NRK Meny
Normal

Hele Midtøsten et kriseområde

Midtøsten i videste forstand, fra Pakistan til Tyrkia, er nå et farlig kriseområde som lett kan utvikle seg til en storkrig.

Geriljasoldater fra Kurdistans arbeiderparti, PKK
Foto: DAVID FURST / AFP

Kommentar: Jahn Otto Johansen
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

Den tradisjonelle israelsk-palestinske konflikten som vi har måttet leve med i mange år, er kjernen, men likevel bare en del av dette kompleks.

Selv om USA omsider har tatt et initiativ og utenriksminister Condoleezza Rice er optimistisk, er det lite som tyder på at den israelske regjering vil gi så mye at kompromissvillige palestinere kan trenge Hamas tilbake eller få dem med på en mer forsonlig politikk.

I Israel sprer det seg en dommedagsstemning på grunn av det iranske atomprogrammet og iranernes støtte til Hizbollah og Syria. Flyangrepet mot et syrisk atomkraftanlegg, som skal være oppført med nord-koreansk hjelp, viser at nervene er tynne.

Hvem slår til først?

Det altoverskyggende spørsmål er om Israel vil slåp til mot de iranske atomanlegg uten amerikansk medvirkning eller om George W. Bush vil avslutte sin presidentperiode med et generalpreventivt slag mot Iran.

Et perspektiv som tidligere fortonet seg som sikkerhetspolitisk science fiction eller et bibelsk armagedon, kan bli høyst aktuelt. 

PKK-geriljaen

Som om dette ikke er nok, kompliseres situasjonen i Irak ved at tyrkerne vil slå til mot geriljaen til PKK, Det kurdiske arbeiderparti. Selv om enkelte amerikanske generaler mener de har fått et overtak på Al Qaida, er situasjonen i Irak generelt langt fra så sikker som målsettingen var.

En krig i irakisk Kurdistan kan forspille alt det man mener å ha oppnådd ellers i Irak. Dette er amerikanernes mareritt. 

Press på Tyrkia 

Derfor forsøker Bush-administrasjonen seg både med gulrot og pisk for å få Tyrkia til å avstå fra store militære operasjoner inn i Irak. USA stiller sitt avanserte etterretningsapparat til rådighet for tyrkerne, og PKK omtales som en fiende ikke bare av Tyrkia, men også av USA. Men det er høyst usikkert om det vil stagge statsminister Recep Erdogan som nettopp ble mottatt med alle æresbevisninger i Det hvite hus.

Erdogan står under sterkt press både fra generalene og fra tyrkisk opinion som ikke ser med blide øyne på at senatorene for en tid siden vedtok en resolusjon om ”folkemordet på armenerne”.

Tyrkerne går i flint når man bruker uttrykket ”folkemord”; de hevder massakrene i 1915 skyldtes krig og kaos. Dersom tyrkerne innvaderer Irak, vil kurderne, som hittil har vært amerikanske viktigste forbundsfelle, slå tilbake med full styrke. Det kan tenne en politisk storbrann. 

Unntakstilstanden i Pakistan

Og som om heller ikke dette er nok, kommer så unntakstilstanden i Pakistan som er amerikanernes viktigste forbundsfelle. Pakistan og Tyrkia danner de ytre perimetere for det konfliktområde amerikanerne prioriteter.

Det sørlige parameter utgjøres av Saudi-Arabia, Irak og Egypt som alle har diktatoriske regimer som ikke bare slår hardt ned på islamistene, men også undertrykker den demokratiske opposisjon.

Det nordlige perimeter er Afghanistan der kampene bare tiltar i styrke og Georgia, der den proamerikanske president nå beskyldes av opposisjonen og av sine tidligere medarbeidere for å opptre udemokratisk. Georgia banker nå på NATOs dør som om ikke alliansen hadde nok med interne problemer på forhånd.  

Demokrati som forutsetning

Om hele dette kompleks kan man si at alt henger sammen med alt. I hvert fall henger det sammen med det som var George W. Bushs store ide, nemlig at ved å styrte despoten Saddam Hussein ville man etablere et demokratisk Irak og demokratiet ville spre seg til hele regionen.

Dersom disse land ble demokratiske og markedsøkonomiske etter amerikansk modell vil sikkerheten og freden så å si komme av seg selv. Denne vakre tanke er i utgangspunktet undergravet ved at USA i krigen mot internasjonal terrorisme samarbeider med høyst udemokratiske regimer. Tesen til George W. Bush og de nykonservative faller sammen av seg selv.  

Fra vondt til verre i Pakistan

Og nå utvikler altså situasjonen i Pakistan seg fra vondt til verre. Ved å innføre unntakstilstand og slå brutalt ned på alle opposisjon, også den demokratiske, spiller general Musharraf ballen rett i fanget på islamistene.

Det er jo ganske underlig at han bekjemper terrorister ved å sperre inn landets advokater med Høyesterett i spissen. Musharraf fryktet antakelig at Høyesterett ikke vil godkjenne gjenvalget av ham. Selv moderate krefter kan nå bli tvunget over i islamistenes rekker.

Benazir Bhutto som skulle være det nye demokratiske håp, risikerer å bli fullstendig kompromittert fordi hun ikke tar klart nok avstand fra generalens maktbruk.  

Kupp kan ikke utelukkes

Et kupp som avsetter Musharraf kan ikke lenger utelukkes, enten ved at hæren griper inne eller ved at etterretningstjenesten finner på noe. Den samarbeidet i gamle dager med Taliban. Det er i disse kretser fortsatt sympatier for både Taliban og Al Qaida.

Sjahen i Teheran ble styrtet uten at hans enorme våpenmakt eller USAs støtte hjalp ham det minste. Noe tilsvarende kan ikke utelukkes i Islamabad og Karachi.

Og da står vi overfor et radikalisert Pakistan bevæpnet med atombomber. Israel har allerede kjernevåpen, og Iran får det sannsynligvis i løpet av noen få år. Det ser vi at konturene av et kjernefysisk Armagedon i verdens farligste konfliktområde. 

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt