Hund og katt i USA

WASHINGTON D.C (Nrk.no): USA har rundt 70 millioner hunder og enda flere katter. Mens hundene er godt synlige, holdes kattene stort sett innendørs. .

Hunder i Washington
Foto: Gro Holm / NRK
Gro Holm
USA-korrespondent

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Washington.

Murphy er kjekk. Han er ikke høy og mørk, heller litt lav og mørk. Men til gjengjeld har han masse sjarm og krøllete hår. Han bare smyger seg innpå – og før du vet ordet av det sitter han ved kjøkkenbordet ditt.

Murphy har fire ben og sier nesten aldri vov. Han er naboens hund, og jeg kjenner Murphy mye bedre enn naboen.

Murphy kom nok opprinnelig for å hilse på vår hund, Nano. Men han var egentlig like opptatt av oss mennesker og det vi spiste der ved kjøkkenbordet. Etter hvert ble det nesten litt mye Murphy gjennom hekken uten gjerde, og naboen hadde overhodet ingen kustus på bikkja.

Lærer de ikke elementær dressur her, tenkte jeg de første ukene i USA. Inntil jeg en solfylt søndagsmorgen plutselig befant meg inne i naboens stue – i slåbrok – på jakt etter egen hund som ikke ville høre på mitt «HIT».

Angrep er beste forsvar, og jeg la smilende ut om hvor godt kjent Murphy var på vårt kjøkken. Etter det fikk Murphy nytt halsbånd, av den elektriske typen som er forbudt i Norge, unntatt for profesjonelle saueavskrekkingsdressører. Murphy kommer ikke mer.

Må holdes i bånd

Vi bor et par hundre meter fra en ganske stor park. Ved inngangen til parken står det et skilt om at hunder må holdes i bånd. Omtrent akkurat der pleier alle å løsne lenka.

Akkurat vår park er nemlig kjent som et fristed for hunder og hundeeiere, en plass nesten urørt av parkpolitiet. Én gang har jeg støtt på politiet.

De stod godt synlige på parkeringsplassen like bak skiltet, akkurat passe slik at jeg lot Nano forbli i bånd noen ekstra meter. To menn med matpakker og pappkrus med kaffe koste seg i vintersola som slapp inn gjennom åpent bilvindu.

Ikke snakk om å gå ut for å inspisere inne i parken. Vel nede ved elvebredden og ute av synet for parkpolitiet gikk advarselen lynraskt fra hundeeier til hundeeier: «Ta bikkja i bånd før du går opp!»

Alle varslet alle, selv de som hadde hundene sine i bånd.

Få fuglehunder

Skilt i Washington

Kravet er at hunder må holdes i bånd.

Foto: Gro Holm / NRK
Plakat i Washington

En av mange plakater der Havoc er etterlyst.

Foto: Gro Holm / NRK

Det er ellers forunderlig hvor få fuglehunder jeg treffer på de daglige lufteturene. I Oslo og Bærum har jeg en høyst uvitenskapelig følelse av at annenhver hund er Setter eller Vorsteh.

Selv har jeg en Vorsteh. Her møter jeg nesten aldri fuglehunder, om en da ikke skal regne Labradoodlene som fuglehund, glade i ender som de er.

Labradoodle er en blanding av Golden labrador og Puddel og er ustyrtelig populære i min forstad, Bethesda.

Jeg har dessuten spurt alle setter- og vorsteheiere på min vei om hundene deres brukes på jakt. Ikke én har svart ja. Hjemme i Norge ville mange eiere, herunder undertegnede, ha følt behov for å unnskylde seg for at bikkja ikke har fått utløp for sitt naturlige jaktinstinkt.

Mange norske oppdrettere vil helst ikke selge fuglehunder til folk som ikke har tenkt å jakte og dessuten få bikkja premiert for sine jaktevner.

