Holdes som moderne slaver

Hun låser seg inn med nøkkelen hun har fått. Sier et hallo, smiler. Hun gjør alltid det, selv om yttertøyet drypper. Vi snakker litt om været, vi begynner gjerne slik, enten det er altfor varmt, altfor kaldt, eller altfor mye regn, slik det har vært i det siste.

Så går hun i gang på kjøkkenet. Det klirrer i glass og i de møkkete asjettene som står igjen i kummen. Hun klager aldri over det, det er jobben hennes, og det eneste jeg hører hun si om den, er at hun ønsker mer. Kjenner jeg kanskje noen andre som meg, som trenger en vaskehjelp noen timer i uken?

Hun heter C. og er fra Sri Lanka, og hun låser seg inn hos meg tirsdag og fredag formiddag. Hun har kommet til Beirut som gjestearbeider, og det er mange som henne her, fra Filippinene, fra Etiopia, fra Bangladesh. Veldig mange av husholdningene fra middelklassen og oppover har én, to eller kanskje tre hushjelper på fulltid, som bor hjemme hos dem.

C. sin jobb er litt annerledes. Hun er frilanser, jobber i mange hus og bor for seg selv. Hun styrer sine egne arbeidstider og får anstendig betalt. Og når jeg spør henne, sier hun dette:

– Jeg ville aldri ha turt å jobbe som hjemmeboende hushjelp. Mange har det veldig vanskelig.

Vanskelig liv

Hun vet godt hva hun snakker om, hun kjenner flere av dem. Fordi hun snakker om noen av dem i dette korrespondentbrevet, vil hun ikke at jeg bruker hele navnet hennes.

Vanligvis er stemmen rolig, men når jeg spør henne om hushjelpene hun kjenner, blir setningene raskere og høyere, hun begynner å gestikulere med en saks i den ene hånden, døde blader som hun har stusset fra en plante i stuen, i den andre.

– Vi snakker ofte om det med hverandre. Noen får ikke gå ut, noen får ikke hjelp når de er syke, noen får ikke nok mat og klær, sier hun.

– Og ofte får de ikke utbetalt lønningen sine. Kanskje på flere måneder. Noen sier de skal få betalt helt til slutt, så kjøres de til flyplassen etter to år, uten å få en krone.

Utnyttet

Hushjelpene i Libanon er over alt.

De er i heisen i bokken der jeg bor, der de står med søppelposer det ene øyeblikket, en hund som skal på luftetur det neste.

De er på supermarkedene, der de handler friske grønnsaker og tar forsiktig vare på kvitteringen slik at madamen skal kunne forsikre seg om at de ikke har stjålet penger.

De er i fritidsboligen ved havet, der det er de som tar av sengetøyet og gjør oppvasken når mister skal reise hjem etter helgen.

De er på gårdsplassen utenfor de dyre leilighetene, der de passer barna som sparker ball med naboungene, mens de smugtitter på mobiltelefonene og sender meldinger hjem til sine egne barn, som de har forlatt langt unna.

Og de er i husene, der de vasker gulv, stryker klær, dekker bord – og alt annet hva madam og mister ber dem om.

En del går med uniformer, og like nede i gaten for meg er det en butikk som selger dem. Hvite eller lyseblå bomullsdrakter med stivelse og blondeforklær; de gir meg alltid assosiasjoner til 50-tallets sørstats-USA.

Ikke alle blir dårlig behandlet, naturligvis. Noen arbeidsgivere er anstendige og rettferdige. Men ganske mange blir ikke behandlet ordentlig, og ganske mange blir grovt utnyttet eller mishandlet.

Moderne slaveri

For mange år siden, første gang jeg bodde i Beirut i 2006, jobbet jeg for en libanesisk avis. En av sakene jeg jobbet lenge med, var hushjelpenes situasjon. Det finnes ingen lover som regulerer deres liv og arbeid i Libanon, og uansett ville de vært vanskelig å håndheve innenfor husets fire vegger. Derfor blir mange tvunget til å jobbe for mye, noen stort sett hele døgnet, syv dager i uken.

En studie på den tiden sa at ni av ti arbeidsgivere tok passene til hushjelpene, slik at de ikke skulle stikke av. En god del av arbeidsgiverne mente det var ok å begrense bevegelsesfriheten hennes eller kontrollere hvem hun snakket med. En advokat fortalte at kvinnene gjerne signerte en kontrakt på engelsk i hjemlandet – med en varighet for eksempel for to år, til en lønn på 200 dollar måneden.

Så, når de landet i Beirut, ble de tvunget til å signere en ny kontrakt, på arabisk, et språk de ikke forstod, og der de forpliktet seg til å jobbe tre år, for 150 dollar måneden. De hadde uansett ikke særlig mulighet til å nekte, for de sto allerede i gjeld til sin nye arbeidsgiver, som hadde lagt ut for deres enveis flybillett – en gjeld som måtte betales tilbake i oppvask og støvsuging.

– Noen av disse kvinnene holdes i det som kan defineres som moderne slaveri, sa advokaten.

Som om ikke det var ikke nok, ble en del utsatt for psykisk, fysisk eller seksuelt misbruk. Noen ganger stod det notiser i avisene om at en hushjelp hadde tatt livet sitt ved å hoppe fra balkongen. Innimellom ble det hvisket om at de i realiteten var voldtatt av mannen i huset, blitt gravide, og drept for å skjule bevis.

«Sild i tønne» på ambassaden

Som del av researchen den gangen dro jeg til den filippinske ambassaden, der kvinner som var blitt misbrukt eller stengt inne, hadde klart å flykte fra arbeidsgiverne.

– Vi lever her som sild i tønne, sa en av dem, og viste meg et rom der flere titalls kvinner sov på matter på gulvet. Alle hadde historier om menneskerettighetsbrudd, trusler eller tilbakeholdelse av lønn. En kvinne satt i rullestol, med gips fra topp til tå, hun sa hun hadde falt ut av vindu da hun ble tvunget til å vaske det fra utsiden.

Jeg snakker med C. om alt dette, mens jeg håper at ting skal ha endret seg. Det har det ikke, sier hun.

Hun forteller om et hierarki, en slags rangering av menneskelige statussymbol. Filippinerne øverst, de får betalt mest, som oftest 400 dollar måneden, fordi, som hun sier, «de er lyse i huden og snakker godt engelsk». Så folk fra Sri Lanka, kanskje får de 250 dollar måneden, et beløp mange fra Etiopia bare kan drømme om.

– Noen sover i et skap, sier hun.

– Eller på små kott uten vindu, man kan nesten ikke puste der inne.

Eget bad

Jeg så det godt for noen år siden, da jeg flyttet til Beirut som NRKs korrespondent og gikk på visninger for å finne et sted å bo.

En megler tok meg med rundt til leiligheter på flere hundre kvadratmeter. Boligene i araberverden er ofte større enn i Europa. Det er mange barn og mange gjester, som alle krever sin plass.

– Her er TV-stuen, sa megleren og gikk gjennom et romslig rom som lå separat fra spisestuen. Hun gikk gjennom nok en dør.

– Og her, fortsatte hun i neste rom, er barnas TV-stue.

Til tross for den enorme størrelsen var hushjelpens rom bare et lite kott bak kjøkkenet, der det var plassert en køyeseng som dekket det meste av gulvplassen. Det fantes intet vindu. Det hadde i det minste et eget bad, men årsaken til dette var ikke så oppløftende som man kunne tro, skjønte jeg på neste visning.

Der var utleier en eldre kvinne, kultivert, hun hadde huset fylt av antikviteter så fine at de nesten var grunn nok til å leie leiligheten. Samtalen fløt fint, inntil hun viste med et lite bad ved trappen opp til hushjelpens rom, som lå på et loft over kjøkkenet.

– Så slipper hushjelpen din å måtte gå opp trappene når hun har behov for toalettet, sa kvinnen, og før jeg rakk å tenke at her var det endelig én som ønsket å gjøre livet litt mer komfortabelt for hushjelpen, lente hun seg mot meg og la til, i fortrolighet:

– For du vil jo ikke at hun skal bruke ditt bad.

Søndagsmiddag ved søppelkassen

På søndag, slik hun gjør hver søndag, skal C. lage mat til hushjelper som ikke får nok av arbeidsgiveren sin. Hun tar det med til to kvinner i nabolaget. Hun vil ikke ringe på døren, vil ikke skape problemer for dem, som hun sier, så hun legger det igjen utenfor, noen ganger med portneren, så han kan gi det til dem i smug når han henter søppelet.

– De er låst inne, sier hun.

– Når madam drar, låser hun døren etter seg, slik at de ikke skal kunne gå ut.

– Hvordan ble du da kjent med dem? spør jeg.

Hun hadde sett dem i vinduet, gjenkjent dem som srilankere. De hadde kastet ut en lapp med et telefonnummer, hun hadde ringt og fått høre hele historien. Det nyttet ikke, sa hun, å gå til politiet.

Umenneskeliggjøring

Etter samtalen vår blir jeg sittende og tenke på hva slags mennesker de er, sjefen her. Sikkert mennesker som oss all, som hadde vært høflige og hyggelige hvis jeg hadde møtt dem i en sosial sammenheng. Som kan være snille og gode mot noen, men likevel.

Hva er det i oss mennesker, som får oss til å oppføre seg slik?

Kanskje ligger det latent der, en slags slemhet vi lar gå utover de svake, fordi vi slipper unna med det. En dårlig dag på jobben, misnøye med hvordan livet er gått, kranglene med ektefellen – alt kan sparkes nedover, få oss til å føle at vi i det minste har kontroll over noe.

Så er det dette med umenneskeliggjøringen, som det faller så naturlig for oss å gjøre. Vi gjør det når vi deler mennesker inn i kategorier, de som er som oss; de som er annerledes. De som er herfra, de som er derfra. De som vasker, de som vaskes for.

Ettrhvert begynner C. å støvsuge på kontoret. Hun kommer noen timer i uken og for det får hun mer betalt enn en filippinsk hushjelp får på en hel måned. Likevel blir jeg aldri helt kvitt bismaken her, den vemmelige følelsen av jeg, også, er en hvit madam.

Selv om vi begge to er utlendinger i Libanon, er jeg en expat, mens hun er gjestearbeider. På grunn av det, vil våre erfaringer her – og i og for seg også i verden for øvrig – alltid være vidt forskjellige. Jeg er her fordi jeg vil, hun fordi hun må.

Og når jeg sitter her og skriver dette, støvsuger hun like ved der jeg sitter, etter å først å ha spurt høflig om det er ok.

Nei, ingenting av dette er vel egentlig ok.

Kanskje heller ikke at jeg svarte ja.