Historien om et varslet ran

Denne ukens korrespondentbrev ble postlagt i Nairobi, Kenya.

Det ble ikke den avskjeden med Kenya som jeg hadde ønsket meg. Men etter tre og et halvt år i Nairobi som NRKs Afrika-korrespondent, var det vel også min tur.

For å holde meg sånn noenlunde i fysisk form har jeg prøvd å få lagt inn noen raske gåturer i nabolaget mitt så ofte som mulig mellom mine reportasjereiser og øvrige nyhetsoppdrag på dette store, vakre og spennende kontinentet.

Bakkekontakten, og synet av praktfulle trær og blomster underveis, har gjort det til en sann velsignelse å tråle gatene der det ene leilighetskomplekset etter det andre har skutt i været med priser på husværene som er så høye at vanlige kenyanere ikke en gang tør drømme om å få råd til å flytte inn i dem noen gang.

Stadig nye kontorbygninger er også kommet opp langs ruten min, og japanske og kinesiske firmaer har sørget for en markant opprustning av ellers kronglete veier, gatekryss og gjennomfartsårer.Den økonomiske veksten som de fleste land i Afrika opplever, setter sine spor også i Kenyas hovedstad.

Etter mørkets frembrudd

Selvfølgelig har jeg vært klar over at det ikke alltid er så trygt å ferdes til fots som hvit mann i Nairobi. Flere av de store internasjonale hjelpeorganisasjonene som har sine kontorer her, fraråder – noen til og med forbyr av sikkerhetsgrunner – sine ikke-kenyanske medarbeidere å gå fra sted til sted uansett når på døgnet det er. De skal enten kjøre selv, eller kjøres.

Etter mørkets frembrudd har jeg selv ikke tatt mange skrittene utendørs i Nairobi. Men i fullt dagslys har jeg regnet med at risikoen for å bli ranet var relativt liten, iallfall i mitt tilsynelatende trygge nabolag. Så jeg har gått og kost meg gatelangs i ledige stunder.

Ranet norsk ektepar

I sommer fikk jeg riktignok en klar vekker da et norsk ektepar ble ranet midt på lyse dagen av tre ungdommer på en motorsykkel like ved et barnehjem i nærheten av der jeg bor.

Ekteparet hadde vært i Nairobi i lengre tid for å få en liten adoptert sønn med seg hjem til Norge. De hadde en femåring fra før, og da begge barna fikk rettet en pistol mot seg, var det bare for foreldrene å gi fra seg det de hadde av verdier før de tre på motorsykkelen var fornøyd med utbyttet og forsvant rundt et gatehjørne.

Jeg fortalte om tildragelsen i et korrespondentbrev i slutten av juli i fjor, men regnet liksom ikke med at det også skulle bli min tur til å bli utsatt for de samme ungdommene.

• LES: «Nairobbery» - Nairobis triste økenavn

Men det ble det - på tampen av min korrespondentgjerning.

Så var det min tur

Jeg så motorsykkelen med de tre komme imot meg og passere da jeg langet ut i en stille sidegate en søndag formiddag, men det slo meg ikke at det kunne være de samme jeg hadde fortalt om i korrespondentbrevet noen måneder tidligere.

Ikke før et par minutter senere. Da hadde ungdommene på motorsykkelen snudd og kommet opp på siden av meg. En av dem rettet så en pistol mot tinningen min og ba om mobiltelefonen som jeg bar i hånden. I lommen hadde jeg 1000 kenyanske shilling – rundt 70 norske kroner – og han fikk dem også.

I en slik situasjon er du ikke i noen forhandlingsposisjon. Jeg så ingen grunn til å avslå. Og siden jeg ikke hadde noe mer av verdi på meg, ga de gass og forsvant. Fornøyd med utbyttet var de sikkert ikke, men mer var det jo ikke å hente.

Økende forskjeller - flere ran

Da jeg gikk videre, meldte naturlig nok refleksjonene seg. Om det kenyanske samfunnet der så mange lever det gode liv, mens det store flertallet av nasjonens mer enn 40 millioner innbyggere så vidt klarer seg fra dag til dag i tragisk fattigdom.

Gapet mellom fattig og rik har bare vokst og vokst og blitt til dels svimlende. Det er bare Sør-Afrika og Brasil som kan vise til større forskjeller, skal en tro internasjonale statistikker. Og da er det ikke overraskende at kriminaliteten, som i mange år var på vei ned i Kenyas hovedstad, er på vei opp igjen.

Særlig når det ikke skapes nok jobber til millioner av unge kenyanere som kommer ut på arbeidsmarkedet. Hvert år nå er det snakk om 800 000 som skal slåss om 80 000 faste og rimelig godt betalte stillinger. Resten må kjempe om rundt en halv million uformelle jobber – som regel er det elendig betalte strøjobber.

Veien til ran og tyverier fra meg og alle som ellers er kommet ovenpå her i livet, blir da kortere og kortere.

Ikke bare Kenya

Jeg spør meg selv om hvordan det kommer til å gå i Sør-Afrika også, nå som Nelson Mandela, nasjonens store sønn og landsfader har forlatt denne verden.

Som korrespondent var det et privilegium i og rundt Johannesburg å få være med å dekke sorgen og feiringen av hans fantastiske liv etter at han gikk bort.
Men mye er ikke som det skal være tjue år etter at det hvite apartheid-styret ga slapp tøylene og ga fra seg makten.

Jeg merket det så godt under den store minnemarkeringen som fant sted i vind og striregn på et stadion utenfor Johannesburg 10. desember. Mens fjernsynsseere over hele verden fikk følge talene til USAs president Barack Obama og en rekke andre stats- og regjeringssjefer under sermonien, var det så som så med opplevelsen for oss som satt benket på tribunene. Storskjermene rundt oss – som skulle vist det samme som fjernsynsseerne fikk se – ble nemlig slått av.

Ekstravagant president

Årsaken var at fjernsynsoverføringen jevnlig viste innkuttsbilder av Sør-Afrikas president, Jacob Zuma. Og da han dukket opp på storskjermene inne på stadionet, kom pipekonsertene som rene stormkast fra de rundt 50 000 sørafrikanerne som var samlet for å ta del i denne historiske minnemarkeringen.

For arrangørene ble det derfor best å stenge av storskjermene. Det hele var blitt pinlig nok som det var for Jacob Zuma, som blant annet skal ha brukt store offentlige midler til å bygge svømmebasseng og et privat palass i landsbyen sin på landsbygda.

Presidentens anlegg, som har gjort sørafrikanerne så forarget, står i skrikende kontrast til bydelene og lokalsamfunnene der de fattigste av landets innbyggere kjemper for å overleve. Mange av townshipene, som de kalles, har arbeidsledighet opp mot 90 prosent, og narkotikaen flyter fritt.

Takk for meg!

Under oppholdet i Sør-Afrika ble et besøk i Eldorado Park utenfor Johannesburg den siste fjernsynsreportasjen jeg signerte som korrespondent. Et lokalsamfunn med 250 000 innbyggere, og der rundt halvparten av ungdommene var hektet på stoff, og der hvert annet skolebarn som vokser opp, ligger an til å lide samme skjebne.

Men jeg vil savne Afrika og Nairobi. Mine mange afrikanske venner, varmen, gjestfriheten, optimismen og den uoppslitelige humoren som slår igjennom over alt - selv om elendigheten kan være aldri så mistrøstig – sett med norske øyne.