NRK Meny
Normal

Herfra trues demokratiet i Pakistan

Dagens problemer i Pakistan speiler en 100 år gammel utfordring for alle som har forsøkt å styre territoriene som i dag utgjør landet.

Sararogha i South Waziristan

Sararogha i Sør-Waziristan var ett av stedene hvor pakistansk Taliban hadde ett av sine hovedkvarter. Bilene er militære kjøretøy som patruljerer det fjellendte området.

Foto: B.K. Bangash / Ap

Det britiske kolonistyret ble etablert i India i 1858, og det store riket dekket det som i dag er India, Pakistan og Bangladesh.

India ble uavhengig i 1947, samtidig som muslimene i den tidligere kolonien fikk sin egen stat, Pakistan – fysisk delt i Øst-Pakistan og Vest-Pakistan.

Øst-Pakistan, som lå øst for India, rommet i 1947 om lag 60 prosent av den nye nasjonens befolkning, men hadde ingen geografisk tilknytning til Vest-Pakistan, hvor den politiske og militære makten var konsentrert.

Etter en blodig borgerkrig i 1971, rev Øst-Pakistan – med indisk hjelp – seg løs og tok navnet Bangladesh.

(Artikkelen fortsetter under kartet.)

Kart over grenseområdene Pakistan-Afghanistan
Foto: Grafikk / NRK

Stammestyrte problemområder

I 1897 ble det trukket en grense mellom Britisk India og Afghanistan, den såkalte Duran-linjen, som til dags dato aldri er blitt anerkjent av noen afghansk regjering.

De sju stammeområdene på pakistansk side av grensen er ikke omfattet av vanlige pakistanske lover, men styres etter en forordning fra 1901 som kalles «Frontier Crimes Regulation».

Den gir stammens eldste, «malisen», hovedansvaret for å lede de lokale stammerådene, som igjen har ansvaret for å løse lokale konflikter.

«Malisene» rapporterer til politiske agenter, som er den viktigste forbindelseslinjen til sentrale pakistanske myndigheter. Den politiske agenten kan beslutte kollektiv avstraffelse av hele familier eller stammer, slik som bøter, riving av hus og konfiskering av eiendom.

Befolkningen i stammeområdene fikk stemmerett ved valgene til nasjonalforsamlingen først i 1997.

Til sammenligning er Den nordvestlige grenseprovinsen (NWFP) fullt integrert i Pakistans politiske arkitektur.

Provinshovedstaden i NWFP er storbyen Peshawar, og både byen og området rundt har vært hovedmålet for hundretusener av flyktninger fra krigene i Afghanistan, fra den sovjetiske invasjonen i 1979 og framover.

Krigen i nabolandet ble starten på dagens Taliban, som skaper problemer på begge sider av grensen.

Talibans kjerneområde

Da Sovjetunionen invaderte nabolandet i 1979, startet USA og Pakistan i fellesskap oppbyggingen av en muslimsk motstandsbevegelse, mujahedin, med baser og treningsleire i grenseområdene mot Afghanistan, som skulle bekjempe den kommunistiske okkupasjonsmakten.

Tallene varierer, men minst 80.000 menn skal være rekruttert til ulike mujahedinbevegelser i løpet av årene med sovjetisk okkupasjon. Mange kom via de pakistanske religiøse skolene, madrassene.

Ut av dette sprang Taliban – den islamistiske fundamentalistiske bevegelsen som oppstod gjennom religiøse studiegrupper. Taliban kan da også oversettes med «de som studerer boken».

Studiegruppene var i hovedsak finansiert av Saudi-Arabia, og utviklet en streng praktisering av sunniislam som ikke inkluderer moderne islamske tanker.

Taliban er i hovedsak knyttet til stammen pashtun, og pakistansk Taliban har sitt hovedsete i Sør-Waziristan, mens de afghanske gruppene har sitt sterkeste støttepunkt i Nord-Waziristan. Begge ligger i de stammestyrte områdene.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Valgkamp i Pakistan

Valgkampen i Pakistan har vært preget av terror og frykt. Samtidig er pakistanerne bestemte på å stemme, for at landet skal få sin første demokratiske maktoverføring siden 1947.

Foto: FAROOQ NAEEM / Afp

Vil ødelegge demokratiet

Taliban har blitt et tveegget sverd for Pakistan.

Pakistanske myndigheter ser den afghanske Taliban-bevegelsen som en garanti mot for sterk indisk innflytelse i Afghanistan.

