Korrespondentbrev

Hva nå, USA?

WASHINGTON, D. C. (NRK): En gang var USA landet vi drømte om. Nå er det landet mange drømmer om å flykte fra. Det skjedde så fort, men likevel så sakte.

Anders Thormann / BAM / Samfoto

Frihetsgudinnen på Liberty Island utenfor Manhattan i New York har opp gjennom historien vært et symbol på den amerikanske drømmen. Den er fjern for mange i dagens USA.

Foto: Anders Thormann/BAM/Samfoto / Ritzau Scanpix

Da jeg vokste opp var det Beverly Hills 90210 som gjaldt på TV-en. Hver tirsdag kveld, om jeg ikke husker feil. Men mens vi den gang drømte om Amerika og det gode liv der, drømmer mange amerikanere i dag om å forlate landet.

Når Donald Trump ved årets presidentvalg lyktes i å mobilisere over 70 millioner velgere, er det mye takket være budskapet om å «Make America Great Again» og sette «America First». Mange amerikanere ønsker at glansdagene skal vende tilbake igjen. Joe Biden har ingen enkel jobb når han overtar et USA i motgang.

Donald Trump og Joe Biden

Påtroppende president Joe Biden overtar et splittet Amerika etter president Donald Trump.

Foto: Saul Loeb/Jim Watson / AFP

La meg introdusere dere for kompisen min «Chris». For meg representerer han i all sin enkelhet utviklingen landet har gått gjennom.

Noe har endret seg

Chris vokste opp i et av de finere strøkene i USAs hovedstad, langt fra min verden i en liten by langs norskekysten. Familien hans hadde hushjelp hjemme. Du vet, sånne som du bare ser i gamle filmer, som gikk rundt i sort kjole med hvitt forkle. Ja, hun gjorde faktisk det.

Chris var sønn av en anerkjent overlege som turnerte de beste sykehusene i Europa for å lære bort den nyeste praksisen fra USA.

Han gikk på en av de fremste privatskolene i landet. Han ble ikke lege slik faren kanskje skulle ønske, men fikk seg en god utdannelse og ble jurist. I dag jobber han i det offentlige byråkratiet i Washington D. C. Er godt gift med sykepleier «Catherine» og har fått to barn. Det gikk bra med Chris. Han hadde tross alt et meget godt utgangspunkt.

Ekteparet levde – inntil nylig – på to gode lønninger, og må tilhøre det vi vel kan kalle middelklassen hjemme i Norge.

Men noe har endret seg siden Chris var barn. Hans barn sendes ikke på privatskole, de går på den offentlige nærskolen. Bolig har ikke ekteparet råd til å kjøpe her i hovedstaden, de leier en del av et rekkehus.

Chris og Catherine har lenge jobbet lange dager begge to for å få endene til å møtes. Men det er ikke så lett når utgiftene til barnehage, da de trengte det, var på opp mot 20.000 norske kroner i måneden. Helseforsikringene på 6000 kroner i måneden. Og nedbetalingen av lån etter utdannelse: over 10.000 kroner i måneden. Bare for Chris.

I tillegg kommer selvsagt de enorme utgiftene til leie av bolig. Og de bekymrer seg. For framtida. For om de har råd til å betale for utdannelse for begge barna. De kommer nok til å flytte ut av byen etter hvert, det er dyrt å bo her.

Forskjellene er store

Chris og Catherine er blant dem som har det godt i USA. De tilhører også en gruppe som har blitt gjenstand for et voksende hat. Hatet mot sentralmakta. Mot det etablerte. Mot byråkratiet.

Da jeg studerte ble jeg fascinert av hvordan statsviteren Stein Rokkan beskrev den politiske skillelinjen sentrum-periferi. Det gav meg en bredere forståelse av konflikten mellom by og land, som synes å være direkte overførbar til USA. For utenfor storbyene vokser mistilliten til den utdannede og gjerne internasjonalt orienterte «eliten».

Og nettopp dette hatet har Donald Trump klart å utnytte. Utenfor storbyområdene sliter folk nemlig mer enn Chris og Catherine gjør. De er lei av det politiske spillet i Washington D. C. og politikerforakten er stor. De ser ikke verdien av arbeidet som gjøres her.

Laster Twitter-innhold

Under valgkampen har jeg besøkt flere av de amerikanske statene. I de viktige rustbeltestatene som var med på å sikre Trump valgseieren i 2016, møtte jeg folk som ikke ser noe håp for framtida. Folk som ikke har penger til overs når regningene er betalt. Trump har gitt dem håp. Et håp om et Amerika slik det en gang var. De har troen på at de vil bli skattlagt mindre under ham. At de kanskje sitter igjen med en tusenlapp eller to mer, slik at de har råd til å kjøpe den nye jakka de foreløpig bare kan drømme om. Eller fikse det vinduet i huset som skulle vært byttet ut for så altfor lenge siden. Rundt dem ser de ting forfalle. Arbeidsplasser som forsvinner. Folk som flytter. Derfor stemte mange av dem på Trump igjen. Stiller han igjen om fire år, vil de nok gjøre det en gang til.

