Homs – en post-apokalyptisk verden

Midtøsten-korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen har vært tilbake i Homs, byen der opprøret i Syria startet for to år siden.

Syriske opprørsstyrker i Homs

Medlemmer av de syriske opprørsstyrkene i de ødelagte gatene i Homs i januar i år.

Foto: Khaled Tellawi/Shaam News Network/Handout / Reuters

Sigurd Falkenberg Mikkelsen i Syria
Foto: NRK

Jeg ble stående en liten stund foran glassdøren. Jeg ventet på at den skulle åpne seg automatisk, og da det ikke skjedde skjønte begynte i stedet å fikle med døren med hendene.

Jeg holdt på akkurat lenge nok til at jeg skjønte det ikke var noen vits, og i det jeg innså det, åpnet en mann sidedøren for meg. Det er en stund siden Hotel Saphir i Homs har hatt mange nok gjester til å kaste bort strøm på en automatisk døråpner.

Hør korrespondentbrevet her:

Inne i resepsjonen var det mørkt, lavt under taket og bare resepsjonsdiskene til venstre var opplyst. På den ene veggen hang det et bilde av Hafez al-Assad, faren til den nåværende presidenten.

I bakgrunn lød tunge eksplosjoner og spredt geværild. Eller i bakgrunn, det var egentlig ikke så langt unna, de sloss i sentrum, noen kilometer unna.

Jeg bestilte tre rom, ett til min sjåfør Joseph og som syrer fikk han et rimelig rom han kunne betale med syriske pund. For Hussam, min egyptiske fotograf, og meg ble det dyrere, og rommene måtte betales i dollar.

Resepsjonisten smilte da jeg klaget på prisen. «Høye priser og dårlige rom,» sa han. Han visste vi ikke hadde noe valg, det er bare to hoteller åpne i byen. Jeg stakk hånden i innerlomma for å finne min etter hvert slitte konvolutt med penger.

Syria er for lengst sperret ute fra det internasjonale gode samfunn, og dermed er ikke kredittkort brukbare.

Det er kanskje noe som folk ikke tenker så mye på til daglig, med mindre man reiser litt utenfor den politiske allfarvei trenger man ikke det, men det er altså amerikanerne som bestemmer hvem som får lov til å betale med Visa og Mastercard og de andre betalingssystemene.

Det har forvandlet den syriske økonomien, eller det som er igjen av den, til en cash-økonomi. Jeg stakk hånda først i den ene lomma, og så i den andre. Og så gjorde jeg det samme en gang til, men ikke før jeg også hadde kjent etter i baklommene på buksa.

Det var ingen konvolutt med penger der.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ødelagte bygninger i Homs

Det er knapt én hel bygning å se i bydelen i Homs der det har foregått kamper i lang tid.

Foto: Khaled Tellawi/Shaam News Network/Handout / Reuters

Hadde jeg ikke betalt for hotellet i Damaskus samme morgen med penger fra den konvolutten? Jeg hadde det. Jeg sa ingenting til resepsjonisten, bare at vi ikke kunne betale på forskudd og at jeg skulle komme med penger senere.

Jeg hadde en jobb å gjøre, få hjem noen bilder fra den ødelagt bydelen Bab Amro til kveldens Dagsrevy, og Hotel Saphir er det eneste hotellet med internett. De jeg kom opp på rommet, lette jeg sprett i bagene mine uten å finne noe og satt meg ned med Hossam for å redigere.

Det var kjørebilder for det meste, filmet fra et bilvindu. Knuste hus, skuddhull overalt, en moské med et stort åpent sår etter en artillerigranat. Et utbrent hus.

Her og der så vi noen mennesker som gikk i en sidegate, et annet sted en liten butikk som var åpnet. Jeg tenkte på guttungene som plukket løvetann i veikanten som vi ikke hadde klart å ta ordentlig bilde av.

En gang bodde det opp mot 100 000 mennesker her, det var en fattig bydel i en fattig by og det var her det ble tydelig for en hel verden at en borgerkrig raste i Syria, en brutal og nådeløs krig.

Det syriske regimet bombarderte byen utenfra, tilsynelatende uten hensyn til sivilbefolkningen, og folk flyktet og til slutt ga også opprørerne opp. De sa det var for å beskytte de gjenværende menneskene, men de hadde nok heller ikke noe valg hvis de ville overleve selv.

Igjen ligger byen som et tomt skall, og de par tusen menneskene som har bosatt seg der, gjør det enda tommere, som om deres tilstedeværelse understreker kontrasten mellom byen som var og det den har blitt.

Det er slik jeg tenker meg en post-apokalyptiske verden.

Da vi var enige om hvilke bilder som skulle sendes hjem, begynte jeg virkelig å lete. Jeg endevendte bilen sammen Joseph, og endevendte bagene min to ganger, også det sammen med Joseph.

Pengene var ikke der. Jeg satt meg ned og forsøkte å rekonstruere dagen. På morgen hadde jeg sjekket ut og betalt på hotellet i Damaskus, så gikk jeg for å spise frokost, og så måtte jeg betale litt ekstra fordi de hadde glemt å sette på gårsdagens mat på regningene og så gikk jeg opp på rommet en gang til, for å sjekke at jeg ikke hadde glemt noe.

Var det ikke slik? Og ga jeg driks til han som la bagene mine i bilen fra lommeboka eller fra konvolutten?

Alle som har forsøkt i detalj å huske hva en har gjort bare timer tidligere, vet hvor vanskelige det er å være skråsikker.

Minnet vårt er forrædersk, og lever sitt eget liv. Det husker hva og hvordan det vil huske.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ødelagte bygninger i Homs

Ødelagte bygninger i Homs.

Foto: Yazan Homsy / Reuters

Det hjalp selvfølgelig ikke at jeg samme dag hadde kjørt fra Damaskus til Homs, passert sju militære kontrollposter, sittet i et langt intervju med guvernøren av Homs og hørt på hans konspiratoriske forklaringer på borgerkrigen, det var en sammenheng mellom sionistene verdenskontroll og islamistene fra utlandet som nå herjet i Syria, eller at jeg altså hadde besøkt Bab Amro, et for meg sterkt besøk av flere grunner, ikke bare gjør det inntrykk å være krigsruiner og døden som svever der inne, men dette var også et sted jeg, på mitt vis, hadde lengtet etter å dra til.

For ett år siden satt jeg på en bar i Beirut, krigen hadde for alvor brutt i Homs og jeg diskuterte med andre korrespondenter hvilke muligheter og veier som fantes for å komme seg inn.

Jeg ville dra, det føltes viktig å være der, å kunne bekrefte, se med egne øyne, ikke bare lene seg på påstander fra aktivister og benektelser fra regimet.

Jeg valgte likevel ikke å bli værende, jeg følte jeg kom for sent i gang, at våre kontakter ikke var helt til å stole på og viktigst av alt: Det er farlig å skynde seg inn i en krigssone hvor respekten for menneskeliv har blitt borte. Jeg ble.

En av dem jeg pratet med var fotografen Paul Conroy. Han dukket senere opp i nyhetene, skadet i benet og uten mulighet for å få skikkelige legehjelp.

En granat hadde truffet det improviserte pressesenteret i den opprørskontrollerte bydelen. Journalisten han reiste sammen med, Marie Colvin, var død. Det samme var en annen fotograf, franskmannen Remi Ochlik.

Alt dette blekner mot det som har skjedd siden, bare i januar er 400 000 mennesker drevet på flukt i Syria.

I dag finnes det varianter av Bab Amro over hele Syria. Inne i Syria er over to millioner mennesker som er drevet på flukt. I forrige uke traff jeg en 14-årige jente.

Hun bodde på en skole og fortalte meg at hun og moren og søsknene hadde dratt hjemmefra for ett år og to måneder siden. Først forsøkte de seg hos noen slektninger, så ble det for utrygt der, så tok de sjansen på dra hjem, men de holdt ikke ut mer enn en uke før de måtte dra videre, og slikt hadde det fortsatt til de endte skolen i Damaskus hvor jeg traff henne.

Hun hadde nesten ikke sett faren på et halvt år, for han måtte være i nærheten av huset deres for å forsøke å passe på det. Og skole, der du lærer noe, spurte jeg, savnet hun den? Hun fortalte de fikk litt undervisning, og kunne avlegge prøver på en nærliggende skole som fortsatt ble brukt til det den var bygget for, ikke til et flyktningmottak. Men hun savnet det.

«Utdanning er et våpen for kvinner,» sa hun. En annen kvinne fortalte meg at de hadde kastet bort alle sparepengene sine på en menneskesmugler som lurte dem. Uten penger eller kontakter er man fortapt.

