Derfor er toppmøtet mellom Biden og Putin viktig for Norge

– Vi har et godt naboforhold.

Det slo den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov fast da han snakket om forholdet til Norge under et møte i Arktisk råd på Island i mai i år.

Det samme sa Russlands da nyvalgte president Vladimir Putin da jeg for første og eneste gang fikk stille et spørsmål direkte til ham, på en isbryter i Murmansk i 2000.

Så hva har det å si for Norge at lederne for Russland og USA nå setter seg ned for å snakke sammen i Genève – samtidig som man fra begge land sier at forholdet er dårligere enn det har vært noen gang siden den kalde krigen?

Norge har en 197 kilometer lang grense mot Russland på land, og en mange hundre kilometer lang delelinje i havet opp mot Nordpolen.

Vi deler og forvalter noen av verdens rikeste fiskeressurser, og en mange hundre år lang historie av stort sett fredelig naboskap.

Amerikanske ubåter

Samtidig merker Norge og Russland på kroppen at verden er i forandring og at spenningen øker.

På Island i mai sa Lavrov at han så klare endinger i norsk basepolitikk, sammenlignet med det som har vært praksis helt siden Nato ble opprettet i 1949.

Norge tillater igjen at amerikanske atomubåter får gå til land i Tromsø, noe som i prinsippet ikke er noe brudd på tidligere praksis.

I tillegg skal Stortinget til høsten ta stilling til en avtale som gjør at USA får drive militær aktivitet på fire ulike forsvarssteder i Norge.

Dette, sammen med at USA har hatt marinesoldater på det som kalles permanent rotasjon i Norge de siste årene, har fått Sergej Lavrov og russiske myndigheter til å bruke skarpt skyts mot norsk base- og sikkerhetspolitikk.

• Les også: Russland ut mot Nato: – Dette er vårt land, og våre farvann

Redd for farlige episoder

USA og allierte i Nato har de siste årene økt sitt nærvær i Nordområdene, blant annet gjennom flyginger av strategiske B 52-bombefly og krigsskip i internasjonalt farvann utenfor det russiske baseområdet på Kolahalvøya.

Noe av det mange er redd for, er at det skal oppstå episoder mellom fly eller fartøyer som kommer ut av kontroll, fordi det ikke er kanaler som kan roe ned situasjonen.

Statsminister Erna Solberg kunne før Nato-toppmøtet i Brussel fortelle at varslingsavtalen som Norge har hatt med Russland, nå er utvidet til også å gjelde droner og ubemannede fartøyer.

Norge og Russland er også enige om ikke å bruke laservåpen som kan skade personell. Dette er en del av en bilaterale avtale mellom Norge og Russland, og gjelder derfor ikke når amerikanske fly og fartøyer opererer i våre nærområder.

I så måte er et toppmøte mellom USA og Russland, der man er enige om å ha åpne linjer for å unngå farlige episoder, svært viktig – også for Norge som ligger nær et område der slike «nærkontakter» kan oppstå.

Avtalene ryker, én etter én

USA og Russland har det siste året skrotet den ene avtalen etter den andre som skulle være med på å få ned spenningsnivået. Disse var viktige da Norge fra begynnelsen av 1990-tallet brukte store ressurser på å bygge opp et nytt tillitsforhold i Barentsområdet.

Det siste var at Russlands president 7. juni satte sin signatur på at landet nå formelt trakk seg fra Open Skies-avtalen fra 2002. Den hadde gitt landene som var med, blant dem også Norge, anledning til å kontrollere hva slags militære installasjoner og troppebevegelser andre land drev med.

Men USA trakk seg fra avtalen i mai 2020 med begrunnelse av at Russland ikke overholdt den, blant annet gjennom å nekte overflyvninger av den sterkt militariserte Kaliningrad-enklaven ved Østersjøen.

Det har vært spekulert i om en ny Open Skies-avtale kan være noe som presidentene Putin og Biden kan diskutere under sitt møte i Genève. Dette vil utvilsomt kunne være av betydning også for Norge.