Mange av dem jeg møter er interessert i å høre om Norge, selv om de ikke alltid helt vet hvor i verden landet jeg kommer fra ligger. Når jeg forteller dem om vårt system, med gratis utdannelse og gratis helsehjelp, synes de det høres ut som en drøm. Men de tror ikke det kan funke her. For mange amerikanere er det vanskelig å forstå hvordan de kan tjene på et system med en velferdsstat slik vi er vant til. De er redde for å miste flere av de godene de har vokst opp med. For dem handler det om den tusenlappen. Eller som en av dem jeg intervjuet i valgkampen sa:

«Vel, jeg har allerede betalt for college for barna mine, så jeg ser ikke hvordan et slikt velferdssystem skulle hjulpet meg nå.»

Jeg-et har alltid stått sterkt i USA. At den enkelte skal ha ubegrenset mulighet til å skape et bedre liv for seg selv og sin familie, er selve kjernen i den amerikanske drømmen. Ikke hva det store «vi-et» kan få til sammen. For denne mannen var sosialisme et skjellsord. Han vil ikke ha det som i Venezuela, «hvor de ikke engang får tak i vann», som han sa.

Fikk presentert et glansbilde

På mine mange reiser har jeg sett hvordan dyp fattigdom preger landet. I Lowndes County i Alabama møtte jeg 16 år gamle Tarvorius som vokser opp på et av de fattigste stedene i USA. Da FN kom på besøk i 2017, fikk de sjokk. Mange av innbyggerne hadde ikke tilgang til sanitetssystem. I Lowndes County minnet verdens mektigste land mer om et u-land enn et i-land, ifølge den graverende rapporten fra besøket.

I West Virginia har jeg besøkt samfunn der folk forteller at alle kjenner noen som er avhengig av narkotika. Opioide-krisen i USA er langt fra over. Jeg tenker mye på dem for tiden og planlegger en tur tilbake dit. Hvordan det går med dem nå når koronapandemien herjer verre enn noensinne, og rammer både helsa og økonomien?

Martinsburg, West Virginia trues av fraflyttelse

Berkeley County, øst i delstaten West-Virgina.

Foto: Lars Os / NRK

I Maine har jeg møtt vanlige familier som er redde for framtida fordi prisen på livsviktig medisin bare øker og øker. Et ektepar jeg traff reiste til Canada for å få kjøpt insulin for å behandle diabetes. For mens Canada har prisregulering av medisiner, er det fritt fram for selskapene selv å sette prisen i USA. Og her i landets hovedstad har jeg møtt hjemløse som sover i bilen eller ute. De er ikke alene. Det finnes over 500.000 av dem i dette landet. Det såkalte «mulighetenes land».

USA i dag er ikke det USA jeg så på TV-skjermen som tenåring. Selv om det nok neppe var virkeligheten da heller. Vi fikk presentert et glansbilde av dette forjettede landet. USA er et land der det er godt å være rik. Men de rike er få og de fattige er mange.

«Made in USA» stod det på mange av klesplaggene, og sikkert også lekene mine, da jeg vokste opp. Eller husker jeg kanskje feil? Nå er det uansett bare det litt slitne badekaret mitt her som bærer denne merkelappen. På lekene til barna er det «Made in China» som gjelder. Amazon leverer gladelig det nyeste derfra innen to dager på døra mi.

Joe Biden har nok av utfordringer å gå løs på når han i januar skal styre skuta. I hele valgkampen har han lagt vekt på at han vil forene de amerikanske statene. Det blir ingen enkel oppgave.

Laster Twitter-innhold

Mistet jobben under pandemien

Også Chris og mange demokrater jeg snakker med her mener Trump har gjort rett ved å stå opp mot Kina, som de frykter blir en sterkere økonomisk stormakt enn USA.

Chris og hans jevnaldrende er den første generasjonen amerikanere som ikke kan forvente å oppleve samme vekst i velstand som foregående generasjoner.

Chris og Catherine har begynt å spøke med at de kanskje må sende barna til Norge hvor vi har tilgang på gratis utdannelse. Catherine har forresten nettopp mistet jobben sin, under koronapandemien. Nå skal de kun leve på én inntekt.

Jeg tenker at vi er heldige i Norge. Jeg vet at mine barn kan få den utdannelsen de vil ha. Jeg vet at de vil få medisinsk hjelp dersom noe skulle skje. Alle får det i Norge, uavhengig av inntekt. Vi sitter ikke igjen med en stor regning dersom vi blir syke, slik som her.

Nylig sa jeg akkurat det på et treff med de vennefamiliene vi har dannet en felles kohort med i nabolaget vårt. Det har blitt sånn nå. Vi lyttet til 90-tallsmusikk og jeg utbrøt:

«Ah, det var den gangen vi så opp til USA og drømte om det gode liv her. Det var tider, det.»

Vi lo. I hvert fall noen av oss. For sånn er det ikke lenger. Alle vet det.

SISTE NYTT

Siste nytt