Her er Hannah Gaddafis hemmelige kontor

Gaddafi-regimet gjorde stor forskjell på folk.

De som var i familie eller venner av den forhatte diktatoren manglet ingenting, mens den vanlige mannen i gata slet for å få endene til å møtes i det oljerike landet.

Sykehuset på beina igjen

På Zawiha-sykehuset i sentrum av Tripoli er det en forholdsvis rolig dag. Frivillige fra hele byen har hjulpet til med å få sykehuset opp å stå igjen etter kaotiske og hektiske dager. Nå mangler de bare destillert vann.

• LES OGSÅ: Slik bodde familien Gaddafi
• LES OGSÅ: Kastet ut av Norge, nå hjelper han opprørene i Libya

For noen dager siden var situasjonen noe helt annet. Da hovedstaden ble angrepet søndag tømte de Gaddafi-lojale arbeiderne sykehuset for medisiner og utstyr.

– Gaddafis folk tok med seg alt da de dro, men nå har vi, takket være mange frivillige, klart å hente utstyr og medisiner fra apoteker og andre steder fylt opp skapene igjen. Nå mangler vi bare vann, forteller Ali Hamid Tou, som er siste års medisinstudent og som nå jobber ved sykehuset.

Han er tydelig preget av situasjonen landets hans har havnet i.

– Vi er selvfølgelig veldig glade, men vi gråter også for alle de som har mistet sine. Spesielt var gårsdagen tøff da kom det inn mange hardt skadde.

– Gaddafis menn er også mennesker

For krigen har hatt sin pris. I likhuset i kjelleren ligger noen av de mange drepte etter siste dagers kamper.

Hele torsdag var det mange harde trefninger flere steder i byen, spesielt i bydelen Abu Salim var det store tap på begge sider, men sykehuset skiller ikke mellom Gaddafis menn og opprørene. Side ved side får de den behandlingen de trenger.

– Mange av Gaddafis folk får behandling her, før de blir sendt videre til avhør. De er også mennesker, sier en av de skadde på sykehuset, demonstranten Adil Abdul Karim.

• LES OGSÅ: Beskylder Gaddafis soldater og opprørerne for overgrep
• LES OGSÅ: – Enten vinner vi eller så dør vi

I rommet ved siden av ligger en som jobbet for Gaddafis sønn, han er ikke redd for hevn.

– Jeg var ingen soldat, jeg jobbet for Saadi på den Grønne plass. Jeg vet ikke hva som skjedde, men plutselig ble jeg skutt i ryggen, men jeg frykter ikke hevn. Den eneste jeg frykter er Gud, sier Aiman fra sykesengen.

Skinnsalong og steamdusj

I en annen tid ville Gaddafis venner fått en helt annen behandling og frykt ville ikke vært i deres tanker.

For i tredje etasje på kirurgisk avdeling, opp massive marmortrapper og bak store dører åpner en helt annen verden seg. Hit kom ikke den vanlige libyske lege. Hit kom bare de aller nærmeste.

Her satt Muammar al-Gaddafi selv og spilte sjakk. Her besøkte han sin legedatter. På et storslått kontor som hennes sjef bare kunne drømme om, jobbet Hannah Gaddafi, en datter Gaddafi i årevis har hevdet ble drept i et amerikansk bombeangrep.

Men sannheten er snarere at hun oppfylte sin hippokratiske ed fra et kontor som ikke manglet noe.

Bak en gedigen mahognipult kunne hun fylle ut sine legejournaler eller ta seg et steambad i det fliselagte badet vegg-i-vegg. Hun kunne ta imot sin far i skinnsalongen eller be i sitt eget bønnerom.

Alt dette mens hennes kolleger delte et kontor i en annen bygging fire etasjer ned. Uten egen pult og definitivt uten eget steambad.

I dag har legene tatt tilbake kontoret, og bruker det til å sove etter lange vakter. Vakter som for noen har vart i dager.

Nå kan de slappe av slik Muammar al-Gaddafi gjorde det for bare noen måneder siden.