Nato-revolusjonen

Det var temmelig usannsynlig for bare noen måneder siden. Nå ligger alt an til finsk og svensk hasteinnmelding i Nato.

For de to landene vil det være et dramatisk brudd med lange sikkerhetspolitiske vurderinger. Men også for de andre Nato-landene kan linjeskiftet bety store forandringer.

Og helt på tampen har prosessen tatt en vending som kan bli dramatisk.

Er alle i Nato enige i at dette er en god idé?

Nei. Fredag gjorde Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan det klart at Tyrkia ikke ser positivt på at Sverige og Finland blir NATO-medlemmer, med en begrunnelse om at landene «huser mange terrorgrupper».

Foreløpig er det uklart hvor langt Erdogan vil gå med denne innvendingen. Statsminister Jonas Gahr Støre har uttrygt at Erdogans motstand er overraskende.

Et nytt medlemskap må godkjennes av alle Natos 30 medlemsland. Fra Nato-hold har man vært forholdsvis sikre på at ingen land vil stemme nei hvis Sverige og Finland søker, selv om det har vært klart at enkelte medlemsland vil kunne benytte anledningen til å fremme egne kjepphester i andre politiske saker.

Natos «åpen dør»-politikk har stått ved lag siden Washington-traktaten ble underskrevet i 1949. I praksis har ikke døren vært like åpen for alle, men når det gjelder Sverige og Finland er det få hindringer i veien, slik flertallet av medlemslandene ser det.

«Fra vårt ståsted kan jeg ikke få sagt det klarere: Natos dør er åpen, og forblir åpen», sa USAs utenriksminister Antony Blinken tidligere i år, da han ble spurt om Finland og Sverige.

Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har flere ganger understreket betydningen av at Norges to naboland er så tilpasset Nato allerede, at en medlemskapskapsprosess vil være ukomplisert.

Kandidatlandene oppfyller alle krav, og trenger ingen institusjonelle reformer.

Det har vært spekulasjoner om at Hellas kunne ha innvendinger, men disse ble raskt tilbakevist av greske myndigheter. Enkelte har også lurt på om Ungarns statsminister Viktor Orban ville vifte med en vetoplan hvis det var noe som kunne brukes som et forhandlingsmiddel i andre diskusjoner, slik tilfellet har vært i debattene om EUs sanksjoner mot Russland.

Det er lite som tyder på at dette vil skje nå.

Finnes det noen ulemper for de andre landene?

At Sverige og Finland etter alt å dømme vil få et unisont «ja» når de bestemmer seg for å søke, betyr ikke at det ikke finnes tilløp til debatt.

To nye medlemsland betyr to nye land å forsvare kollektivt, med de forpliktelser og farer det medfører.

Hovedargumentet mot ser imidlertid ut til å handle om at dette vil oppfattes som en «provokasjon»: For dem i Vesten som mener Natos utvidelsespolitikk er den egentlige årsaken til Vladimir Putins illegale invasjon i Ukraina, er dette avgjørende.

I et land som Italia, der enkelte av partiene i regjeringskoalisjonen snakker stadig høyere om at det må bli en slutt på å sende våpen til Ukraina, finnes det enkelte kjente politikere som ikke vil ha Sverige og Finland inn i alliansen. Utbrytere fra regjeringspartiet Femstjernersbevegelsen snakker om at dette «øker muligheten for total krig i Europa».

Hvem er mest glade for å få Sverige og Finland på laget?

De baltiske landene vil skrive under så raskt som overhodet mulig, skal vi tro signalene på forhånd. «Våre nordiske naboer skaper historie», skrev Estlands statsminister Kaja Kallas på twitter, før hun understreket at hennes regjering kommer til å støtte en rask prosess.

Litauens utenriksminister Gabrielius Landsbergis har vært tydelig i hvordan han ser på svensk/finsk medlemskap: «Nato er i ferd med å bli sterkere. Baltikum kommer til å bli tryggere».

For Natos del vil svensk og finsk medlemsskap være viktig i et scenario der man må forsvare de baltiske landene. Det vil gjøre det lettere for Nato å komme de baltiske landene til unnsetning, hvis det skulle bli nødvendig. «Østersjøen blir et Nato-hav», sa Latvias utenriksminister Edgars Rinkēvičs i et intervju denne uken.

Terskelen for et russisk angrep på de baltiske landene blir høyere. Dermed vil risikoen for et angrep minske, hvis man følger et slikt resonnement.

Er grensen mellom Finland og Russland vanskelig å forsvare?

Et finsk medlemskap vil gjøre Natos grense mot Russland 1340 kilometer lengre.