Et lite håp ble tent da Biden, samtidig som han i januar overtok som amerikansk president, sa han ville forlenge avtalen som begrenser de strategiske atomvåpnene.

Dette har vært trukket fram som et lite lyspunkt midt i alle meldingene om økt spenning og opprustning.

Mener Norge plasserer seg i skuddlinjen

Norges beliggenhet tett opp mot de russiske basene på Kolahavøya gjør at vi er sterkt berørt av den økte spenningen, og uforutsigbarheten i forholdet mellom USA og Russland.

• Les også: Surt mellom Norge og Russland

Fra russisk side hevdes det nå gang på gang at det er Norge, gjennom å slippe amerikanerne i stadig større grad til på norsk territorium, som er med på å sette seg i skuddlinjen ved en mulig konflikt.

Mens det fram til bare for noen år siden hørte til sjeldenhetene at pressetalskvinne Maria Zakharova brukte sine ukentlige pressekonferanser til angrep på norsk sikkerhetspolitikk, hører det nå til unntakene at dette ikke er et tema.

Hennes ofte kraftfulle salver er deretter umiddelbart blitt gjengitt på den russiske ambassaden i Norge sine hjemmesider.

• Les også: Russisk UD: – Norge fører en antirussisk forsvarspolitikk

Riktig nok har det vært en litt mildere tone den siste tiden, der også positive ting i samarbeidet mellom Norge og Russland trekkes fram, som at vi fremdeles har et godt samarbeid om redning til havs i nord.

Russland ser mot øst

Samtidig er det mange som mener at Bidens rundreise til Europa og møtet med Putin, først og fremst handler om de amerikanske ambisjonene om å demme opp for Kinas økende innflytelse i verden, både økonomisk og militært.

Putin deltok 8. juni i en høyt profilert åpning av en gass- og heliumfabrikk ved byen Svobodnyj, for å vise at de økonomiske forbindelsene med Kina blir stadig tettere.

Dette skjer under ett år etter at han åpnet kranene slik at russisk olje kunne strømme over grensen til Kina.

På denne måten vil han markere at Russland ikke lenger er så avhengig av eksporten av energi til Europa, og at de nå vender mer og mer av sin interesse mot det store kinesiske markedet.

Dette er heller ikke uinteressant sett med norske øyne, som de siste årene har merket en økende kinesisk interesse for Nordområdene, både for maritim trafikk gjennom nordøst-passasjen, og for å etablere seg på Svalbard.

Det kinesiske kortet

Fra russisk side er det nok med blandede følelser man ser den kinesiske interessen for Nordområdene.

De ønsker Kina velkommen som en motvekt mot den amerikanske dominansen i verdenspolitikken. Men de er også redd for at de kinesiske interessene og musklene kan bli for sterke for et Russland som ligger langt bak både USA og Kina i økonomisk utvikling.

Den erfarne utenrikspolitikeren og taktikeren Vladimir Putin vet nok å spille det kinesiske kortet i samtalene med Joe Biden.

Men han vet også at Biden med sin utenrikspolitiske erfaring er en helt annen og mye tøffere match enn det Donald Trump var under deres møte i Helsingfors i juli 2018.

Små forhåpninger

Norge og mange andre land hilser velkommen at USA og Russland nå snakker sammen.

Det skjer etter måneder med en hatsk retorikk som toppet seg da Biden svarte ja på spørsmål om han anså Putin som en morder. Ordene falt etter forsøket fra den russiske sikkerhetstjenesten FSB på å forgifte opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj.

Håpet er at møtet kan få i gang igjen dialogen om nedrustningsavtaler, som kan gjøre spenningen i verden noe mindre. Det vil i så fall hilses velkommen fra et land som Norge, som ligger der det gjør, i spenningsfeltet mellom stormaktene.

Men i likhet med resten av verden er de norske forhåpningene til at møtet i Genève skal resultere i konkrete resultater, lave.

Trolig må Norge leve med at spenningene i nord bare kommer til fortsette, på ubestemt tid.