På hjemmebane derimot har pakistansk Taliban blitt en hodepine for regjeringen, gitt at islamistbevegelsen har satt seg som mål å ødelegge det pakistanske demokratiet.

Et demokratisk styre er i strid med islamsk lære og guds plan, og å stemme er ugudelig, ifølge deres syn.

Bevegelsen har de siste årene gjennomført en rekke terroraksjoner, også langt unna Waziristan, og Taliban-terroren har preget valgkampen til ny nasjonalforsamling, med likvidasjoner og angrep med høye dødstall.

Mange av de store partiene har droppet å føre valgkamp nord i landet på grunn frykten for sine egne og velgernes liv.

I oktober 2009 startet den pakistanske hæren riktignok en stor militær offensiv i Sør-Waziristan, for å ta knekken på den pakistanske Taliban-ledelsen.

Mange av lederne skal da bare ha flyktet til andre stammeområder, og ført den religiøse krigen videre derfra. I 2010 ble hele aksjonen avsluttet, og det er fortsatt uklart hvor mye man virkelig hadde oppnådd.

I stedet overtok amerikanerne med sine droner, førerløse fly utstyrt med bomber, for å likvidere Taliban-topper på bakken når Pakistan ikke ville.

Selv om angrepene først var rettet mot miljøer og mål knyttet til afghansk Taliban, har også pakistansk Taliban blitt angrepet av amerikanerne, gitt miljøene er sammenknyttet.

Det er uklart om den pakistanske etterretningen, ISI, fortsatt samarbeider med den afghanske Taliban-bevegelsen.

Overfor den britiske forskeren Matt Waldman hevdet ni Taliban-kommandanter som han intervjuet i Afghanistan, at representanter fra ISI deltok direkte på møter i den øverste ledelsen av afghansk Taliban, den såkalte Quetta-shuraen, og skal ha hatt særlig nær kontakt med det afghanske Haqqani-nettverket, som holder til i Nord-Waziristan.

Kommandantene kunne fortelle at ISI bidro med både med trening, økonomisk hjelp, våpen og forsyninger. Allerede i 2004 mente NATO og USA, som har Pakistan som en alliert i regionen, at de hadde bevis for at ISI drev treningsleire for Taliban, i hjemlandet.

ISI skal også ha hatt betydelig innflytelse på Talibans feltoperasjoner inne i Afghanistan, og været dem som gir ordre om de mest brutale angrepene på skoler, veiarbeidere og andre sivile. Påstandene er benektet av ISI.

Talibans øverste leder, Mullah Omar, befinner seg også trolig et sted i Pakistan.

(Artikkelen fortsetter under kartet.)

Soldater i Karachi

Soldater og politi har vært utstasjonert i mange pakistanske byer under valgkampen, men angrepene har likevel vært mange.

Foto: AKHTAR SOOMRO / Reuters

Al Qaida-krigere på pakistansk jord

I tillegg til Taliban-grupperingene regner pakistanske observatører med at det er et sted mellom 3000 og 5000 Al Qaida-soldater i landet.

I pakistansk sammenheng brukes «Al Qaida» stort sett om geriljasoldater rekruttert fra andre områder enn Afghanistan og Pakistan, blant annet Saudi-Arabia, Tsjetsjenia, Sudan og Jemen.

Flere pakistanske militante islamske organisasjoner skal uansett ha nær forbindelse til Al Qaida, også de som kjemper for et pakistansk Kashmir.

Og Kashmir er det andre grenseområde som skaper trøbbel for den pakistanske nasjonen.

Kashmir er grenseområdet mellom India og Pakistan, hvor flertallet av befolkningen er muslimer til forskjell fra India hvor hinduene dominerer.

Kashmir var i 1947 styrt av en hinduistisk fyrste, og muslimene fryktet derfor at hele området ville bli innlemmet i India – og gjorde opprør. Fyrsten fikk militær støtte fra India, mot å gå med på at Kashmir ble en del av den indiske staten.

Krigen som fulgte endte med at området ble midlertidig delt i en indisk og en pakistansk del, og delelinjen overvåkes til dags dato av FN.

Den pakistanske hæren har inntil de siste årene prioritert grensen mot India langt høyere enn de ekstreme islamistene langs grensen til Afghanistan. Minst 80 prosent av landets væpnede styrker er øremerket grenseområdene mot India.

Striden om Kashmir er hovedårsaken til at forholdet mellom India og Pakistan alltid har vært spent.

