Korrespondentbrev

Historie om en massakre

Mannen så meg inn i øynene mens han døde. Hvert år, i august, minnes jeg drapene i Kairo, særlig fordi så få gjør det.

EGYPT-PROTESTS/ A man sprays air freshener over the bodies of dead members of the Muslim Brotherhood and supporters of deposed Egyptian President Mohamed Mursi at El Eyman mosque in Cairo

En moské ble brukt som et provisorisk likhus disse augustdagene. I denne moskeen sluttet jeg å telle da jeg kom til 174 lik.

Foto: AMR ABDALLAH DALSH / Reuters

Han festet blikket direkte på meg, der han lå på gulvet en augustdag.

Noen sekunder tidligere var han blitt båret inn i moskeen av fremmede. Ingen visste hvem han var eller hva han het. Utenfor hørtes lyden av skuddsalver; her inne, forsøkte legene å redde livet hans. De la hendene på brystet, presset det taktfast mens de snakket høyt med hverandre, noen ropte, flere strømmet til.

Han hadde et hull i midjen, der en kule var brutt seg inn i kroppen. Sirkelen av blod under ham på gulvet ble større og større, mens legene jobbet. De hadde ikke mye mer enn bandasjer og paracet, for dette var et provisorisk feltsykehus, det var ikke utstyrt for å håndtere alle disse hardt skadede. De drepte ble båret opp i etasjen over, de lå der og stirret opp i taket, mens varmen forlot kroppen. Blant dem et barn, kanskje 12 år, med strupen kuttet over.

1.

Jeg er vanligvis ikke en person som liker å se fremmede inn i øynene, det er altfor intimt, utleverende, liksom. Men mannen på gulvet var i ferd med å dø, og han hadde ingen andre, så jeg gjengjeldte blikket i håp om at han på et vis skulle føle seg mindre ensom. Skjønt, i døden er vi jo alle alene, kanskje er vi aldri mer alene enn da, uansett hvor mange som står rundt oss.

Først var blikket hans sterkt. Så ble det ble fjernere og fjernere. Jeg stirret ham inn i øynene og forsøkte å holde det igjen. Jeg kunne kanskje ha konkludert det av blodpølen på gulvet, eller den stille intensiteten i legenes arbeid, da de sluttet å rope. Men det var i blikket at jeg så at livet hans ebbet ut. Fra å se direkte på meg, seg det gradvis innover i ham selv, til det bare ble borte, tomt.

I månedsvis etterpå så jeg øynene hans hver gang jeg lukket mine egne.

2.

Det var Kairo, august 2013. Da skjedde noe av det verste jeg har dekket som journalist, og hvert år, i august, så husker jeg det spesielt godt. Det blir kalt Rabaa-massakren, etter Rabaa al-Adawiya-moskeen, der det skjedde. President Mohammed Mursi var noen uker før blitt avsatt i et militærkupp som hadde en del støtte i folket. Mursis støttespillere demonstrerte utenfor Rabaa-moskeen, der var det titusenvis av mennesker som satte opp teltleire og nektet å flytte seg før Mursi ble president igjen. Til slutt rykket hæren inn for å fjerne dem med makt. Ingen vet hvor mange mennesker som ble drept i Kairos gater på bare noen få dager, anslagene varierer, men ligger ofte på over tusen.

EGYPT-PROTESTS/

Støttespillere av avsatte president Mohammed Mursi protesterte i Kairos gater. Til slutt fjernet militæret dem med makt. Det ble blodig.

Foto: MOHAMED ABD EL GHANY / Reuters

Jeg så mange av dem dø. Og etterpå så dem igjen i moskeer som var omgjort til provisoriske likhus. De lå på gulvet med kulehull i bryst, hode og nakke. Noen dekket med digre isblokker for å forhindre at de råtnet i augustvarmen. Familiemedlemmene sa at de ikke fikk tillatelse til å gravlegge dem før de skrev under på at dødsårsaken var selvmord. I en moske mistet jeg tellingen etter 174 lik. Nye kom til for raskt til at jeg klarte å henge med.

3.

Det var august og etterpå, på hotellet, dusjet jeg av meg liklukten. Men den forsvinner aldri helt; når den først er pustet inn, blir den værende, den borer seg inn porer og sinn, og nå er det august, og den er her igjen.

Sokkene mine hadde tråkket i blodet til hundrevis av drepte, der jeg hadde gått uten sko i moskeen. Det syntes ikke så godt, de var svarte. Men selv hvis jeg vasket dem, ville de aldri bli rene, de ville bli lagt nyvaskede tilbake i sokkeskuffen og der blande seg med alle de andre svarte sokkene, og jeg ville for alltid føle at jeg tråkket i døde menneskers blod.

Men jeg fikk meg heller ikke til å kaste dem, som om de var et slags bevis på hva som hadde skjedd. En sannhet som egyptiske myndigheter ville feie under teppet, en massakre som liksom aldri hadde funnet sted.

Så de ble liggende der, på gulvet i et hjørne, ved siden av søppelbøtten.

4.

Det er august og de augustdagene lå jeg i senga og fikk ikke sove. Jeg vred meg i svette laken til lenge etter morgenbønnen fra moskeen utenfor. Det var mannens øyne som holdt meg våken, hans og alle de hundrevis av andre, og jeg tenkte:

Hvordan skal jeg noensinne bli den samme igjen etter dette?

På et vis sørget jeg ikke bare over de drepte, men den delen av meg selv jeg mistet.

5.

Det er august, seks år er gått, og man blir den samme igjen, bare en litt annen versjon. En versjon med færre illusjoner, en som vet mer om menneskets evne til å drepe og om storpolitikkens kynisme.

EGYPT-PROTESTS/

En skadet mann i disse augustdagene. Anslagene for antall drepte varierer, men ligger ofte på over 800 eller over 1000.

Foto: MOHAMED ABD EL GHANY / Reuters

Jeg forsøkte å fortelle om massakren til egyptere som støttet militæret, men de ville ikke lytte. Intellektuelle, kunstnere, forfattere, de stilte seg bak massedrapet og de sa: det er dem eller oss.

Den internasjonale fordømmelsen var også svak. Det var islamister som ble drept, folk vi egentlig ikke liker, og dessuten var det viktig å ha en god relasjon til Egypts nye makthavere. I dag er det få som minnes Rabaa-massakren.

På Rabaa-plassen ble det reist en skulptur. Den hedrer ikke de drepte, men de som drepte. For det er seierherrene som skriver historien. De andre, de som tapte? De gravlegges som selvmordere, som en trussel mot vår sikkerhet.

6.

Det var ennå august da jeg flyttet ut av hotellrommet i Kairo. Jeg pakket baggen, beveget meg mot Syria, det var andre lik der.

Jeg ble tvunget til å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre med de svarte sokkene. Jeg vurderte for og imot og ble stående lenge ved søppelbøtten.

Så kastet jeg dem.

Og jeg sa: sokkene er ikke bevis, jeg er bevis, og jeg skal snakke om dette hver gang jeg får sjansen. Og nå er det august, og det er seks år siden, og jeg får sove om natten igjen, men ikke alltid, og sjansen er her, nå igjen.

SISTE NYTT

Siste nytt