Dagen i dag, 29. mars vil trolig skrive seg inn i britiske historiebøker når statsminister Theresa May blir den første som tar et land ut av den Europeiske Union. Det er ingen enkel affære.
Hva er artikkel 50?
Artikkel 50 er en kort tekst på fem avsnitt som ble gjort til en del av EUs lovverk i 2009, og er en del av det som fikk navnet Lisoba-traktaten. Det er en vag tekst som sier et land kan melde seg ut av EU. Men den har aldri blitt brukt før, så ingen har noen erfaring med en slik prosess.
Hvordan blir artikkel 50 iverksatt?
Heller ikke her er det særlig klare retningslinjer. Det eneste som kreves er at det meddeles skriftlig til Det europeiske råd at Storbritannia vil melde seg ut fra EU.
Mottakeren er EU-president Donald Tusk.
Det kunne blitt gjort gjennom en enkel e-post, men britene har valgt å gjøre det mer symbolsk ved å la landets ambassadør til EU levere brevet personlig.
Hva skjer så da?
48 timer etter Donald Tusk har mottatt korrespondansen fra Storbritannia, skal han svare med å fortelle hva som videre skal skje.
Sjefforhandlerne til Storbritannia og EU vil i løpet av noen dager møtes for første gang. Men neppe for å starte forhandlingene.
De gjenværende 27 EU-landene skal nemlig også ha møter, og legge en felles strategi for forhandlingene. I slutten av april møtes lederne til en ekstraordinært møte i Brussel for å diskutere saken. Deretter må strategien vedtas, noe som kan ta flere uker.
Kan de da begynne å forhandle?
Neppe. Den 22. juni – nesten på dagen ett år etter den britiske folkeavstemningen, møtes Det europeiske råd for å gjennomgå den videre gangen i forhandlingene med Storbritannia.
Først i september kan det være at EUs sjefforhandler, den franske diplomaten Michel Barnier, samler sitt team klar for å ha sitt første møte med den britiske Brexit-ministeren David Davis og hans forhandlere. I beste fall.
Er de 27 gjenværende EU-landene enige om strategien?
Så langt har EU-lederne vist seg mer eller mindre samlet forut for Storbritannias forhandlingene. De fleste landene har antydet tøffe men rettferdige forhandlinger. Det vil være viktige for dem at det ikke fremstår som om Storbritannia kommer bedre ut utenfor EU enn som medlem, ettersom det kan få andre land med høy EU-skepsis til å gjøre det samme.
Ingen land har offisielt villet gi Storbritannia garantier om noe, men britene har bedre forhold til enkeltland enn andre. Særlig de største EU-landene Tyskland og Frankrike har vært svært forsiktige med å komme med noen lovnader.
Men begge land avholder valg senere i år, og derfor er det uklart hvem som vil lede forhandlingene på vegne av dem. Det betyr også at forhandlingene neppe kommer skikkelig i gang før mot slutten av 2017. Da har ni av de 24 månedene som er satt av allerede gått.
Når er skilsmissen komplett?
Storbritannia fortsetter å være til 29. mars 2019, da skal forhandlingene være over og britene ikke lenger medlem. Men mange eksperter på forhandlinger og handelsavtaler med EU anser det som helt urealistisk at de kommer i mål på så kort tid. Hvis mye arbeid gjenstår, kan de 27 gjenværende landene bli enige seg imellom om å forlenge forhandlingsperioden, noe som i så fall gjør at Storbritannia forblir EU-medlem enda litt lenger. Det neste parlamentsvalget i Storbritannia er i mai 2020, og den sittende regjeringen vil garantert ønske seg at sluttforhandlingene er unnagjort i god til før valgkampen.
Inntil de er meldt ut, må britene forholdene seg til EUs regler og lover, og må fortsatt betale sin andel til EUs budsjett. De fortsetter som før, men artikkel 50 forbyr dem om å være med på møter som omhandler det fremtidige forholdet mellom EU og Storbritannia, i tillegg til interne EU-saker.
Kan de angre seg?
Mange britiske EU-tilhengere vil gjerne at Storbritannia snur og forbli medlem, eller i det minste forblir en del av EUs indre marked.
I øyeblikket virker det svært usannsynlig. Regjeringen har vært klokkeklar på at den ønsker å følge folkets vilje fra folkeavstemningen, og både Underhuset og Overhuset i Westminster har gitt tilslutning til prosessen.
I artikkel 50 står det ingenting om at det er lov å endre mening underveis i forhandlingene, prosessen virker å ikke kunne reverseres. Men Europakommisjonens president, Jean-Claude Juncker har sagt at han håper at britene vil komme om bord igjen.
Skulle Storbritannia melde seg helt ut, for så å søke medlemskap igjen, må de forholde seg til en ny artikkel – nemlig nummer 49. Som omhandler det motsatte av 50. Storbritannia ville i så fall være avhengig av at et flertall av EU-landene ville ønske en EU-søknad velkommen.