Men, når sant skal sies, er ikke nordmenn og amerikanere så forskjellige i sine preferanser. Riktignok har labradoren ligget på popularitetstoppen her i 23 år, men som nummer to kommer Schæferen.

Den lå i svært mange år som nummer én i Norge. I USA ligger Golden retriever som nummer tre, og det gjør den også i Norge. Rolige familiehunder er populære.

Den første setteren ligger på 66. plass, og det er den irske. Terriere, Beagle, Boxer, Dachs og Puddel er også populære raser her.

Og bare for å ha nevnt det; veskehunden Chihuahua – kjent fra bilder av Hollywood-stjerner, ja den har fallende stjerne. Fra 2007 til 2012 har den ramlet fra 12. til 18. plass, slått av både Bulldog og Mini-Schnauzer.

Gir komplimenter til hundene

Hundeeiere er stort sett hyggelige å prate med. Amerikanske hundeeiere er dessuten veldig flinke til å gi komplimenter – til hunden.

Jeg har lært, og jeg ser hvor stor gleden er når jeg roser bikkja til en tilfeldig forbipasserende, og dem er det gjerne en tretti stykker av i løpet av tre luftinger pr. dag.

Den store snakkisen i flere måneder nå har vært Havoc. Havoc ble borte for eieren en solfylt søndag i oktober, og jeg møtte ham, altså eieren, like etter at det hadde skjedd. Jeg tenkte «jaja, den er nok tilbake i løpet av kvelden». Men, nei. Havoc er fortsatt borte, men ikke glemt.

For med femti til et par hundre meters mellomrom står det A4-oppslag med bilde av Havoc og teksten «Help, I am lost» – jeg har gått meg vill – i en omkrets på rundt 10 kilometer.

En dag like før jul ble jeg kjørende bak en bil i en rundkjøring i sentrum av DC med store savnet-plakater og bilde av Havoc klistret på alle dørene. Det ryktes at han har vært observert i vår park, men ingen er helt sikre, de har bare hørt det av «noen».

En kveld i skumringen traff jeg på en eldre dame langt utenfor stien. Jeg var på tur med min Nano for å gå litt utenfor asfaltløypene. Men damen – hun lette etter Havoc. Er du i slekt med eieren, spurte jeg. Nei, nei, men hun klarte ikke å sove skikkelig fordi hun tenkte på hvor sulten og redd Havoc måtte være.

Hadde jeg sett ham? Nei. Men jeg er nok en av mange som har dagdrømt om å være redningskvinnen, den som kan slå telefonnummeret på plakaten og si «han er her, jeg har ham i bånd».

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Hunder i Washington

Én hund i bånd, to uten.

Foto: Gro Holm / NRK

Riktig hundekosthold

Folk her jeg bor er generelt veldig kostholdsbevisste, også på hundens vegne. Det er mye kaffe uten koffein for menneskene, og det er mye frykt for hva som kan skje om bikkja får i seg noe den ikke skal.

Mange lar ikke hunden drikke elvevannet i parken, eller bade i elva fordi den kan få i seg forurenset vann. En litt grå dag da jeg stod bøyd med pose over en uvanlig stor og utflytende ladning hundebæsj, kom en vennligsinnet dame forbi og innledet en samtale.

Jeg fant det naturlig å forklare at Nano hadde diaré fordi han hadde fortært en halv kilo konfekt – gjenglemt på en kommode etter en fest. Damen gikk over i fistel. Hadde han vært hos veterinær? Han kom til å dø.

Hunder tåler ikke sjokolade, visste jeg ikke det? Vel, jeg holdt jo akkurat på med etterlatenskapene, men han levde jo, og det verste var nok over … Dessuten var det ikke første gang han stjal sjokolade. Damen og jeg ble enige om å være uenige, og Nano overlevde.

Ikke truffet noen katter

Nok om hunder, nå vil jeg si litt om katter i USA. Men det blir mer «katter, rent teoretisk», for jeg har egentlig ikke truffet et eneste eksemplar. Merkelig, egentlig, for ifølge Den amerikanske veterinærforeningen fantes det i 2012 74.059.000 katter i USA.

