Semih Øzakca (28) er en av de nesten 150 000 statsansatte myndighetene sa opp etter kuppforsøket i Tyrkia i fjor. Læreren fant seg ikke i å få sparken og begynte på en lang kamp for å komme tilbake til klasserommet.
Først demonstrerte han og andre i gatene, men uten resultat. For å bli hørt av regjeringen bestemte Øzakca og litteraturprofessor Nuriye Gulmen seg for å sultestreike.
I mai ble begge arrestert og tiltalt for å ha bånd til det revolusjonære partiet DHKP-C som står på Tyrkias terrorliste. De fortsatte sultestreiken i fengselet.
I juli slo advokatene deres alarm. Helsen hadde forverret seg, ifølge The Guardian. Da hadde de sultestreiket i «bare» 118 dager.
Veier 47 kilo
I dag er de inne i sitt 276 døgn.
– Før veide jeg 86 kg uten klær, nå veier jeg 47 kg med klær, sier han til NRK.
Etter fem måneder ble Øzakca løslatt, melder Hürryet Daily News. Retten frafalt anklagene mot ham.
Likevel har han ikke fått jobben tilbake. Læreren nekter å ta til seg fast føde før han får undervise igjen.
– Jeg drikker fem liter vann daglig. En del er med saltoppløsning. En del blander jeg med sukker og sitronjuice. Jeg løser kryssord for å holde hjernen i sving.
Både Semih Øzakca og Nuriye Gulmen er blitt symboler for de mange tusen som ble sparket fra jobbene sine i fjor. Kona Esra sultestreiker med mannen sin i solidaritet. Hver dag får paret besøk av folk som støtter og oppmuntrer dem.
Så matprogram på TV
– Da jeg satt i fengsel så jeg matprogrammene på TV, mest fordi jeg så på hvordan de laget maten. Men jeg føler ingen sult lenger.
– Hvordan kjenner du at kroppen endrer seg?
– Jeg merker smerter i leveren, i nyrene og i hjertet. I det siste har jeg hatt mye vondt i bena, og jeg sover dårlig, sier han.
– Sultestreik er ikke en sykdom, men en motstandskamp, slår han fast.
Når han reiser seg er det så vidt beina bærer ham. Alle som kommer utenifra må ta på seg munnbind og vaske hendene med antibak for å redusere smittefaren.
– Er du redd for å sulte i hjel?
– Jeg har aldri tenkt på å dø. Jeg elsker livet.
Han er sikker på at han får jobben tilbake en dag, ellers hadde han ikke holdt ut. Men om han må dø for saken, er han villig til det.
– Jeg betaler den prisen, om jeg må.