Melonis Europa

– Vi står i fare for å forsvinne, sa Giorgia Meloni.

Solen var i ferd med å gå ned bak scenen som var satt opp i sentrum av Caserta, litt nord for Napoli. Meloni var bekymret for at vi er inne i en skumringstid for italiensk kultur, identitet og befolkning. Hun virket likevel sikker på at antallet velgere hun kunne overbevise, bare ville øke.

I valgkampens sluttfase for snart ett år siden, så det nemlig temmelig bra ut.

Ute på plassen vaiet Melonis tilhengere entusiastisk med partiet Italias Brødres flagg. Det var prydet med den trefargede flammen som har vært ytre høyres symbol i hele etterkrigstiden.

Noen av dem jeg snakket med denne ettermiddagen mente Melonis suksess ville bety en ny vår for en politisk fløy som har blitt demonisert. De snakket om revansje.

Andre virket uinteressert i ideologi og historiske feider. De så Giorgia som et friskt pust, en ganske ung kvinne som kunne endre Italia til det bedre.

Selv snakket hun om Gud, om fedreland, og om familie. Det var et budskap som passet mange tilhengere, kanskje nettopp fordi det er en sammensetning av ord som kan bety litt forskjellige ting, avhengig av hvem som hører.

– Venstresiden sier «ja vel, la oss bare få inn innvandrere, de får barn». Jeg vil at italienerne skal lage barna, fortsatte Meloni den ettermiddagen.

Akkurat det budskapet var ikke til å misforstå, og det virket. Giorgia Meloni ble statsminister.

Betenkt Biden

Det vakte en viss bekymring internasjonalt. Her i Brussel handlet det ikke minst om maktforholdene innad i unionen. Ville Polen og Ungarn få en ny og kraftfull støttespiller nå?

USAs president Joe Biden hørtes betenkt ut da han snakket om demokratiets stilling i verden etter Melonis seier. «Dere så hva som hendte i det valget i Italia. Dere ser hva som skjer rundt om i verden», sa Biden.

Giorgia Meloni var fullt klar over risikoen for å bli et skremmebilde i utlandet. Allerede under valgkampen la hun vekt på å spille inn taler på engelsk, fransk og spansk. For det handlet ikke bare om å nå italienske velgere.

Utenlandske investorer måtte beroliges. Utenlandske politikere måtte forsikres om at Meloni ville holde stø kurs i utenrikspolitikken. I tidens dominerende spørsmål – krigen i Ukraina – var det ingen enkel oppgave.

Meloni skulle tross alt regjere med Matteo Salvini fra partiet Lega. En av ganske få vestlige politikere som smilende og med tommelen opp har latt seg avbilde med Putin-T-skjorte på Den røde plass i Moskva.

Smil og latter

Men Meloni har holdt hva hun lovet: Italia har holdt på støtten til Ukraina og til Nato-samarbeidet.

Da hun møtte Joe Biden i sommer, virket den amerikanske presidenten ikke bekymret i det hele tatt. «Det er en glede å ønske statsministeren velkommen. Vi har blitt venner», sa Biden.

Både når det gjelder støtten til Ukraina og forholdet til Kina har Meloni vist seg å være mer på linje med USA enn mange hadde antatt. Og selv om folk rundt presidenten forteller at han ikke er særlig begeistret for den italienske statsministerens holdning til LHBT-rettigheter, veide ikke det tungt nok til å ødelegge stemningen i Det hvite hus.

Der var det smil og latter i de kremfargede skinnstolene.

Også i Brussel har den italienske statsministeren blitt tatt vel i mot. «Festen er over», hadde hun sagt til EU i valgkampen. Nå var det bare å forberede seg på et tøffere Italia.

De første gangene jeg så Meloni i EU-rådsbygningen etter valgseieren, så hun imidlertid mer ut som en høflig og litt nervøs gjest på en flott fest.

Var hun helt forandret? Var det slik mange hevder, at man blir mer pragmatisk og mindre konfronterende når man havner i maktposisjon?

Det kan være noe i denne fortellingen om en mer moderat Meloni. Kanskje er det vel så viktig for Melonis innflytelse i Europa at flere EU-land i mellomtiden har tatt et langt skritt mot høyre selv.

Konservative partier i Europa har i flere år vært litt i stuss om hvordan de skal møte utfordringen fra nye ytre høyre-krefter. Løsningen for mange har vært å gå dem i møte i politikken. Særlig i innvandringsspørsmål har det vært tydelig i kjølvannet av flyktningkrisen.

Den nye malen

Ekstra synlig ble det kanskje i sommer, da Meloni var på et av flere besøk i Tunisia for å få banket gjennom en kontroversiell avtale om flyktninger. Til tross for massiv kritikk fra menneskerettsorganisasjoner og FN-rapporter om inhuman, rasistisk og dødelig behandling av flyktninger og migranter på Tunisisk jord, skulle Tunisias leder få EU-midler for å holde mennesker vekk fra Europa.

Ved Melonis side sto Nederlands liberale statsminister Mark Rutte, og EU-kommisjonens konservative president Ursula von der Leyen. Hun mente avtalen med Tunisia bør bli en ny mal for EUs asyl- og flyktningpolitikk.

Også i EUs ambisiøse grønne politikk er det mulig å se en kursendring. Mens den store konservative partigruppen i EU-parlamentet fortsatt vil støtte EUs grønne skifte i prinsippet, har de iverksatt voldsomme kampanjer mot flere grønne lovforslag.

Lenger ut til høyre har Alternativ for Tyskland nylig startet valgkampen fram mot EU-parlamentsvalget til neste år med å ta til orde for å droppe hele den grønne satsningen.

Både klima og migrasjon kommer til å prege europeiske valgkamper i høst. Og vi kommer også til å se nye samarbeidsprosjekter på høyresiden av politikken. Der sentrum/høyre-partier ofte har markert klar avstand til ytre høyre-krefter, har grensene blitt mer utvisket.

Sannfinnene sitter i regjering, Sverigedemokratene har makt som støtteparti. I Nederland har den nye lederen for det liberale partiet sagt at hun ikke vil utelukke et samarbeid med den særegne, platinablonde høyrepopulisten Geert Wilders.

I Frankrike er det flere politikere som drømmer om et grenseoverskridende samarbeid mellom høyre og ytre høyre.

Et annet EU

Parallelt med dette er mange av partiene på ytterkanten av politikken blitt mindre eksplisitte i sin kritikk av EU. Der det var snakk om både Frexit og Italexit noen år etter Brexit, er tonen en annen nå.

Giorgia Melonis plan er ikke å melde landet ut av EU, men å endre EU.

Da hun drev valgkampstøtte til det spanske ytre høyre-partiet Vox i sommer, var dét budskapet: Meloni ville ha hjelp til å etablere det hun kaller et «konservativt, patriotisk Europa». Mot «LHGBT-lobbyen», mot abort, mot innvandring.

Hun listet opp Finland, Polen, Ungarn og Tsjekkia som allierte. Med Spania med på laget, ville «patriotenes tid være inne.»

Meloni kaller sitt politiske prosjekt konservativt. Det er riktignok en særegen og tidsriktig konservatisme, som minner om den som er blitt dominerende i det republikanske partiet i USA.

Eller hos Viktor Orban i Ungarn, han som har gjort det klart at ungarere «ikke er et folk av blandet rase», og ikke vil bli det heller, selv om EU forsøker å «tvinge migranter på oss».

Det er denne konservatismen den tradisjonelle sentrum-høyre-fløyen i europeisk politikk må finne ut hva de skal gjøre med. Erfaringene fra USA er ikke fristende for alle.

Samarbeid frister likevel, etter de mange samtalene mellom Meloni og ledende sentrum/høyre-politikere i EU å dømme.

Tyngdeforholdene i EU kan endre seg dramatisk fram mot EU-parlamentsvalget til våren. «Jeg tror vi allerede kan snakke om en Meloni-effekt», sa en anonym EU-diplomat til nettstedet Politico i sommer.

En spansk vri

Suksessoppskriften er riktignok ikke gyldig over alt, hele tiden. I Spania, der Meloni drev aktiv valgkamp for Vox, var ikke klokken slagen riktig ennå: Vox gjorde et mye dårligere valg enn ventet.

Den spanske sosialistlederen Pedro Sanchez viste at det fortsatt kan være effektivt å advare mot å slippe ytre høyre-partier inn i regjering. Også innad i det spanske konservative partiet fantes ledende politikere som var ukomfortable med en slik koalisjonsplan.

Det var skuffende for Meloni, men neppe noe avgjørende tilbakeslag.

Ett år etter valgseieren har Giorgia Meloni langt på vei lykkes med å dominere hele høyresiden i italiensk politikk. Året som kommer vil gi svar på om hun også klarer å definere hva konservativ politikk er og kan være i hele EU.