Tre av ti husholdninger har katt. Men langt de fleste er innekatter. Det må være redselen for å bli dratt for retten fordi katta har tisset i naboens hagemøbler eller ødelegger nattesøvnen med å parre seg utenfor naboens vindu, var min første innskytelse.

Etter mye spørring og googling, har jeg kommet til at det finnes flere forklaring på at katter stort sett holdes innendørs.

For det første er det farlig å være utekatt i USA. Det er mange som vil dem vondt, og nå snakker vi ren ondskap eller grådighet. Det finnes nemlig bander som driver organisert innsamling av katter og hunder, som så selger dem til laboratorier som driver eksperimenter med dyr.

I Sør-Dakota ble en pelshandler tatt for å selge bearbeidede katteskinn. Katter brennes med sigaretter, brukes som blink i pilspill og skytekonkurranser, de henges, halshugges og kuttes opp. Utekatter blir matet med rottegift, satt fyr på med parafin og flådd levende.

Det skjer altså i en målestokk som gjør at dyrevernsorganisasjoner anbefaler folk å holde kattene inne, trass i at mange katteraser egentlig er utekatter. Når sånt skjer med dyr i stor målestokk, er det ikke bare våpenlovene som må endres for å få ned antall drap i USA, tenker jeg.

Frykt for kattenes liv er altså én av forklaringene. Men så kommer en helt annen, knyttet til kattens natur som rovdyr.

«Katter dreper opptil 3,7 milliarder fugler hvert år», stod det i en artikkel i avisa USA Today i fjor. Ikke bare det, katter dreper mellom 6,9 og 20,7 milliarder pattedyr hvert år, står det i artikkelen, som viser til en undersøkelse foretatt av The Smithsonian’s Conservation Biology Institute.

Det dreier seg om mus og kaniner. Kan nå det være så farlig? Det vrimler av villkaniner i nabolaget, og det kunne kanskje gjort seg med noen utekatter for balansens skyld. – Katteelskerne hevder dessuten at kattene bare tar en liten del av fuglene. Det er kjemikalier brukt i sprøyting og kunstgjødsel som tar livet av de fleste.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Hund i Washington

En velkledd hund i Washington.

Foto: Gro Holm / NRK

«Kattens allierte»

En egen organisasjon som kaller seg Kattens allierte har lagt seg på en kompromisslinje og lansert en egen strategi som skal redusere mengden herreløse, streifende katter.

Fange-kastrer-returner politikken har som mål å bringe så mange katter som mulig tilbake til sine eiere. Målet er også å få ned antall katter som blir utsatt for såkalte barmhjertighetsdrap i institusjoner for hjemløse dyr.

Hvert år blir rundt fire millioner katter «euthanized», eller «barmhjertighetsdrept» fordi de ikke har noen eier eller er kommet bort fra hjemmet.

Tallet stammer fra en av de tallrike private dyrevernsorganisasjonene, denne med det talende navnet «Ikke-drep senteret i Oakland».

På en oppslagstavle i den før nevnte lokale parken står det et bilde av den savnede katten Robin. «Hun vil nå være sulten og redd, bare gi henne det hun vil ha av mat», står det på oppslaget. Vanligvis skal en jo ikke fore andre folks husdyr. Hm, hva med alle villkaninene i nabolaget?

Og fuglene, dem vrimler det jo av i nærheten av alle fuglefrøbeholderne i hagene og på husveggene her. Men kanskje har Robin vært så mye inne at han har glemt hvordan en fanger fugler og kaniner.

Eller kanskje har eierne hatt innekatt så lenge at de har glemt eller fortrengt at katten er et rovdyr. Ikke vet jeg, men det ville unektelig være oppsiktsvekkende å treffe på en katt med pasifistisk legning, ikke minst her i USA.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt