Hva nå, Hongkong?

Sist jeg var her, i Oktober 2014, var denne vrimlende verdensbyen fortsatt preget av det glade kaos.

Demokratiprotestene hadde på det meste trukket ett hundre tusen mennesker ut i gatene, i de største protestene siden tilbakeleveringen til Kina i 1997, og en av de største massemønstringene i denne tidligere britiske kolonien noensinne.

Gatene jeg forlot i fjor høst så ut som en slags politisk Roskilde-festival.

Studenter spilte gitar og gjorde lekser, kildesorterte sitt eget søppel, satte opp ladestasjoner for mobiltelefoner, delte ut vannflasker og noen tynne plastmasker de mente skulle beskytte mot tåregassen politiet hadde tatt i bruk for første gang på årevis.

For ni måneder siden fantes det en grasrotbevegelse her som virkelig hadde troen på at samhold og flower-power kunne tvinge kommunistpartiet i Beijing til å tillate reelle, frie valg for første gang i 2017.

• Hør ukens korrespondentbrev:

Nesten bare bestemødre igjen

Men da jeg kom tilbake denne uken var de fleste studentene borte fra gatene.Trafikken fløt hissig og utålmodig under gangbroen ved regjeringsdistriktet Admiralty.

Under gangbroen, midt i seksfeltsveien, så jeg den 18 år gamle protestlederen Joshua Wong stå på en kjøkkentrapp og lede an demonstrasjonene med daglige krav til byens regjeringssjef C.Y Leung.

Nå var det bare noen titalls telt på Tim Mei-gaten som minnet om det som var sentrum for denne politiske folkebevegelsen.De fleste av dem som fortsatt holdt ut ved teltene i 37 varmegrader, var bestemødre.

Det sier sitt at demokratiaktivistene søkte om – og fikk tillatelse til - å holde en demonstrasjon for 50.000 mennesker i starten av uken. Det dukket opp litt over 3.000.

9 måneder er lang tid for en politisk bevegelse i støpeskjeen, og jeg må si jeg ble overrasket over hvor splittet denne bevegelsen har rukket å bli på bare noen måneder.

Der studenter og universitetsprofessorer, arbeidsfolk og fagforeninger stod sammen i gatene i oktober, er de nå uenige om det meste.

Noen mener det eneste som vil føre til noe, er enda mer radikale virkemidler.

Denne uken ble da også 10 personer arrestert, politiet sier de kan knyttes til såkalte ”localist”-grupper som vil bryte helt med ordningen med ”ett land – to systemer” og løsrive Hongkong fullstendig fra fastlandet. De skal ha blitt tatt på fersken med flere kilo bombekjemikalier, og politiet her sier de planla et attentat.

Andre mener Hongkong bør jobbe for demokrati, men samtidig beholde et godt forhold til fastlandet. De mener byens spesielle status som bindeledd til Kina har blitt mindre verdt nå som Kinas selv har åpnet markedene, og Shanghai har overtatt som finanssentrum.

9 måneder er lang tid for mange av dem som deltok også.

Endte i arresten

Jeg husker Elisabeth, som jeg fulgte tett her i fjor høst. Den 22 år gamle politikk-studenten tilbragte flere uker ute på gatene i fjor høst. Hun og vennene hennes var full av ungdommelig optimisme og energi, grepet av dette nye fellesskapet som rådet langs teltdukene, og troen på at demonstrasjonenes store omfang og verdensomspennende medieoppmerksomhet virkelig ville tvinge frem politisk endring.

Da jeg traff henne denne uken kjente jeg henne ikke igjen: Piercingen og den røde luggen var borte, og Elisabeth så ut som om hun kom rett fra jobb på et av byens advokatkontor.

Jeg ble arrestert i desember, forklarte hun. Hun var i gruppen av de aller siste, de som nektet å gi opp og reise hjem etter hvert som Hongkong-politiet sakte ryddet gate etter gate med demonstranter utover høsten og protestleirene ble stadig mindre. Men Elisabeth holdt ut til det siste, inntill Occupy-bevegelsen i fjor , for hennes del, endte med en natt på betonggulv i politiarresten her.

Hva syns foreldrene dine om det? Spurte jeg, vel vitende om at moren hennes aldri var særlig begreistret for protestvirksomheten i fjor høst, og helst ville at hun holdt seg til studiene.

Elisabeth bor med mor og søsken i en av de knøttsmå leilighetene som ligger i endeløse bomaskiner en time med buss ut av Hongkong sentrum. Titusenvis av mennesker bor i hvert kompleks, hele familier stuet sammen på 30-40 kvadratmeter. Sånn er livet for Hongkong-folk uten lange titler og jobb i bank i denne byen med verdens dyreste eiendomsmarked. En toroms her koster fort 8 millioner kroner, og for de fleste er det å etablere seg med et eget sted å bo bare en fjern drøm. Mange bruker 18-årsdagen til å stille seg i kø ved de sosiale boligprosjektene, som har ventetid på 20-30 år, og mye av sinnet under fjorårets protester rettet seg også mot Hongkongs finanselite og deres grep om nettopp eiendomsmarkedet.

Elisabeth sier hun aldri fortalte om arrestasjonen til sin mor, hun sa hun sov hos en venninne. Men den natten på politistasjonen ble – for hennes del - likevel et slags punktum.

Bevegelsen er splittet nå, bekrefter hun. Håndteringen av fjorårets demonstrasjoner skapte mye uenighet, etter hvert som resten av Hongkong i stadig større grad mistet tålmodigheten med blokkerte veier og tapte turistinntekter. Alle de som teltet ute i gatene hadde jo også, etter hvert, jobb og studier de måtte tilbake til.

Lydkrig

Mens protestene var så store i fjor, var det paradoksalt hvor små de var denne uken – når hele skjebnen til den omstridte valgreformen faktisk skulle avgjøres.

Denne uken voterte Hongkongs lovgivende forsamling over det omstridte forslaget, en valgordning der bare 2-3 kandidater forhåndsgodkjent av Beijing får lov til å sette navnet sitt på stemmeseddelen.

Som et ekteskap der du kan velge mellom 3 kandidater foreldrene dine har pekt ut, var spøken her.

Men establishmentet, om jeg kan si det slik, var forberedt. Utenfor den lovgivende forsamlingen var det satt av to adskilte protestområder med et gjerde i midten. Beijing-vennlige demonstranter stod på en side, mens demokrati-bevegelsen stod på den andre.

Onsdag kveld stod jeg omtrent i midten, og ble offer for det som var en ren lydkrig mellom de to leirene.Begge hadde enorme høyttaleranlegg, rettet direkte inn mot motstanderne.

På en liten scene prøvde gruppen med såkalte pan-demokrater å snakke til forsamlingen. De 27 har gått sammen i en gruppe som lovet å stemme mot forslaget til valgreform. Nå stod de her på scenen, men det var ikke mulig å høre dem. Motparten på andre siden av gjerdet begynte å spille gamle Mao-sanger, samtidig som de viftet demonstrativt og provoserende over gjerdet med store og små kinesiske flagg.

Betalt for å protestere

Jeg prøvde å få et intervju med noen av disse Beijing-vennlige demonstrantene, men absolutt alle jeg snakket med bare ristet på hodet. Mange av dem hadde på seg like klær, en slags fotballtrøyer, og jeg så at de gikk frem og tilbake til et stort område på en gressplen bak parlamentsbygget mellom slagene.

Der var det satt ut plaststoler under de skyggefulle trærne, og det var både vann og matservering. Dette var yrkesdemonstranter i ordets rette forstand.

– Har dere fått betalt for å komme hit, spurte jeg en som til slutt ville snakke med meg - en eldre mann som het Peter Mok.

– Ja selvfølgelig, svarte han. Begge sider har fått betalt. Hvordan tror du ellers de kan stå her hele dagen?

Han vedgikk at mange av demonstrantene kom fra utkanten av Hongkong, opp mot grensen til fastlandet, flere timers busstur unna.

Men han gjentok samtidig et syn som deles av mange i Hongkong nå: at byen er avhengig av et godt forhold til fastlands-Kina, og at det ikke er så urimelig at regjeringen i Beijing vil ha et valgsystem som luker ut separatister. Hongkong er jo ikke et selvstendig land, selv om byen har egne lover, eget politi og egne pass. Alle andre enn dem som motarbeider Beijing vil slippe igjennom den foreslåtte nominasjonsprosessen, mente Peter Mok.

Hongkongs Hallgeir Langeland

At forholdet til fastlandet er motsetningsfyllt, fikk jeg et annet eksempel på inne i selve parlamentsbygningen. Etter å ha banet meg vei gjennom alle lag av politisperringer og sikkerhetsvakter, stod jeg til slutt på kontoret til parlamentarikeren Leung Kwok-Hung, eller ”Longhair” som han kalles her. Han er på sett og vis Hongkongs svar på Hallgeir Langeland.

”Longhair” er for Che Guevara, men mot kommunistpartiet i Beijing. Plakatene av den latinamerikanske sosialisthelten henger på kontorveggen ved siden av et gult banner hvor det står ”løslatt Liu Xiaobo”.

Når valgreformen faller, må vi jobbe for å restarte hele den politiske konsultasjonsprosessen mener Longhair. Han mener at, i teorien, bør man nå rykke tilbake til start – og begynne arbeidet med å meisle ut et nytt og mer demokratisk valgsystem.

Det har Beijing allerede sagt at blir uaktuelt, og sant og si er jeg bekymret for hva som vil skje i denne byen i månedene og årene fremover.

Det gamle valgsystemet, der regjeringssjefen skal utpekes av en komité, er neppe holdbart for en generasjon unge her, som snakker engelsk og som frykter å bli underlagt kommunistpartiets styre når overgangsavtalen med britene utløper i 2047.

Men for Elisabeth er det andre og viktigere valg som må tas:

Hun leter etter jobb.

– Hvis du spør meg hva vi skal gjøre nå, så har jeg ikke noe godt svar, sier hun.

– Jeg vet ikke om det er noen her som egentlig har det.