Bakom lurer militærmakten

Konflikter om Pakistans grenser og kontroll over landområder har bidratt til at hæren i lange perioder siden selvstendigheten har vært den dominerende politiske kraften i landet.

Det første militærdiktaturet så dagens lys i 1958, under feltmarskalk Ayub Khan.

Da hadde Pakistan, under en folkevalgt regjering, sluttet seg til kampen mot kommunismen. Som takk fikk landet vestlig støtte i form av trening og utstyr, ikke minst til etterretning, og landets mektige etterretningsorganisasjon ISI ble opprettet.

Målet både til de væpnede styrkene og ISI var en sterk pakistansk stat, en stat som kunne stå imot både India, kommunismen og indre fiender.

Det var derfor et alvorlig nederlag for de væpnede styrker og etterretningen da Øst-Pakistan brøt ut og dannet staten Bangladesh.

Pakistans tidligere leder, general Zia ul Haq, fotografert 25. januar 1982.

General Zia ul-Haq innførte islamsk styresett i Pakistan.

Foto: PHILIPPE BOUCHON / AFP
Benazir Bhutto og ektemannen Asif Zardari

Tidligere statsminister Benazir Bhutto og landets nåværende presidenten, ektemannen Asif Zardari.

Foto: STR/PAKISTAN / REUTERS
Tungt oppbod av tryggingsvakter rundt Pervez Musharraf.

Tidligere militærdiktator Pervez Musharraf er også tilbake.

Foto: AAMIR QURESHI / Afp

I 1977 tok general Muhammad Zia ul-Haq makten i nytt kupp.

Den styrtede statsministeren Zulfikar Ali Bhutto ble anklaget for mordkomplott og henrettet.

Bhutto hadde satte i gang et hemmelig program for å skaffe landet atomvåpen, noe som ble videreført av de militære.

Zia ul-Haq forbød politiske partier, innførte streng pressesensur og i perioder unntakstilstand.

Og han gikk langt i å islamisere det pakistanske utdanningssystemet og kulturen, økonomisk støttet av blant annet Saudi-Arabia.

Zia ul-Haq satt som president fra 1978-1988, da han omkom i en flystyrt.

Etter hans død ble det arrangert valg, og Pakistan fikk sin første kvinnelige regjeringssjef, Benazir Bhutto, datteren av den myrdede Zulfikar Ali Bhutto.

Benazir Bhutto gikk av som følge av korrupsjonsanklager allerede i 1990, og fram til 1999 var landet preget av maktkamp, mangel på stabilitet og skiftende sivile regjeringer.

I 1999 grep forsvarssjef Pervez Musharraf og en gruppe ledende offiserer makten. Han utnevnte seg selv til president i 2001, og fortsatte i den stillingen med vidtrekkende fullmakter også etter at det var gjennomført parlamentsvalg i 2002.

Han ble tvunget til å trekke seg i 2008, og det ble igjen innført sivilt styresett.

Nå er det Ali Asif Zardari, enkemannen til Benazir Bhutto som ble drept da hun drev valgkamp i 2007, som er president. Den tidligere militærsjefen og presidenten Musharraf, som vendte hjem fra eksil for å delta i valget, er pågrepet og sitter i husarrest.

Uansett, det er fortsatt de væpnede styrkene som har siste ord i utenrikspolitikken, og forsvarssjef Ashfaq Parvez Kayani er en viktigere samtalepartner enn utenriksministeren når utenlandske ledere kommer på besøk til Pakistan.

Høsten 2009 var det bare så vidt den pakistanske regjeringen kunne si ja takk til en amerikansk sivil hjelpepakke på 1,5 milliarder dollar, for de kommende fem årene. Årsaken var betingelsen om sivil kontroll over Pakistans forsvar, et krav den militære ledelsen tok kraftig avstand fra.

Pakistan mottar hvert år militær støtte fra USA verdt minst 2 milliarder dollar. I tillegg fikk de 7,5 milliarder dollar i sivil bistand for årene 2010-2015.

Men den omfattende dronekrigen i provinsene i nord har gjort USA enda mer upopulær enn før, og den sivile regjeringen anklages for å være viljeløse lakeier i amerikansk tjeneste.

Alle problemene til tross, Pakistan kan ved dette valget makte for første gang siden nasjonen ble opprettet i 1947 å overføre makten fra en demokratisk valgt regjering til en annen. Det blir i så fall et historisk øyeblikk.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt