Her lærer syrere om Norges-sjokkene

I løpet av de neste månedene lander 1000 syriske flyktninger i Norge. De er kvoteflyktninger, plukket ut av FN fordi de har behov for beskyttelse. Deretter er de intervjuet og godkjent av norske myndigheter, og skal etter hvert bosettes i kommuner rundt om i hele Norge.

Men først skal syrerne på kurs for å lære om norske forhold.

– Kun én kone er lov

På oppdrag fra Integrerings og mangfoldsdirektoratet arrangerer International Organization for Migration (IOM) et kulturorienteringskurs.

Kurset holdes på Hotel Padova en times kjøretur utenfor Beirut. I flere store møterom sitter syriske flyktninger seg rundt hesteskoformede bord. I midten av rommet står Niran Kilano.

Hun vet hva de lurer på. For den irakiske kvinnen kom selv til Norge som kvoteflyktning. Hun har tråkket opp den løypa syrerne nå skal gå skritt for skritt.

Niran bruker sine egne erfaringer på kulturkurset og setter dem inn i norske forhold:

– Jenter under 16 år får ikke lov til å gifte seg. En mann kan bare ha en kone, ikke flere.

– Så flerkoneri er forbudt, spør en av syrerne.

– En mann til en kvinne. Halass. Nok, sier Niran bestemt, og legger til at man kan skille seg og gifte seg på nytt, men ikke ha mer enn en ektefelle.

– Og barna deres kan gifte seg med hvem de vil når de er 18 år ifølge loven. Om dere vil betale medgift er en privatsak mellom familiene. Men siden kvinner i Norge er i jobb, kan de forsørge seg selv, så medgift er ikke nødvendig.

– I våre arabiske samfunn får kvinnen ingen rettigheter av mannen etter en skilsmisse. Men i Norge er det full likestilling med like rettigheter for begge kjønn, og kvinnen kan få barna etter en skilsmisse, forklarer Niran Kilano.

Nye koder og mange spørsmål

På arabisk legger Niran Kilano ut om hva som venter syrerne etter landing på Gardermoen. Mange skal fly for første gang, og når de går av flyet er samfunnet de har vært vant til hele livet forsvunnet.

Siden de har bedt om beskyttelse aksepterer ikke norske myndigheter at de reiser på besøk til Syria på flere år.

Om få uker skal de ta sine første skritt i en verden med helt andre sosiale og kulturelle koder. Spørsmålene er mange:

• Kan personer over 18 flytte sammen uten at de er gift?
• Hvordan vil nordmennene ta imot oss?
• Betaler staten mobilregningene våre?
• Er det strøm og vann 24 timer i døgnet i Norge?
• Får vi nok penger til å betale strømregningen?

Syrerne rundt bordet er nysgjerrige, men også trette. Over halvparten har traumer etter opprivende og ofte grufulle opplevelser i hjemlandet. De bor dårlig, de er slitne, men også spente nå. For ventetiden er snart over.

Men de ønsket seg aldri til Norge. Krigen tvang dem først hit til Libanon, og tilfeldighetene bringer dem videre til et ukjent terreng langt fra familie og slekt.

– Dere får penger til å greie dere selv. Men disse pengene skal brukes på mat, klær og hus. De skal ikke sendes til Syria, understreker Niran Kilano.

– Ikke bråk og spør før besøk

Nordmenn er kjent for å være et stillfarent og litt lukket folk, i alle fall når vi er edru. Og dette er tema på kursets andre dag.

–

Her i Midtøsten har vi bilradioen på fullt volum, vi lar barna bråke i oppgangene og utenfor husene der vi bor, og vi røyker stort sett hvor vi vil.

– Men i Norge må dere passe på at dere ikke bråker og forstyrrer andre, særlig ikke om kvelden. Nordmenn skal ofte tidlig på jobb, og må sove.

– Og dere kan ikke lenger røyke hvor dere vil. Norge har en røykelov.

– Det er heller ikke vanlig og banke på døren til naboen for å komme og drikke kaffe. Man avtaler besøk i Norge, forklarer Niran mens hun finner frem noen små plakater på bordet sitt, og ber dem gjøre seg klare til kultursjokk.

Hun viser frem en tegning av to menn som kysser hverandre.

– Dette er forbudt hos oss, ikke sant?

– Du får sju år i fengsel for det der, mumler en godt voksen mann.

– Om jeg ser to menn som kysser hverandre på gaten, vil jeg falle sammen av latter, kommenterer en av kvinnene sjenert.

– Det kan komme som et sjokk for dere, men i Norge er det lov for en kvinne og gifte seg med en annen kvinne, og få barn sammen. Det samme gjelder for menn. Det kan hende at dere får en nabofamilie som består av to kvinner med felles barn.

– Kom dere ut av depresjonen

Niran går til flippoveren og tegner en graf. Kvinnen fra Bagdad vet hva som venter kvoteflyktninger i et nytt land.

Først vil de glede seg over hvor fint alt er, over vakre parker og rene gater, og tryggheten. De vil glede seg over at redselen for krig er borte. Materielt sett får de det mye bedre.

Men når livet i Norge begynner å gå seg til og barna er godt i gang med skolen, så begynner tankene å strømme på. Og da kommer tungsinnet. Savnet etter foreldre, venner og det syriske språket blir sterkere.

– Da må dere lære dere å komme ut av depresjonen. Dere må komme dere videre. Etter sju-åtte år vil dere tenke tilbake og oppdage en enorm endring hos dere selv, trøster Kilano.

– Men da vi kom hit til Libanon regnet vi med at vi bare skulle være her et par måneder, og nå må vi til Norge! sier en av flyktningene.

– Ja. Men alt vil bli bedre etter hvert. Dere kommer til å oppdage at Norge er et godt land med et godt system, og et bra land å oppdra barna deres i.

– Hva er din erfaring som irakisk flyktning i Norge? spør Maram.

Niran, som til vanlig jobber i Trondheim kommune, henvender seg til alle når hun svarer.

– Jeg liker å komme tilbake hit til Midtøsten. Men når jeg ser hvor elendig samfunnene her er organisert så synes jeg det er deilig å reise tilbake til Norge igjen. Der kan jeg for eksempel orde alt online.

– Og jeg slipper å bestikke ansatte på offentlige kontorer for å få ordnet ting.

Syrerne trekker til seg all informasjon. Mye av den må fordøyes.

En ung kvinne som er mor til et lite barn føler seg dårlig, og legger seg på en jakke i et hjørne av rommet.

Et lite barn kravler mellom stolene mens mor og far lærer om det nye hjemlandet hans.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

– Er vi ønsket?

Libanon, et land med bare fire millioner, har mottatt hele en million flyktninger fra Syria. Libaneserne har mer enn nok med sine ca. 300.000 palestinere, og mange er sterkt imot å ta imot en ny, stor flyktningbefolkning.

En av de enslige mennene, Hassan, minner om at slett ikke alle arabiske land ønsker å ta imot syrere, så hvor mye kan de egentlig vente av nordmenn? Er de ønsket i Norge?

Niran minner om loven som sier at det er ulovlig å diskriminere personer som er annerledes. Men det gjelder begge veier. Hun forteller om norske familier som har både biologiske barn og barn adoptert fra andre verdensdeler.

– Dere kan komme til å bo ved siden av en familie der ett barn kommer fra Afrika, ett fra Kina og ett fra Latin-Amerika. Søsknene har forskjellige hudfarge, noe som ikke er uvanlig i Norge, og det må dere respektere.

Det meste er svært annerledes i det norske samfunnet. Og ansiktene rundt bordet jobber med å ta inn alt dette som er så nytt og uvant, og også litt skremmende.

Niran advarer syrerne mot å isolere seg i sin egen kultur.

– Om dere holder dere hjemme for å praktisere egen religion kommer dere til å bli ensomme. Barna deres vil få et nytt liv på norske skoler og få norske venner. Og om dere ikke lar dem få gå på bursdager, vil dere få store problemer med barna deres senere, advarer kulturveilederen.

– Husk også at nordmenn synes det er svært uhøflig om dere ikke ville håndhilse av religiøse grunner, sier hun ettertrykkelig.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Forventning og håp

Hassan oppsummerer kursdagen.

– Vi må oppføre oss positivt, og jobbe hardt for å greie dette.

Det nikkes tankefullt rundt bordet og en stillhet brer seg.

– Men er det ikke mye narkotika og alkohol i Norge? spør en så.

– Det er det også i arabiske samfunn. Forskjellen er at her i Midtøsten er alt skjult, mens i Norge er alt åpent.

– Du er velutdannet og snakker flere språk, mens jeg har ingen utdannelse og snakker bare arabisk. Hvordan skal jeg greie meg? spør en kvinne mismodig.

Kursleder Niran svarer med å binde skjerfet sitt rundt hodet hennes, slik at hun ikke kan se.

– Gå ut på gulvet, befaler kurslederen.

Kvinnen famler med armene, og ler nervøst. En annen kommer til for å hjelpe henne, og leder henne over gulvet.

– Slik blir det i Norge. Først er du hjelpeløs, men så blir det lettere. Og barna dine vil lære norsk på skolen, så vil de hjelpe deg.

– At kvinnene styrer plager ikke meg

Hassan er en ung utadvendt selvsikker mann, som snakker engelsk og er godt rustet for sine nye fremtid.

– Det virker som om alt er perfekt i Norge. Jeg har mange drømmer og håper å realisere dem der. Jeg har lyst til å jobbe med film, sier 24-åringen som studerer jus og arabisk.

– Hva betyr det å ha en kursleder som selv er arabisk?

– Når Niran sier at jeg kan bli som henne, godt integrert, gir det meg håp. Bare man jobber, kan man nå dit man vil i Norge.

– Norge styres av en statsminister som er kvinne, forsvarsministeren er kvinne, den mektigste fagforeningslederen er kvinne, sikkerhetspolitisjefen er kvinne, mens i Midtøsten derimot er det 99 prosent menn som styrer. Hvordan tror du det blir å leve som mann i et likestilt samfunn? spør NRK.

– Jeg tror ikke det blir så vanskelig, jeg skal nok lære meg det.

– Du kutter båndet til Syria nå, og kan ikke dra dit på mange år?

– Jeg bryr meg ikke om det, sier Hassan som vil av gårde så fort som mulig.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

– Vi kan ikke endre lovene i Norge

Mennene på kulturkurset vil miste mye makten de tradisjonelt har hatt både i familien og i det arabiske samfunnet. De vil miste kontrollen over døtrene sine, som etter norske lover vil kunne bestemme mye mer over sitt eget liv.

At mye i Norge styres av mektige kvinner plager ikke småbarnsfaren Mustafa Dakel.

– Om landet fungerer godt er dette helt greit.

Han har tre vakre jenter i alderen 4–9 år, og en sønn på 2 år.

– Jeg har ikke noe imot at døtrene mine blir norske. Vi kan ikke endre lovene i Norge, så de må kunne velge sine egne veier, sier faren.

Ekteparet Siba og Mustafa Dakel smiler matt etter kurset. Det er matte fordi de er slitne av tilværelsen på vent, med smilet kommer frem når de tenker fremover. Kurset har beroliget dem, og de gleder seg til å dra nå.

– Vi har fått et godt inntrykk av Norge, vi er glade nå og klare til å integrere oss i dette landet, sier de og for første gang på lenge øyner det et håp for fremtiden.