I konvolutten min lå det rundt 1500 dollar, 500 egyptiske pund og et sted mellom 50 0000 og 100000 libanesiske pund. Alt i alt en god slump penger.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Opprørere i Homs

Medlemmer av opprøsstyrkene i de ødelagte gatene i Homs.

Foto: Lens Young Homsi / AP

Joseph forslo å ringe til Four Seasons i Damaskus, hotellet hvor jeg bodde. Jeg sa at han alltids kan forsøke, men i mitt indre at jeg satt en strek over de pengene, og visste at jeg fra nå av måtte operer på nødreserver.

Jeg hadde gjemt unna litt penger i en av bagene. Joseph ringte, snakket med flere forskjellige mennesker, helt til han kom til sikkerhetssjefen på hotellet. Han forklarte situasjonen, og la på. ”De skal ringe oss opp når de har sjekket,” sa han.

Vi satt oss ned for å jobbe igjen. Jeg gikk gjennom bildene fra Bab Amro på nytt. De ødelagte husene, moskeen med det store hullet.

Gutten som plukket løvetann i veikanten som vi aldri fikk tatt ordentlig bilde av. Vi prøvde å sende de til Oslo, mislyktes i første forsøk, men prøvde på et nytt system og det fungerte, sakte, så sakte som i internetts begynnelse.

Streken som viste hvor langt overføringen hadde gått beveget seg nesten ikke, 11 kb upload, 22 kb, hurra, 6 kb og nei.

Joseph og Hussam røykte, og jeg skulle ønske jeg ikke hadde sluttet. Og vi visste ikke engang om linja vil holde, den kunne bryte samme når som helst. Vi var i tilfeldighetenes vold, syriske myndigheter tillater ikke at vi tar med våre egne satellitt-telefoner som vi ellers ville brukt i slike omstendigheter.

Til slutt begynte vi å le av det hele, en slags blanding av galgenhumor og stressforløsning. Reisen opp, besøkene i Homs, etterretningsagentene som fulgte etter oss overalt, jeg tror det var representanter fra minst 3 av Syrias 17 etterretningsorganisasjoner pluss noen soldater og en ung fyr fra informasjonsministeriet og til slutt pengene som var borte.

Og da ringte telefonen. «Det er Four Seasons,» sa Joseph og nikket mens en stemme pratet på den andre siden.

Han holdt for røret: «De har funnet pengene.» Og så fortsatte han å prate med dem, og fortalte at vi kom tilbake til Damaskus, inshallah, i morgen. «Ja, i morgen ettermiddag.»

Jeg kom til Damaskus dagen etter, fikk forklart at konvolutten med penger lå på senga da renholdsarbeiderne kom og at de hadde levert den inn.

Det var to av dem. Jeg rakk aldri å møte dem, for tidlig dagen etter reiste jeg videre, ut av krigens Syria, til Libanon og på grensen var det som vanlig lange køer av syrere på vei ut.

«Hvilken ydmykelse,» stønnet rektoren for en ingeniørhøyskole som jeg ble stående og prate med. «Hvis bare de stridene partene kunne sett hva folk blir utsatt for. De må legge ned våpnene og sette seg ved et forhandlingsbord.»

Selv er jeg tilbake i Kairo nå og spør meg selv om hvorfor det var denne historien som presset seg fram til dette korrespondentbrevet? Er det, ubevisst, en postmoderne variant av den sentimentale europeiske oppdagelsesreisende og den edle ville?

De dreper hverandre, men se, det finnes også ærlige mennesker. Jeg tror ikke det. Jeg skriver fordi jeg selv og kanskje andre, trenger påminnelsen, trenger slike historier fordi det er så lett å la seg rive med og gjøre moralen relativistisk og menneskene som lider til passive offer. Konflikten er så brutal, så hensynsløs at alt kan gjøres forståelige.

Det er fort gjort å unnskylde en handling ut fra forutsetningene. Jeg ville ikke bebreidet dem om de hadde beholdt konvolutten, virkelig ikke, det var min feil enda jeg ennå ikke forstår hvordan konvolutten kunne ha havnet på senga, men dermed overser jeg også vår felles menneskelighet, som overskrider tid og rom og som det er vel så viktig å minnes som det er å vise bilder av ødelagte byer og kjempende soldater.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt