styrker og styrer beslutningene innenfor utenriks- forsvars- og sikkerhetspolitikk. Og han kontrollerer foruten militæret også rettsapparatet, politiet og det statlige iranske radio- og tv.

Øverste leder utpekes av Ekspertrådet, og stillingen innehas i praksis på livstid.

Ali Khameni, som var blant nøkkelpersonene under den islamske revolusjonen i 1979 under ayatolla Ruhollah Khomeini, overtok posisjonen da Khomeini døde i 1989.

Khameni var republikkens president fra 1981 til 1989, og han skal ikke ha vært Khomeinis ønskevalg som etterfølger.

Han ble utdannet som religiøs lærd i byen Qum, sjiamuslimenes viktigste lærested, og regnes blant de mer konservative i presteskapet.

Som øverste leder utnevner han de geistlige medlemmene i det mektige Vokterrådet, som overvåker alle vedtak i nasjonalforsamlingen og avgjør om de er i samsvar med islam og den iranske konstitusjonen.

Vokterrådet godkjenner alle kandidater som skal stille til valg, enten det er til nasjonalforsamlingen, presidentvalget eller Ekspertrådet. Øverste leder peker også ut alle de 34 medlemmene av Meglerrådet, som avgjør der hvor det er uenighet mellom Vokterrådet og nasjonalforsamlingen. (Se Vokterrådet lengre ned.)

Khamenei leder også Irans nasjonale sikkerhetsråd, som har som oppgave å beskytte landets vitale intresser og den islamske revolusjonen.

Khamenei valgte å stille seg bak gjenvalget av president Mahmoud Ahmadinejad under urolighetene etter presidentvalget i juni i fjor.

Les: Khamenei godtar Ahmadinejad

Presidenten

Irans president Mahmoud Ahmadinejad

President Mahmoud Ahmadinejad.

Foto: Olivier Morin / Scanpix/AFP

Mahmoud Ahmadinejad, er den første med ikke religiøs lærd bakgrunnn som innehar vervet som president i den islamske republikken.

Presidenten er formelt nummer to på rangstigen, og er leder av den utøvende makt. Presidenten utpeker regjeringens ministre, som riktignok må godkjennes av nasjonalforsamlingen, og har siden 1989 vært regjeringssjef.

Presidentens makt er både formelt og uformelt begrenset av den islamske maktstrukturen, gitt at det er øverste leder og ikke presidenten som kontrollerer de væpnede styrkene og bestemmer sikkerhets- forsvarspolitikken og tar de viktigste utenrikspolitiske beslutningene.

Maktkampen mellom presidenten og øverste leder har i perioder vært kilde til politisk ustabilitet. Gnisningene var spesielt store da den reformvennlige Mohammed Khatami var president. (Se under reformistene.)

Mahmoud Ahmadinejad, som var borgermester i Teheran, vant over tidligere president Ali Akbar Hashemi Rafsanjani ved valget i 2005. Han ble gjenvalgt i juni 2009, og det er gjenklanget etter dette valget som fortsatt skaper uro i landet.

Ahmadinejad deltok som student i den islamske revolusjonen i 1979, og han var en av stifterne av studentforeningen som tok de amerikanske ambassadeansatte som gisler. Selv nekter han for å ha deltatt.

Den sittende presidenten er tilhenger av en hard islamsk linje og ønsker ikke reformering av de politiske eller religiøse institusjonene.

«Styrelederen»

Ali Akbahar Hashemi Rafsanjani

Ali Akbahar Hashemi Rafsanjani har verv som fortsatt gir han en sterk posisjon.

Foto: Hasan Sarbakhshian / Scanpix/AP

Ali Akbar Hashemi Rafsanjani har siden 2007 ledet Ekspertrådet.

Ekspertrådet består av 68 geistlige som velges gjennom direkte valg hvert åttende år. Oppgaven er å velge øverste leder og overvåke dennes gjerninger.

Kandidatene som stiller til valg til Ekspertrådet, må først godkjennes av Vokterrådet. (Se Vokterrådet lengre ned.)

Der hvor det er konflikt mellom nasjonalforsamlingen og Vokterrådet, kommer Meglerrådet inn, som Rafsanjani også leder.

Meglerrådet er i tillegg rådgiver for øverste leder. Rådet, hvis medlemmer er pekt ut av øverste leder, har overvekt av konservative medlemmer og har som regel tatt parti med Vokterrådet der hvor det har vært uenigheter med nasjonalforsamlingen.

Fra 2005 fikk Meglerrådet i oppgave også å overvåke regjeringen.

Gjennom disse posisjonene er Rafsanjani en av landets mektigste personer ved siden av Khamenei.

Rafsanjani, som er utdannet rettslærd, studerte også i sjiamuslimenes hellige by Qum og var en av Khomeinis disipler. Han ble etter revolusjonen medlem av Revolusjonsrådet, som ble opprettet som styringsorgan på siden av den Khomeini-innsatte regjeringen.

I årene etter revolusjonen i 1979 var Rafsanjani fungerende innenriksminister og leder av nasjonalforsamlingen frem til Khomeinis død sommeren 1989. Da overtok han stillingen som president, som han beholdt frem til 1997.

Rafsanjani beskrives som mer pragmatisk konservativ og mindre ideologisk enn enn flere av sine medgeistlige som har sittet i maktposisjoner siden revolusjonen. Han har vært mer fleksibel i forholdet til Vesten, og tok til orde for å ta imot hjelp til gjenoppbygging etter at Iran-Irak-krigen var over.

Rafsanjani har drevet forretningsvirksomhet ved siden av sine politiske oppgaver, og familien er en av landets mest velhavende. Som president ble han svært upopulær på grunn av den utstrakte korrupsjonen.

Forholdet til øverste leder Khamenei ble anstrengt utover på 1990-tallet, selv om de fortsatt forholder seg til hverandre gjennom ulike posisjoner.

Etter at han tapte presidentvalget for Ahmadinejad i 2005, har han vært en åpen kritiker av presidenten og stilte seg bak utfordreren Mir Hossein Mousavi ved presidentvalget i fjor.

Vokterrådet

Leder av Irans Vokterråd, ayatollah Ahmed Jannati

Ayatollah Ahmed Jannati, leder av Vokterrådet.

Foto: Vahid Salemi / Scanpix/AP

Vokterrådet er i praksis den mest innflytelsesrike institusjonen i styringen av Iran.

Vokterrådet skal godkjenne alle nasjonalforsamlingen vedtak, og har vetorett hvis det mener disse er i strid med den iranske konstitusjonen og islamsk lære. Rådet skal også godkjenne alle kandidater som stiller til valg, enten det er til nasjonalforsamlingen, presidentvalget eller Ekspertrådet. I dette ligger det svært stor makt.

Vokterrådet består av 12 medlemmer, seks geistlige som utpekes av Øverste leder og seks jurister som først velges ut av domstolene og deretter godkjennes av nasjonalforsamlingen. Medlemmene velges for seks år ad gangen.

Leder av rådet er ayatollah Ahmad Jannati, som vært medlem av rådet siden 1980 og leder siden 1988. Han sitter også i Ekspertrådet og Meglerrådet, noe som ham stor innflytelse.

Jannatti var en av grunnleggerne av Haghani-skolen, et lærested for konservativ islam som holder til i Qum. De såkalte Haghani-seminarene ved skolen regnes som topputdannelsen innen islamsk statsadministrasjon.

Jannatii er kritisert for sin harde linje mot reformist-kandidater og sin motstand mot reformer av den islamske republikken. Han regnes som en politisk alliert for nåværende president Mahmoud Ahmadinejad.

Det har vært gjort forsøk på å gjøre Vokterrådet mindre mektig, men så langt har ingen lykkes.

Nasjonalforsamlingen

Den iranske nasjonalforsamlingen (Majlis) består av 290 medlemmer som velges ved direkte valg hvert fjerde år.

Nasjonalforsamlingen foreslagsrett på lover og den kan innkalle regjeringens ministre til gjennomgang av politikken. Den har også anledning til å stille ministre for riksrett.

Nasjonalforsamlingen må godkjenne de seks rettslærde som domstolene nominerer som kandidater til Vokterrådet. Mens alle som stiler til valg for nasjonalforsamlingen, må godkjennes av det samme rådet.

Etter at reformistene kom i flertall ved valget i 2000, har svært mange som regnes som liberale blitt nektet kandidatur ved alle valgene etterpå.

Vokterrådet nekter nå også kvinnelige kandidater å stille, selv om dette har vært tillatt tidligere.

Reformistene

Mir Hossein Mousavi, som er utdannet arkitekt og ikke er religiøs lærd, står etter valget i juni 2009 frem som reformist ene fremste talsmann.

Mir Hossein Mousavi

Opposisjonens samlingspunkt Mir Hossein Mousavi.

Foto: BEHROUZ MEHRI / AFP

Også han deltok aktivt i revolusjonen i 1979 og var statsminister i årene 1981-1989 da Khomeini var president.

Mousavi ble den islamske republikkens siste statsminister, det er nå presidenten som har oppgaven som regjeringssjef.

Mousavi ble regnet som en glødende revolusjonær og sterkt anti-amerikansk inspirert. Han forsvarte gisseltakningen i 1979 fordi han mente det tjente revolusjonens formål og styrket den islamske identiteten.

Ved slutten av Iran-Irak-krigen i brøt det ut strid mellom han og innenriksminister Rafsanjani, fordi sistnevnte Iran burde motta vestlig hjelp til gjenoppbyggingen av landet. Mousavi mente dette var forræderi mot revolusjonens idealer.

Da Rafsanjani overtok som president, ble Mousavi lempet ut av regjeringen. Under valget i fjor ble han likevel støttet av sin gamle motstander, som liker president Ahmadinejad enda dårligere.

Mousavi har også et svært anstrengt forhold til øverste leder ayatolla Khamenei - som forsøkte å hindre at Mousavi ble statsminister fordi han mente Mousavi var for venstreorientert. Mousavi ble da støttet av Khomeini.

Fra 1997 fremsto Mousavi som reformist, men han har aldri lagt skjul på sin trofasthet mot systemet og arven etter Khomeini.

Han tilhører likevel de mer pragmatisk konservative og mange mente at han var reformistenes beste kort ved presidentvalget i -97, men han nektet å stille som kandidat.

Men både han og ektefellen Zahra Rahnavard (som ble sterkt profilert i valgkampen i 2009) ble politiske rådgiver for den som ble valgt, Mohammad Khatami, som fikk tilnavnet reformpresidenten.

Khatami er fortsatt sentral i reformbevegelsen.

Også han er utdannet ved det religiøse senteret i Qum.

Mohammad Khatami

Tidligere president Mohammad Khatami.

Foto: NRK

Som kulturminister i årene 1982–92 gjennomførte han en gradvis liberalisering på ulike områder, og ble til slutt presset ut av stillingen.

Da han stilte som kandidat ved presidentvalget i 1997 vant han med overveldende tall (vel 70 prosent av stemmene) og ble gjenvalgt med enda flere stemmer.

Presidentperioden ble preget av en kontinuerlig maktkamp mellom den folkevalgte delen av det politiske systemet og presteskapet. De fleste av reformene Khatami forsøkte på, ble stanset eller opphevet av Vokterrådet eller øverste leder.

Mange av tilhengere ble etter hvert frustrert over mangelen på gjennomslagskraft.

Ved valget i 2009 meldte Khatami seg som kandidat, men trakk seg underveis. Dette skyldes trolig press og trusler fra kretsen rundt den gamle rivalen Khameni.

Khatami valgte å stille seg bak Mousavi, i likhet med Rafsanjani.

Revolusjonsgarden og militæret

Den iranske revolusjonsgarden

Revolusjonsgarden

Foto: Vahid Salemi / Scanpix/AP

De væpnede styrkene i Irak består av ordinære militære styrker (hæren, marinen, og flyvåpen) og av Revolusjonsgarden.

De er begge under felles kommando av øverste leder. Det er også han som peker ut de militære lederne.

Anvsvarsfordelingen på pairet er at de ordinære væpnede styrkene skal beskytte landets grenser og holde intern ro, mens Revolusjonsgarden skal forsvare landets islamske styresett.

Revolusjonsgarden ble opprettet kort tid etter revolusjonen i 1979, for å forsvare de nye islamske lederne og danne en motvekt til ordinære militære styrkene som Khomeini-kretsen ikke stolte på, i frykt for at det fantes miljøer som var sjah-tro.

Garden består av rundt 125.000 soldater, noe som er 200.000 færre enn de ordinære styrkene. Den har egen hær, marine, flyvåpen, etterretning og spesialstyrker - og ikke minst, den har kontrollen over landets strategiske våpen.

Den iranske Basij-militsen (frivillig gren under Revolusjonsgarden)

Basij-militsen er ute i gatene for å opprettholde moralen.

Foto: Vahid Salemi / Scanpix/AP

Revolusjonsgarden inkluderer også den frivillige motstandmilitsen Basij, som utkommanderes på gatene for å danne motvekt til demonstrasjoner mot de styrende.

Den er også en maktfaktor politisk og økonomisk, og har plassert representanter i ulike institusjoner. Revolusjonsgarden skal ha innflytelse på rundt av 30 prosent av landets økonomi gjennom subsidier og ulike fond.

Det har sterke bånd til den øverste leder Khamenei og til president Ahmadinejad, som selv var revolusjonsgardist. Det antas også at medlemmer av Revolusjonsgarden er utplassert ved ambassader i ulike land, både for å rapportere hjem, men også for å organisere opplæring og våpenhjelp til sjia-muslimske trosfeller.

Domstolene

Rettsvesenet i Iran har aldri vært uavhengig av politisk innflytelse, og har vært dominert av religiøse lærde. Systemet ble fra midten av det forrige århundre sekularisert, med faglærte jurister som styrte.

Men etter Khomeinis islamske revolusjon, kom de religiøse lærde tilbake igjen i påtaleorganer og domstoler.

Landets høyesterett tilbakekalte da alle ekisterende lover som var å anse i strid med islam. Disse ble erstattet med nye lover basert på sharia, lover som bygget på islamsk tekst og lære.

Domstolene sørger for at alle nye lover og forordninger er i overensstemmelse med islam og den iranske forfatningen, likhet med Vokterrådet. Domstolene definerer også hva som er å anse som rett tolkning.

De siste årene har den konservative delen av presteskapet og presidenten også brukt domstolene for å undergrave de reformvillige, ved å arrestere ledende personer og journalister, og å stenge medier kritiske til regimet.

SISTE NYTT

Siste nytt