Fra Natos side foreligger det ikke formelle og konkrete vurderinger av hva svensk og finsk medlemskap vil bety strategisk. Det har vært viktig å ikke foregripe diskusjonen i Sverige og Finland, og man har stort sett nøyd seg med å si at medlemskapsdøren er åpen. Det er for eksempel for tidlig å si noe om utplassering av Nato-styrker i de potensielle nye medlemslandene.

Enn så lenge kan man konstatere at det finske forsvaret regnes blant de mest effektive og moderne i Europa. Med en styrke på 280.000 soldater og 800.000 reservister, har de god erfaring med å forberede seg på et eventuelt angrep østfra.

Alle medlemslandene mener at et svensk og finsk medlemsskap vil styrke både Nato og Norden, ifølge ambassadøren.

Hvordan kommer Russland til å reagere?

Det har vært flust med advarsler på forhånd, inkludert trusler om at atomvåpen kan bli utplassert ved Østersjøen.

Dimitri Peskov, Vladimir Putins talsmann, beskriver et svensk/finsk medlemskap som en klar trussel mot Russland. «Nok en utvidelse av Nato vil ikke gjøre kontinentet vårt mer stabilt og trygt», sa han tidligere denne uken.

Finlands president Niinistös svar til Russland: «Det er dere som forårsaket dette. Se dere selv i speilet.»

Tidligere har vurderingene og bekymringene ofte knyttet seg til tidsrommet mellom en søknad og et faktisk medlemsskap. Det vil være en «gråsoneperiode» der man kan se for seg en økt fare for russisk angrep.

Etter Russlands invasjon av Ukraina ser det ut som vurderingene av denne gråsonen er endret noe. Både fordi man vil sørge for at medlemskap kan bli et faktum mye raskere enn man har tenkt tidligere, og fordi man har sørget for å få på plass forskjellige sikkerhetsforsikringer fra enkeltland i Nato som skal gjelde i denne gråsonen.

I tillegg finnes det vurderinger som tilsier at Russland ikke har kapasitet til å gjøre noe dramatisk nå, all den tid landet er bundet opp militært i Ukraina.

Storbritannias statsminister Boris Johnson signerte denne uken avtaler med både Sverige og Finland om militær støtte ved et eventuelt angrep.

Både Finland og Sverige har forberedt seg på andre trusler, inkludert cyber-angrep og forskjellige varianter av såkalt hybrid krigføring.

Påvirkning av politikere og opinionen i andre medlemsland fram mot en eventuell ratifisering av en avtale om medlemsskap, er også noe mange har advart mot.

Vil svensk og finsk medlemsskap endre Natos prioriteringer?

På toppmøtet i Madrid senere i sommer skal Nato vedta et nytt «strategisk konsept», som legger føringer for hva alliansen skal være i framtiden.

Verden har endret seg betraktelig siden forrige konsept fra 2010, der man ønsket seg et «strategisk partnerskap» med Russland.

Den endelige formuleringen som skal definere hva Russland er nå, er ikke klar. Men vurderingen av Russland som sikkerhetsrisiko vil være en av de tydeligste endringene i det nye dokumentet, som også diskuteres på utenriksministermøtet i Berlin denne helgen.

Sverige og Finland har vært med på noen av diskusjonene omkring dette konseptet allerede. En Nato-kilde med kjennskap til saken forteller at man regner med at det vil bli snakk om «et betydelig engasjement» fra de potensielle nye medlemslandene Finland og Sverige fram mot toppmøtet i Madrid i slutten av juni, der det endelige konseptet skal legges fram.

Vil de nye medlemmene bidra til en annen vektlegging av Arktis i Natos arbeid? Vil det få noe å si for forsvarssamarbeidet mellom Nato og EU at ytterligere to EU-medlemmer blir medlem av forsvarsalliansen? Vil det bety at Frankrikes president Emmanuel Macron synes alliansen blir mer eller mindre hjernedød, eller vil det endre hvor mye energi Nato skal bruke på Kina framover?

Det er ikke godt å si. Det er for tidlig å fastslå hvordan debatten om hva som skal være Natos hovedpriotriteringer i tiden framover vil påvirkes, hvis alliansen får to nye medlemsland.

Hvor raskt kan Sverige og Finland bli medlemmer?

Hvis begge bestemmer seg for å overlevere søknader, vil såkalte tiltredelsessamtaler komme i gang raskt. Deretter blir det tid for signering av en tiltredelsesprotokoll, som vil finne sted i forbindelse med Nato-toppmøtet i Madrid i slutten av juni.

Så skal det hele ratifiseres av medlemslandenes nasjonalforsamlinger.

Det har tidligere tatt ett års tid, men signalene nå tilsier at det kan gå en hel del raskere denne gangen.

Allerede i oktober kan landene være fullverdige medlemmer, i alle fall hvis Finlands president får det som han ønsker.

Og hvis Tyrkias president ikke gjør alvor av truslene om å sette ned foten.